Kvinnen og den knusende realiteten

Det var en gang en kvinne som dro ut en januardag på jakt etter et bedre selv. Dette var en ekspedisjon hun tok relativt lett på, ettersom at det tradisjon tro gjøres etter nyttårsaften. Det var en oppsiktsvekkende stormfull kveld, men som alle andre stakk kvinnen hodet i jorda og tenkte at litt iherdig resirkulering av matavfall ville hjelpe det. Ut i verden dro hun med kurs mot en mørk furuskog.

Etter sånn kanskje langt om lenge, og ca. lenger enn langt, (umulig å si ettersom appen med skrittelling hadde kræsja), møtte hun på et stort og stygt nettroll. Nettrollet gjorde det et nettroll kan best og lirte av seg trusler både øst og vest, og om kvinnen ikke gjorde som han sa skulle hun bli strøssel på rømmegrauten. Trollets tirade pågikk i flere minutter, og midt i det hele lot han glippe at han hadde nylig gjort en særdeles stor investering i kryptovaluta. Kvinnen hadde for ikke så lenge siden sett en post i newsfeeden på Facebook om at valutaen var framtidens skattekiste, derfor trengte han ikke be henne to ganger på middag. I trollets hule, ikke så ulik en ungkarsbule på Ila, stod det en grautkjele og putret på ovnen, og i alle kriker og kroker sto det kister stappfulle av Bitcoins, Dogecoins og det som mer abstrakt var.

Spambots

Etter en runde med rømmegraut ytret trollet en utfordring: «Om du klarer å få mer instagram-likes enn meg på dette middagsbildet, skal du få slippe å bli dessert». Begge kastet seg rundt på telefonene sine, og det var klart fra første like at trollets hærskare av følgere ville høste inn mange flere likes enn hva kvinnen ville få. Håpet var likevel ikke ute. Mens trollet var opptatt med å lete etter likes, ransakte kvinnen e-posten sin og fant tilslutt en gammel spam-mail om likes-roboter. Instagramhjertene rullet inn og da klokken nærmet seg midnatt måtte trollet innse at han hadde tapt. Mellom hikst og hulk hvisket trollet: «Hvordan skal jeg nå se noen verdi i meg selv?»

Kvinnen plukket med seg så mange internettpenger hun bare klarte å bære, og spankulerte videre på leting etter ytterligere selvrealisering. Etter litt skimtet hun noe rødt i kanten av stien. «Jeg fant, jeg fant», ropte kvinnen til ingen og sukket over enda et problem hun må ta opp med psykologen neste mandag. Det røde viste seg å være en rød strømpe. Etter et par minutter skimtet hun den manglende røde strømpen for å få et par. «Jeg f...» bet kvinnen i seg. Rundt en sving sto en gjeng med tømmerhoggere i ring rundt et spetakkel. «NEI» ropte en skingrende kvinnestemme. I midten viste det seg å være en gammel kone med nesen kilt fast i en stubbe. «Jeg kan rett og slett ikke utstå hjelp fra en mann», ropte hun nok en gang. Da kona fikk se kvinnen, endret tonen seg drastisk. Tømmerhoggerne ristet på hodet og én etter én dro de sin vei. «Åh vær så snill, hjelp en stakkars fru, vil du?» Kvinnen tok tak i konas midje og dro så hardt hun kunne, men konekroppen rikket ikke på seg. Kvinnen ga det et par forsøk til før hun tok følge med tømmerhoggerne og tenkte at å trene mer kjernemuskulatur ikke er et dårlig nyttårsforsett.

Vær varsom-plakaten vol.2

Etter veldig langt, helt til hun ikke kunne høre heksas hyling, kom hun til et tjern med tåke på vannflaten. Blant vannliljene kunne hun så vidt se noen pinner og grener i vannet med et par lokkende gule lys. Rundt tjernet gikk det andre kvinner rundt med hver sin mobiltelefon. «Ikke gå for nærme vannet», ropte den ene, «Takk, jeg la ikke merke til at jeg gikk så nærme», ropte en annen kvinne, og en tredje stemte i «oi, det gjelder #megogså». På en infoplakat sto det en advarsel om nøkken. Ifølge plakaten forvandles nøkken til en nydelig hvit, fristende hest hver gang det er et julebord i nærheten.

Ikke langt unna tjernet stod kvinnen ansikt til ansikt med det som så ut som en målbundet presse. I fanget hadde de et skilt med «Vær Varsom-plakaten Vol.2» skrevet i fet skrift. «Hva er nå dette», spurte kvinnen. Til svar fikk hun bare mumling. Hun prøvde igjen: «Hva sa dere dette er». Nok en gang fikk hun kun mumling tilbake. Aldri en tilhenger av «alle gode ting er tre» gikk hun heller opp til en av journalistene. Det var ikke rart alt hun hørte var sludder, fordi i munnen til journalistene kunne hun se lønnetre-blader. Kvinnen dro bladet fra munnen til en av journalistene, og fikk høre at media hadde revidert Vær Varsom-plakaten. Inspirasjonen ble tatt fra Kardemommeloven, «slik at ingen noen gang kunne bli krenket», sa bladtyggeren. Kvinnen konkluderte raskt med at å sukre det hun sa hadde aldri vært noe hun likte og var straks igjen på stien for å fortsette jakten.

Den siste spikeren i kista

Til slutt nådde kvinnen et sted østenfor sol og bortenfor måne, ikke så langt unna Buran. En øde plass med en ganske kul taco-restaurant. Bak noen kampesteiner satt en sprek dame i yogatights på en Mac og noterte. Ved nærmere ettersyn ble det tydelig at kvinnen småspiste på noen grå klumper fra en skål. «Hva driver du så med», spurte kvinnen nonchalant den andre kvinnen i treningsutstyr. «Jeg blogger om den siste dietten jeg prøver, det er en variant av steinalderdietten som fokuserer mer på stein enn alder», svarte hun og gomlet i seg en ny neve småstein. «Er det bra nok for fuglene, er det bra nok for meg. Det er ikke alltid så gøy å gå på klosettet, men smerten er verdt det for dette midjemålet her», kommenterte hun med et smil bestående av knuste tenner.

Med det ropte kvinnen «Jeg fant, jeg fant», plukket opp selvrespekten sin og gikk hjem. Slik levde hun lykkelig alle sine dager fram til overgangsalderen.

Og snipp snapp snute, så var samtidsbeskuelsen ute.