Mari liker mennesker

– Vi flyttet inn i går, smiler Mari, ganske sikkert noe unnskyldende, og ser rundt i det noe slitne rommet Samfundet-styret sitter i, nesten helt på toppen av Det runde røde.

Styremøtet har startet, og Samfundets 100-års jubileum står på agendaen. Hele den første august-uka har gått med på møter og forberedelser til året som kommer. Her planlegges det, det idèmyldres og saker spikres. I dag skal jubileumsprogrammet gjennomgås, og arbeidsoppgaver skal fordeles. Forberedelsene til et nytt semester er mer enn godt i gang.

– Også må vi ha noen ballonger. Mange ballonger! Med eller uten logo? spør økonomiansvarlig Chris Klemmetsvold.

BØLGER OG HAV. Solen skinner, mens bølgene dovent vrir seg i strandkanten. Munkholmen viser seg fra sin beste side denne sensommerdagen, og sammen med noen få turister, sitter vi på stranden. Det var hennes forslag å dra hit. Haugesundsjenta er som vestlendinger flest glad i sjøliv og livet langs kysten. Vi har akkurat satt oss ned for å ta praten, etter en lengre fotoseanse – Maris første.

– Jeg elsker friluftsliv, sier hun, litt ut av ingenting. Det å koble helt av fra livet ellers, få tid til å tenke og bare være.... Hun lar ordet henge litt i luften.

– Det gjør meg lykkeligere på et vis, sier hun, slipper blikket mitt, tar en stein opp fra dens trygge plass i sanden og begynner å snu den forsiktig mellom hendene.

Som person er Mari, ifølge seg selv, aktiv, engasjert og veldig sosial. Det å være med venner og ha folk rundt seg er svært viktig for henne.

– Kanskje en konsekvens av det å ikke ha søsken, reflekterer hun.

For Mari er enebarn. Hun mener imidlertid at det ikke har gjort henne bortskjemt

– Jeg tror foreldrene mine har vært noe bevisste på akkurat det, sier hun.

Hun ser nesten litt fornærmet ut, og jeg begynner å undre på om hun har hørt det før. Om hun er bortskjemt, altså. Jeg tør ikke spørre.

– Foreldrene mine skilte seg da jeg var sju år. Jeg vært mye med onkelen og tanten min, og ser på søskenbarna mine som en slags erstatning for søskene jeg aldri har hatt. De har vært veldig viktige for meg, sier hun, og smiler litt forsiktig.

Sanden beveger seg sakte mellom fingrene til Mari når hun snakker om oppveksten. Stemmen blir litt mørkere også, og blikket flakker noe. Jeg får ikke inntrykk av at det har vært en trist oppvekst, snarere tvert i mot. Likevel. Jeg merker at det er utfordrende for henne å prate om det.

Jeg må spørre:

– Har du kjæreste?

Hun blir litt usikker, fniser litt og venter med å svare...

MENNESKER OG PSYKOLOGI. Mari Haukaas Norman går profesjonsstudiet i psykologi, og er nå på femte året. Foruten fjorårets semester i København, har hun tilbrakt hele sin studietid her i Trondheim.

Det var det menneskelige aspektet som gjorde psykologi så interessant for Mari, og det som gjorde at hun valgte å satse på det. Når Mari blir stor, eller voksen, alt ettersom, vil hun kanskje jobbe med klinisk psykologi, kanskje vil hun gjøre noe helt annet. Som å drive organisasjonsbygging eller med «human relations». Hun vet ikke, og trives med det.

Foto: Severin Sadjina, Under Dusken– En av grunnene for at jeg valgte psykologi, var nettopp fordi det er så allsidig. Jeg trenger variasjon og nye utfordringer. Mennesker finnes jo overalt, sier hun.

Og på Samfundet er hun i sitt rette element, med mennesker som innehar de fleste personlighetstrekk naturen kan by på.

ET SAMFUND I PLUSS. Det å stille til valg som leder på Samfundet var en svært vanskelig beslutning å ta. Hun grublet i flere uker på om hun rett og slett turte.

– Tanken på valget, det å stå foran en full Storsal som skal vurdere hvem du er og hva du står for, er en skremmende tanke, sier hun.

Sanden siver raskere gjennom fingrene, og hun former den med sirkulære bevegelser, nesten som om hun bygger Storsalen i miniatyr.

– Uten erfaringen fra tidligere verv, hadde jeg aldri turt å stille, sier hun, og henviser til sine verv fra ISFiT og UKA.

Men stilte, det gjorde hun. Vant gjorde hun også.

– Hvor finner vi det største forbedringspotensialet for Samfundet det neste året?

Vi ankommer nå det som opptar og engasjerer henne mest om dagen, og svaret kommer lynkjapt, nesten som om hun ikke trenger å tenke seg om.

– Jeg vil nok heller kalle det utfordringer, sier hun, slik ledere bør kalle vanskelige og kompliserte saker, og rekker å korrigere meg hele to ganger til før jeg, litt flau, medgir at utfordringer nok er et bedre ord.

– Den største utfordringen er å få flere studenter til å benytte seg av tilbudene vi har, og at de ser på Samfundet som det samlingshuset det er. Samtidig er det også viktig at vi får en bedre økonomisk styring, at vi får vekk de røde tallene.

Hun er engasjert nå, og blikket viker ikke en tomme. Det er tydelig at dette er noe Mari brenner for. Også sanden har fått en liten pustepause, hendene er nå halvveis lukket rundt hverandre.

– I dag hadde vi ikke kunne drevet slik vi gjør om det ikke hadde vært for UKA. Målet er helt klart at vi skal gå i null - uten deres hjelp. Vi skal være uavhengig, også politisk, mener hun, som plasserer sin politiske overbevisning en plass litt til venstre for midten på skalaen.

LØRDAGER SPEKKET MED KVALITET. Vi har vendt tilbake fra Munkholmen, og står i Storsalen på Samfundet, salen hvor Mari skal holde Samfundsmøter de fleste lørdagene gjennom semesteret. Møter hun har store forventninger til.

– Et av kriteriene for at jeg kan se tilbake på et vellykket år som leder på Samfundet, er å ha laget interessante Samfundsmøter, med gode innledere og med et engasjerende program, forteller hun.

Hun har store forventninger og stiller høye krav til seg selv, og innrømmer at selv om det er en fantastisk utfordring å være leder på Det runde røde, med rundt ti tusen medlemmer, får man litt prestasjonsangst av hele greia også.

– Når det er sagt, gleder jeg meg utrolig mye, smiler hun, og ser langs de tomme rekkene av seter som broderer Storsalen.

TILBAKE PÅ JUBILEUMSMØTET. Dagens møteleder er jubileums og arrangementsansvarlig Inger Agnete Reppen. Mari har sklidd inn blant de andre i Styret, og sitter nesten litt inneklemt rundt noen bord som definitivt har sett sine beste dager. Hun stikker seg ikke ut, men så gjør hun det på en måte likevel. Kanskje er det jeg som har fått tunnelsyn?

Foto: Severin Sadjina, Under DuskenHun sitter der, lytter, tar notater, spør, gir beskjeder, flirer litt, spør litt til. De som prater får hele tiden all oppmerksomhet. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som karakteriserer oppsynet til Mari. Gestikulering er nesten ikke-eksisterende, foruten en høyrehand som av og til tar turen ut, enten det er for å delegere eller mene noe. Uten å bruke så mye krefter på det, blir hun likevel et logisk midtpunkt, selv om hun ikke leder møtet denne dagen, Det meste går gjennom henne, noen ganger bare med et nikk eller et godkjennende blikk. En naturlig tilstedeværelse, og med et blikk som ved første øyekast kan forveksles med en form for barnlighet, men som ved andre øyekast riktigere blir byttet ut med noe annet. Noe udefinerbart. For det er ikke noe barnlig eller naivt over Mari; glimtet i øyet røper like mye som det skjuler.

Stemningen på «kontoret» er god, med et høyt energinivå og mye latter. Av og til er de effektive, av og til får digresjonene plass til å bli debattert. Heftig.

– Hva med fallskjermhoppere, idèmyldres det.

Kanskje ikke det viktigste punktet på blokken, men gruppen tar seg tid og prater seg gjennom for- og motargumentene.

Maris disipler går gjennom hele jubileumsprogrammet fra A til Å. Etter en tidvis effektiv dog leken time og femten minutter, har styret nå spikret det meste av jubilèet, som er planlagt å vare en uke - må ikke forveksles med UKA, som et styremedlem var så uheldig å si, til munter harselering fra de andre.

NJA, TJA, KANSKJE?

På Munkholmen sitter Mari og prøver å feste bliket mot Trondheim en plass, mens hånden farer flyktig gjennom året

– Huff, jeg gruet meg til dèt spørsmålet, sier hun og flirer.

– Nja, tja, kanskje, ler hun.

Da jeg ikke har klart å oppdrive Facebook-profilen hennes, ser jeg meg pent nødt til å spørre om hvordan det står til med sivilstatusen, om hun har kjæreste.

Det har hun. Tror hun, i hvertfall.

– Jeg må ringe ham å høre. Det er så nytt at jeg vet ikke helt, sier hun, men blir mer og sikker på at den tidlige sommerflørten nå har blitt til fast følge, at hun og Martin, som han heter, er kjærester.

Og med det blir det nok av utfordringer for Mari det kommende året. Et år som passer henne, med andre ord.