Livet på vent

Tekst: Svein Amund Åstebøl Hansen og Ragnhild Midtbø

– Nei, nei. Det er ingen skole for meg i Gaza. Ingenting.

Louais sigarett er i ferd med å ta slutt, og de mørkegrå skyene over ser faretruende ut. Han drar pekefingeren over halsen og adamseplet. Blikket er fast og stødig. Mer trenger han ikke å si.

Ny krise

UDIs papirer henger på veggen ved resepsjonen på asylmottaket på Heimdal.

Det ene notatet er siktet mot statsløse palestinere. Fem måneder må de regne med å vente på et såkalt «asylintervju». UDI har bestemt at Louai skal tilbake til Gaza. Hans søknad er avslått. Det er bestemt.

Fram til 2009 fikk palestinske flyktninger oppholdstillatelse i Norge på humanitært grunnlag, basert på anbefalingene til FNs høykommisjonær. Etter 2009 ble denne praksisen endret, og siden 2013 har Norge tvangsreturnert avviste asylsøkere til de okkuperte områdene. Louai er én av disse. Fokuset hos den norske offentligheten er skiftet nå, mot det syriske problemet.

Ventetiden for intervjuet skyldes den prekære flyktningsituasjonen Europa og verden står ovenfor. Mediebildet og kommunevalget her hjemme har vært dominert av syrernes situasjon.

Borgerkrigen i Syria har skapt en flyktningkrise verden ikke har sett siden 2. verdenskrig. Problemet er ikke lenger regionalt, det er internasjonalt.

Genuitn fokus

Døren til brakkene som utgjør kontoret og resepsjonen ved Hero mottak på Heimdal åpnes av nestlederen Nina Banino-Rokkones. Hun smiler bredt og hjertelig, før hun ønsker oss velkommen inn. Det er enda 20 minutter til resepsjonen åpner, og beboere som ønsker det, kan få hjelp til å ringe hjem, tolke UDIs byråkrati eller fylle ut kompliserte søknader.

– Vi har et informasjonsprogram som alle beboere i mottak er pliktige til å delta i. Her får de informasjon om lokalsamfunnet Trondheim, det norske helsevesenet, og norske verdier. Barnefamilier får ekstra oppfølging, samtidig som vi bidrar med individuell oppfølging og opplæring, forteller hun.

– Starter integreringen allerede her?

– Ja, den starter i mottaket. Først og fremst gjennom informasjonsprogrammet som begynner allerede første dag de er her. Programmet fortsetter gjennom hele oppholdet.

Bidragsviljen de siste ukene har vært enorm. Klær, utstyr og leker har strømmet inn. Rokkones mottar daglig e-poster fra folk som vil hjelpe og gjøre en forskjell, men helst vil hun henvise folk til organisasjoner som igjen kan organisere den enorme givergleden.

– Jeg håper virkelig at viljen til å hjelpe er genuin, og jeg tror ikke at engasjementet forsvinner når mediene skifter fokus, fortsetter Rokkones.

Ut fra resepsjonen kommer to menn gående. De snakker arabisk, og kommer fra Aleppo og Daraa i Syria. Rami, en lutrygget skøyer, oversetter for Louai og historien hans kan dermed bekreftes. Han skal hjem igjen til Gaza. Hamil, den andre syreren, er utdannet mekanisk ingeniør ved Universitetet i Aleppo. Begge snakker godt engelsk, har god utdannelse og utstråler selvsikkerhet. De mørke skyene henger fremdeles over mottaket og været har blitt merkbart kaldere. Hamil ber inn på te. Varm, arabisk chai frister.

To senger på et 14 kvadratmeter stort rom utgjør Hamils soverom, men fungerer også som stue, oppholdsrom, og i dette tilfellet som teværelse. Hamil, Louai, og Ramis videre skjebne er full av kontraster, og norsk integreringspolitikk de neste årene vil avgjøre den.

Solidaritetsmarkering

Den 11. september var rundt 2 000 mennesker samlet på torget i Trondheim, i forbindelse med solidaritetsmarkeringen i regi av Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom Nidaros. Trønderhøsten viste seg fra sin vakreste side med strålende sol fra skyfri himmel, og mennesker samlet seg for å markere sin solidaritet.

– Det er helt utrolig å se på slikt engasjement, Det er gøy å se at så mange er interessert i å bidra. Arrangementet har spredd seg som ild i tørt gress, og mange organisasjoner har sluttet seg til. Dette kan være med på å sende et klart budskap til politikere om at vi ønsker et varmere samfunn, forteller organisasjonens leder, Siril Wigen Monteiro.

Livsfarlig journalistikk

Rafik Koushha er opprinnelig fra Syria og har vært bosatt i Trondheim i ett år. Han møter oss med en utstrakt hånd og et varmt smil. Personalet på San Sebastian kjenner ham godt, og vi bestiller hver vår kopp kaffe. Septembersolen varmer ansiktet, Rafik tenner en sigarett og begynner å fortelle sin historie.

Pennen snurrer i hånden hans mens han forteller om sitt kjære Syria. Hovedstaden Damaskus hvor han har studert og hvor hans to døtre fortsatt lever og går på skole. Det glimter i de grønnbrune øynene når han forteller om Damaskus.

– Studietiden er den beste tiden i livet, sier han smilende.

Utdannelse er viktig i Syria. Han beskriver Syria som et land hvor tradisjon, skole, og utdanning står i høy kurs. Før krigen hadde landet fem universiteter, per dags dato er det kun universitetet i Damaskus som er i drift.

– I Damaskus fungerer det som før. Regimet står sterkt i hovedstaden. De bruker Damaskus som et utstillingsvindu, som et teater for å vise at situasjonen i Syria er under kontroll.

I Aleppo og Homs er universitetene blitt bombet, de er ødelagte. Krigen kan skape en generasjon uten skolegang og en «hjerneflukt» fra landet. Rafik forteller at svært mange av syrerne i Trondheim er høyt utdannede. Leger, advokater, lærere, og ingenører. Dette er mennesker som har mye å bidra med i sin nye hjemby – om forholdene blir lagt til rette for det.

Journalistikkstudiet fra universitetet i Damaskus ble til en 28 år lang karriere som journalist i Syria. Det å være en regimekritisk journalist i et diktatur var svært utfordrende.

– Det var veldig vanskelig under krigen. Man måtte finne måter å skrive på, slik at vårt budskap kom fram samtidig som det var skjult for myndighetene. Vi led og vi arbeidet. Det var vanskelig, men vi klarte det. Vi fant alltid noe å skrive om og skrev om det for å opplyse folk.

Det var hans regimekritikk som gjorde at han i all hast måtte forlate hjemlandet, hvor hans familie fremdeles oppholder seg.

– I Syria er det mange frivillige, unge mennesker som arbeider med livet som innsats for å dokumentere situasjonen i Syria. I år har over 20 unge menn blitt drept på grunn av det arbeidet, og vi må for all del ikke glemme dem.

Stort hjerterom

– Den første dagen min ble jeg tatt med til sentrum. Jeg så meg omkring og utbrøt «Er dette bysenteret?». Det var bare ti mennesker. Damaskus har sju millioner mennesker! Det var en stor overgang, men nå liker jeg det. Det er rolig og menneskene som bor her gjør byen vakker. Engasjement folk viser betyr mye for menneskene i det syriske miljøet. Rafik var selv til stede på solidaritetsmarkeringen.

– Vi ønsker å vise takknemlighet for støtten, sier han.

Savn og håp

Det er et innviklet tema vi snakker om, men Rafik poengterer gang på gang at det er viktig å holde seg positiv.

– Det er svært vanskelig når det har blitt sluppet bomber i nærområdet hvor døtrene mine bor. Jeg får ikke sove, og spiser knapt.

Han poengterer at de er mange i samme situasjon. Svært mange syrere bosatt i Norge har sine aller kjæreste i Syria, og dette er en svært vanskelig situasjon å være i.

– Vi må bygge en bro og alle må gjøre sitt beste. Dette er vårt liv. Våre døtre, våre mødre, og våre søsken. I tillegg må vi lære norsk og gi noe tilbake.

Lindrende te

Sigaretten til Louai slukner. Hans to søkende øyne former et usedvanlig smil. Utenfor resepsjonen ser man resten av mottaket. En lang, rød brakke, tre søte rødmalte hus, og et nytt leilighetskompleks. Den grå singelen danner rammen rundt.

Hamil er på vei ut av mottaket, kommunen har funnet bolig til ham. Målet er å lære seg norsk flytende, for så ta ingeniørfag på Gløshaugen. Louai tvangsreturneres til Gaza der framtiden er uviss, mens Rami er lei av å vente og lengter etter å etablere seg.

Teen varmer godt. Den ene mørke skyen får selskap av to nye, men solen er i ferd med å trenge seg igjennom.