Mesternes huler

En kald januardag i 1872 ble en mannlig skolelærer med tuberkulose lagt inn på Rotvoll sinnssykehus med vrangforestillinger. Han var overbevist om at sykdommen var smittsom, men legestanden mente det var arvelig, og psykiateren kunne dermed stille diagnosen hypocondria og melancholia. Med det ble den ulykksalige læreren den første pasienten på sinnssykehuset. Drøye 150 år senere er Rotvoll Trondheims mest sjarmerende campus.

Smilet

Mye har altså skjedd siden, men de samme trange gangene fører etterhvert fram til masterleseplassen der Sofie Kirkemo sitter. Hennes varme og imøtekommende vesen står i sterk kontrast til den kalde januardagen.

Hun er snart ferdig med sitt sjette år, og denne våren ferdigstiller hun sin master i norsk didaktikk. Lesesalen er godt opplyst. De store, vakre vinduene og gardinene som flagrer i vinden er som tatt rett ut fra de lystige delene av Jane Eyre.

Hvordan jobber du best?

– Når alle har dratt hjem. Da føler jeg meg flink. Sofie ler, før hun fortsetter:

– Noen ganger sitter jeg helt til vaktene må komme og kaste meg ut.

Leseplassen er ryddig. For ryddig.

Pleier det å se slik ut?

Resten av salen bryter ut i latter. Sofie flirer lurt, og smilehullene tar form.

– Jeg pleier hver dag å lage en liste, for så å stryke ut ting jeg har gjort. Det gir meg en god følelse.

På pulten står en bærbar datamaskinen, en overdimensjonert minnepenn, og pensumlitteratur i pedagogikk og didaktikk. En fargerik enhjørningtegning bivåner det hele.

I hjørnet har Vaseline Intensive Cares hand & nailkrem tatt oppstilling, trygt plassert sammen med et godt utvalg penner. En blå papirpingvin stikker seg ut.

– Den lagde vi i forbindelse med et prosjekt om storyline, skyter Sofie inn.

To papirbarter med datoene 1. og 16. mai markerer når førsteutkastet og selve oppgaven skal inn. Det nærmer seg. Samholdet er godt. Gjengen på lesesalen har eget quizlag, hemmelig venn-system, spiser lunsj sammen hver dag, og har innført kakefredag. Det lover godt for resten av masterperioden.

Partnerne

– Vi er som et ektepar.

Christoffer Hagen og hans prosjektpartner Bendik Molnes deler pult på arkitekttegnesalen på Gløshaugen. Innleveringsfristen på diplomaprosjektet nærmer seg, og Christoffer tilbringer mer tid med Bendik enn med kjæresten. Sånn må det bare bli.

Det har samlet seg tre-fire kaffekopper hos Christoffer. En av dem er mistenkelig lik den man kun får hos Café Ni Muser. I morgensrushets hui og hast har han slengt med seg et helt brød og en boks makrell i tomat. Den energien kommer nok godt med.

Skisser av prosjektet er hengt opp rundt pulten. Den kraftige datamaskinen og den solide datamusa blir et naturlig midtpunkt. To ruller med papirteip ligger henslengt, og ser ut til å være i bruk regelmessig. Tapetkniven og saksen er potensielle drapsvåpen, men samarbeidet mellom Christoffer og Bendik er imidlertid upåklagelig.

– Småprating er på en måte akseptert her. Det er det som kanskje er forskjellen fra andre lesesaler. Vi diskuterer oss fram til løsninger.

I 3D-programmet gutta bruker synkroniseres endringene som blir gjort, og biblioteket de tegner ser fantastisk ut.

– Vi jobber faktisk best når vi kun bruker én skjerm.

Det å gå rundt i tegnesalen på jakt etter ideer, synspunkter eller inspirasjon fra de andre prosjektene hjelper også på kreativiteten.

Så dere krangler ikke eller går lei av hverandre?

Gutta ser på hverandre. Bendik svarer.

– Nei, det har egentlig gått veldig bra. Ingen av oss er særlig bastante.

Og dere klarer å holde et slags system her?

– Veilederen vår kommer innom i ny og ne, og tvinger oss til å ha et. Hvis ikke kan det skli helt ut, forteller Christoffer og peker bort på kalenderen.

Plassen rundt pulten preges av imponerende modeller, en halvtom limflaske, enda en tapetkniv og tynne planker. For det meste fliser som ikke er ryddet bort. Kort sagt et tilfredsstillende orden i kaoset.

Får du konsentrert deg da?

– Ja, ofte med musikk på øret og et støyreduserende headset. Det var absolutt verdt pengene og er et must, sier Christoffer.

Skrekk og gru

Utenfor sin masterleseplass på Dragvoll står filosofistudent Erlend Kirkevold og hvisker. Det er lytt inn til lesesalen der han skriver på sin master med temaet skrekklitteratur og filosofisk pessimisme. Pessimistisk eller ei, det kledelige skjegget, tøflene og hans nysgjerrige øyne skremmer ikke noen i dagslys.

Om det tragiske, The Philosophy of Horror, og Nietzsches Tragediens fødsel er noen av titlene som danner rammen rundt plassen til Erlend. Boken på bookstanden er full av post-it-lapper. Et armbåndsur ligger ved siden av en robust kulepenn, og like over står tekoppen. Teposen er allerede blitt kald.

Når klarer du å jobbe best?

– På kvelden, og jeg bruker lang tid på å komme i gang. Akkurat som en dampmaskin.

Erlend flirer. Flere av semesteroppgavene har han skrevet natten før innlevering.

– Jeg har kommet meg unna slike tidskniper før, så det skal gå greit med denne også, sier han og minner seg selv på at det er tre uker til fristen.

Inne på pulten står det en liten genistrek, en såkalt bookstand. Den fikk Erlend for en femtilapp på Ebay. Selve boken løftes opp og fram, og sidestilles med den allmektige macen.

Som selverklært B-menneske kommer han som regel på skolen i 12-tiden, og liker å sitte helt fram til siste buss går hjem igjen.

Får du fokusert på arbeidet?

– Ja, jeg setter på Rainy Mood og plugger inn øreproppene. Da går det bra.

Han jobber også hos byggsikring på campus, og har dermed tilgang på en massasjestol. Det hjelper på. Pleier du å koble av på andre måter?

– Jeg går en tur og får meg litt frisk luft. Eller så ordner jeg meg en kopp kaffe med aeropressen.

Er det noe som irriterer deg på lesesalen?

– Ja, jeg blir lett irritert av lyder. Og det å spise på lesesalen er ikke greit. Det bråker. Lukter gjør det også.

De fleste har imidlertid allerede spist lunsj før Erlend har rukket å stå opp og kommet seg til Dragvoll.

Han smiler lurt. Øynene med.

Hva ser du mest fram til?

– Å få tilbake livet mitt, avslutter Erlend, før han rusler tilbake til plassen og skrekklitteraturen sin.

Mon tro om læreren med vrangforestillingen figurerer i den.

Denne artikkelen ble først publisert i Under Dusken #8 2016.