Landet som ikke eksisterer

– Dere er livsfarlige mennesker. Det er det dere er.

Julie Wood fra Trondheim Saih har tilbrakt to timer med marokkansk politi, fem kilometer unna El Aaiún, hovedstaden i det omstridte landområdet Vest-Sahara. Den bekmørke natten har blitt til dag, og det golde landskapet rundt føles uendelig.

Nesten 30 timer tidligere hadde hun våknet opp i sengen sin i Trondheim. Spent på hva den neste uken ville bringe dro hun videre til Gardermoen, der de 67 andre representantene fra blant annet AUF og SU, men også fra Høyre og FpU befant seg. Alle med et felles mål: å komme seg inn i Vest-Sahara og gi saharawiene i de marrokansk-okkuperte områdene en stemme. Vel oppe i luften, på vei mot Marokko, forteller Julie at stemningen var avslappet, men spent.

— Vi var jo en gjeng engasjerte studenter, men vi var også bevisste på å ikke snakke høyt om konflikten eller å gi passasjerene inntrykk av at vi kjente hverandre godt.

Hvorfor kunne dere ikke snakke om konflikten? — Rett og slett fordi vi visste at allerede på flyet kunne det være en viss sjanse for at noen meddelte det videre i Agadir. Det har skjedd før.

Stormaktenes kalas

Etter at Otto von Bismarck inviterte til kalas for å fordele Afrika mellom de europeiske stormaktene i 1884 tok Spania kontroll over det vestlige Sahara. Etterkrigstiden ga friske pust til frihetsbevegelsene, og i 1974 ga den spanske regjeringen lovnader om folkeavstemning vedrørende uavhengighet.

Kunne saharawiene nå oppleve frihet? Nei, skulle det vise seg. For omtrent på samme tid hevdet Marokko og Mauritania suverenitet over området, og argumenterte med at Vest-Sahara hadde blitt skåret ut fra deres territorier av europeiske kolonimakter under det nevnte kalaset til Bismarck snaue 100 år tidligere. I november 1975, på signal fra Kong Hassan 2., krysset 350. 000 marokkanere grensen under «Den grønne marsjen», kjent blant saharawiene som «Den Sorte marsjen». Få dager tidligere hadde marokkanske tropper invadert området fra nord og okkupert Vest-Sahara. Senere i november samme år, døde general Franco, og i 1976 trakk så Spania seg ut.

En kjennelse fra den internasjonale domstolen bekreftet at det ikke var historiske suverenitetsbånd mellom Vest-Sahara, Marokko og Mauritania, og slo samtidig fast at befolkningen i området hadde rett på selvbestemmelse. En 16 år lang krig fulgte fra 1975 til 1991.

Våpenhvilen som kom i 1991 var etterlengtet. Krigen hadde krevd nesten 15. 000 menneskeliv, og nå kontrollerte Marokko det meste av Vest-Sahara, mens den saharawiske demokratiske republikkens frigjøringsstyrke, Polisario, kontrollerte vel 20 prosent. En lang minelagt «mur» skiller territoriene, og på den andre siden av grensen til Algerie bor det idag nærmere 100.000 saharawier i flyktningleire.

FNs Sikkerhetsråd etablerte en fredsbevarende styrke, Minurso, som skulle påse at avtalen ble overholdt, samtidig som det skulle gjøres klart for folkeavstemningen. Den skulle etter planen avholdes i 1992, men konflikten er ikke løst. Dermed har Minurso, som opprinnelig skulle overvåke avstemningen, fått jobben med å påse at våpenhvilen blir overholdt og drive tillitsskapende arbeid partene imellom. Samtidig har vetomakten Frankrike i en årrekke forhindret at MINURSO skal ha muligheten til å overvåke menneskerettighetene i Vest-Sahara.

Så, 6. november 2015, 40 år etter Den grønne marsjen, uttalte Kong Mohammed at: «Marokko lover demokrati og ønsker å gi innbyggerne i de sørlige provinsene en mulighet til å drive sine egne interesser. Marokko lover også å komme opp med en spesiell utformet utviklingsmodell, og vi har satt igang prosjekter som vil generere rikdom og skape jobber.»

– De marokkanske påstandene om historiske bånd til Marokko er blankt avvist av Den internasjonale domstolen, sier Erik Hagen, lederen av Støttekomiteen for Vest-Sahara. Ifølge Hagen har likevel marokkanske myndigheter etter 40 års historieforfalskning lyktes å overbevise sitt folk om det motsatte. – Den regjering eller konge som oppgir Vest-Sahara vil miste ansikt internt, forteller Hagen.

Den evige bussturen

Fremme i Agadir bar det rett til busstasjonen. Målet for Julies gruppe var å få kjøpt billetter til tidlig dagen etter. Problemet var bare at alle busser i retning El Aaiún var fulle. For å å unngå å bli den siste gruppen som ankom Vest-Saharas hovedstad bestemte de seg for å hoppe på en buss som gikk om allerede to timer. Dermed gjaldt det å fylle opp sekkene med nødproviant og vann, i tilfelle hjemturen kom brått på - slik det var fryktet.

På en gaterestaurant, med den tradisjonelle nord-afrikanske berberretten tajine, ladet Julie opp til den lange bussturen. Retten symboliser på mange måter den kulturelle sammensmeltningen som området er kjent for. Tidlige romerske kilder beskriver territoriet som omfatter dagens Vest-Sahara bebodd av nomadiske berberstammer. Islams inntreden på 800-tallet skulle vise seg å spille en enorm rolle for utviklingen. Berberstammene ble ifølge Store Norske leksikon arabisert og omvendt til Islam i middelalderen. Og over de neste århundrene, gjennom en kompleks assimilasjon, formet det seg en mauritansk-saharawisk kultur svært ulik den algerisk-marokkanske.

Det var allerede blitt mørkt da Julie satte seg på bussen i retning El Aaiun.

— Vi var jo forberedt på at checkpointene skulle komme. Og vi hadde avtalt at bare en skulle snakke. Alle kunne ikke rope «Vi skal se kameler» samtidig, sier Julie og ler.

De benyttet også dekknavn.

— Erik Hagen ble til Karl I. Hagen og saharawiene ble til svensker, fortsetter Julie.

Hvilken grense?

Første checkpoint kommer etter nesten åtte timer. En vakt kommer, sjekker passene, og vinker bussen videre. Julie og de andre bet seg merke i en marokkaner som ble tydelig opprørt over politimennene.

— Det var som om han sa: Hvorfor sjekker dere pass? Alt dette er jo marokkansk?

Hun blir opprømt når hun snakker om situasjonen.

— Dette er jo et tegn på at det er to land. Han ble opprørt over sitt eget politi som sjekker pass. Hvis det ikke er en okkupasjon, altså to land, så trengs det jo heller ikke passkontroll. Marokkanske myndigheter bruker termen «de sørlige provinser». Det samme gjør marokkansk tv og værsendingene. Som SV-politikeren Jens Kihle skrev i Klassekampen den 30. Januar: «Eit stykke fra Agadir støyter du på noko rart: Ei grense som ikkje er ei grense. Marokkanarane insisterer på at okkupert Vest-Sahara er deira lovlege område. Dermed finst det inga grense. Pussig nok dukkar det likevel opp ei bu midt i ørkenen. Der må du vise fram passet ditt og fortelje kva du skal gjere. Sannsynet for at du blir sendt tilbake er ganske stor. Men det er ikkje ei grense, altså».

Ved den neste checkpointen påpeker organisatorisk nestleder i Saih, Martine Jahre, at forrige gang hun var på vei inn i området lot grensevaktene som om de sjekket de andre passasjerene før de henvendte seg til turistene.

Når bussen omsider stoppet, kom politimannen om bord og strenet rett mot gruppen til Julie.
«Passport, please», sier Julie med et smil og imiterer den marokkanske politimannens stemme.

Han får passene. Skriver ned noe. Gir de tilbake og vinker bussen videre.

Et steg nærmere El Aaiún. Et steg nærmere. Det begynner å lysne, og Julie kan se ørkenlandskapet utbre seg.

Uante rikdommer

Knapt en dråpe olje utvinnes i Marokko og Vest-Sahara. I motsetning til nabolandet Algerie, som er Afrikas nest største oljeprodusent, kun forbigått av Nigeria. To millioner fat olje produserer Algerie i døgnet, noe som tilsvarer omtrent like mye som Norge. Å utvinne egen olje er derfor høyt prioritert hos de marokkanske oljemyndighetene. Det marokkanske olje- og gruvedepartementet (Onhym) bistår aktivt oljeselskaper med å få i gang prospekteringen. Disse selskapene fritas også fra skatt og ulike avgifter. Marokko er dermed et av de mest attraktive landene for internasjonale oljeselskaper. Dette er dermed et interessant bakteppe for, og gir en ekstra dimensjon til, konflikten.

Ifølge journalist og nåværende redaktør Fredrik Laurin i den svenske programposten Ekot på SVT Radio er Tarfaya-området det mest interessante. Området strekker seg fra kontinentalsokkelen, kun få mil fra Gran Canaria og rett inn over land, nord for hovedstaden El Aaiún. Her ble det prøveboret i perioden desember 2014 til februar 2015 av det amerikanske selskapet Kosmos Energy.

Hvem er det som leter etter oljen? Som regel er det små, risikovillige selskap som ikke har betenkeligheter med å jobbe i konfliktområder. De store internasjonale selskapene er enn så lenge fraværende. Unntaket var franske Total.

Nedturen

Det ringer i en telefon, det er Erik Hagen. Aktivister, som for få dager siden hadde demonstrert i gatene for sivile rettigheter, ønsker å møte Julies gruppe.

— Når vi fikk den telefonen begynte vi virkelig å glede oss til å komme inn, forteller Julie.

Fem kilometer fra El Aaiún kommer omsider tredje checkpoint. Det hadde lysnet helt, og rett framfor bussen lå byen. Den kunne skimtes i det fjerne. Det er nå det gjelder, tenker Julie. Som ved de to foregående checkpointene kommer politimannen for å hente passene. Han går ut igjen og blir lenge. Veldig lenge. Fire, fem, seks minutter tikker og går før han kommer inn igjen, peker på Jahr og vinker henne med seg ut.

Deretter kommer han igjen og ber alle om å gå ut. Bussdøren lukkes bak dem. Bussen drar av sted, og i støvskyen som dannes står gruppen til Julie igjen. Omringet av ørkenlandskapet. Solen har blitt sterkere og snart kan ikke byen skimtes.

— De hadde jo ingen rett til å stoppe oss, forteller Julie.

De blir plassert på et lite rom. Det samme rommet som bildet som sirkulerte rundt i pressen ble tatt i.

— Vi satt der med blandede følelser. Vi var ikke redde. Vi var spente, men mest av alt ganske provoserte. Når politimennene ikke fulgte med filmet vi, tok bilder, og gjorde klart opptaksutsyr som vi kunne få bruk for senere, forteller hun.

Det er som om Julie er til stede i det lille, varme politirommet igjen. Frustrasjonen brer seg over ansiktet hennes, mens støyen fra kaféen stenges ute.

Totalt tullball

I Marokko og de okkuperte områdene konkurrerer Den saharawiske arabiske republikken (SADR) med nevnte Onhym om å tegne avtaler om prospektering i Vest-Sahara.

Nye «blokker» ble lisensiert og tildelt Total av Onhym. SADRs lisenser har imidlertid en hake ved seg, de gjelder kun etter at Vest-Sahara har fått sin uavhengighet. Avtalene fungerer dermed som et rent lotteri. En slags teoretisk mulighet for få utvinne olje dersom Vest-Sahara blir fritt.

Det at Total, et av verdens største oljeselskaper, skrev en kontrakt med marokkanske Onhym vakte så stor oppstandelse at FNs Sikkerhetsråd ba sin rettsavdeling om å vurdere lovligheten av slike aktiviteter Avdelingen konkluderte med at det ville være i strid med folkeretten om folket i territoriet var imot det. Dette førte til at FNs rettsjef og svenske Hans Corells konklusjon om at utnyttelse av råvarer i et okkupert området står i strid med internasjonal rett.

Triumferende kunne SADRs «utenrikspolitikere» i 2004 fortelle at Total trakk seg tilbake fra sin «illegale» kontrakt med marokkanske myndigheter.

Etter kun noen år var derimot Total tilbake. De fikk i land en avtale med det statlige kinesiske oljeselskapet CNPCs hypermoderne seismiske undersøkningfartøy som framkalte tredimensjonale bilder av havbunnen.

Oljefondet var i 2012 med et aksjeinnehav på to prosent en av Totals største eiere. På grunn av at Total atter var til stede blusset de gamle protestene opp og Norges regjering bad Oljefondets etiske råd om å undersøke selskapets anliggenheter.

I desember 2015 trakk så Total seg ut - igjen.

Hellig søndag

Tilbake i den lille bua som utgjør stasjonen ønsker gruppen at politimennene ved kontrollposten skal gi dem en skriftlig forklaring på hvorfor de er kastet ut - og hvor de er kastet ut fra. Dette nektet de. Dermed ba gruppen politimennene om å kontakte den norske ambassaden i Rabat - for å tøye grensen og se hva de var villige til å foreta seg. Ifølge Julie svarte politimannen smått ironisk og spydig:

— Folk jobber ikke på søndager, jobber folk på søndager i Norge eller?

Turen går tilbake til Agadir. Det er klart. Politiet har bestilt drosjer og hjemturen blir lang. Nødprovianten har gått tom, og sulten kommer snikende innpå idet drosjen farer gjennom ørkenlandskapet.

Tajine, leirgryteretten Julie har falt for, frister. Måltidet ved busstasjonen føles så lenge siden. Drøye tolv timer senere, med politieskorte og et måltid tajine, er Julie omsider tilbake i Agadir. Det har nå gått nesten 44 timer siden hun forlot snødekte Trondheim.

Nå starter jobben med å møte saharawiske aktivister i den marokkanske kystbyen.

Frihetspoeten og protestleiren

Et av møtene gjør et særdeles stort inntrykk. Hamza, som Julie beskriver som en Nelson Mandela-figur, mener at både marokkanerne og saharawiene er brikker i denne konflikten.

— Vi er alle ofre, forteller han Julie på en restaurant i Agadir.

Hamza var politisk aktiv på videregående. Rektoren, en tidligere general i den marokkanske sikkertjenesten, sørget for å å nekte ham adgang til høyere utdanning. Først 13 år senere fikk han begynne på universitetet, hvor Hamza nå studerer engelsk litteratur.

Samtidig har han gitt ut en diktsamling som er forbudt i Marokko. Kanskje er Hamza en slags frihetspoet. En som ser nytten av en forsonende tilnærming til konflikten og marokkanere. Noam Chomsky, ofte kalt faren av moderne lingvistikk, mener at angrepet på protestteltleiren Gdeim Izik kan regnes som den virkelige starten på den arabiske våren. Protesten er ofte kalt den tredje saharawiske intifadaen, og Hamzas gode venninne, Diana, oppholdt seg i leiren i 2010.

Ifølge Martine Jahre, forteller Diana at stemningen var god selv om det de protesterte mot var alvorlig: menneskerettighetsbrudd og diskriminering av saharawiere i de okkuperte områdene. En snau måned senere stormet den marokkanske hæren leiren.

— Styrkeforholdet mellom saharawiene og marokkanerne ble svært tydelig under angrepet på Gdeim Izik, mener Jahre.

I Agadir ble Julie vitne til en unik demonstrasjon i forbindelse med en rettsak.

— Det var en rettsak der marokkanere var tiltalt for å demonstrere for sahawarienes sak. I følge Mansour, som vi dro med, skrek de at studenter, sahawariere og marrokanere må ha rett til å si sin mening offentlig, forteller hun.

Det gir håp om en forsonende framtid.

Fakta om Vest-Sahara

_Vest-Sahara, kjent som Río de Oro (Gullelven), er et omstridt landområdet som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), krever kontroll over.

Befolkningen er på ca. 500.000, og nesten 100.000 bor i flyktningleire i Algerie.

Mellom 1884 - 1975 var Vest-Sahara en spansk koloni.

FN anerkjenner ikke Marokkos okkupasjon av territoriet. FN har fordømt okkupasjonen og Vest-Sahara behandles av FN som et uløst kolonispørsmål. _