Mild makthaver

Torsdag 22. september 1910 henger 18 år gamle Åge Falck-Rytter opp en hvit lapp i vestibylen på Norges Tekniske Høiskole. Det er bare seks dager siden han og resten av høyskolens aller første kull ble immatrikulert. «Studentene anmodes om at møte i det matematiske auditorium lørdag førstkommende kl. 4 for at drøfte opprettelsen av et Studentersamfund».

101 ÅR OG 159 DAGER SENERE sitter Linn Christin Haugen (23) på en ensom stol helt foran i en stor sal malt i rødt, gull og blått. Hun var rolig da hun holdt åpningsappellen sin, men nå knyter det seg i magen. Hun føler at hun svarer dårlig på de første spørsmålene under utspørringen. Hun er eneste forhåndsmeldte kandidat, men er likevel avhengig av å overbevise flertallet av de som sitter der foran henne. De har sterke meninger, de som fyller stolene denne kvelden, om hva Det runde røde har vært, og ikke minst hva det skal være i fremtiden. Vil de la henne inngå i denne tradisjonen? En over hundre år gammel tradisjon som har fostret justisministre, professorer og direktører. «Gullklubben», som de kalles. Lederne for Studentersamfundet i Trondhjem.

– Jeg hadde forberedt meg ekstremt godt. Jeg hadde snakket med mange tidligere ledere, mange i det sittende styret og andre sentrale personer på Samfundet. Jeg hadde også sjekket gamle referater for å se hvilke spørsmål som har blitt stilt på tidligere ledervalg, sier Linn.

Forberedelsene lønner seg. Hun klarer seg godt, ekstremt godt. Hun er overbevisende, trygg og svarer stødig og gjennomtenkt selv om timene blir mange og magen trygler om mat etter å ha vært offer for Linns nervøsitet tidligere på dagen. I stedet blir den fylt med champagne, mye champagne. Hun skal ta vare på byens ry, føre tradisjonene videre. Linn Christin Haugen er nyvalgt leder for Samfundet. Det blir en sen kveld.

DET HAR GÅTT EN MÅNED. Nå sitter hun i en kontorstol med føttene krøllet opp under seg. Hunter-støvlene ligger slengt på gulvet ved siden av.

Foto: Cesar Mondragon, Under Dusken– Jeg liker at alle bare «bam-bam-bam!» Vi har egentlig pause, men alle sitter og jobber og skriver mail likevel. Vi er så effektive!

– Ja, vi skal liksom ha pause nå. Jeg synes vi bør skaffe en pauseanvsarlig.

Jørgen Haug Theodorsen (23) titter smilende opp fra dataskjermen et lite øyeblikk.

Linn har samlet sine ferske disipler til lederseminar. De er håndplukkede, de som sitter rundt bordet. Styret hennes. Når hun står der, på talerstolen i Storsalen og snakker til Samfundets medlemmer, 10 000 totalt, skal hun være sikker på at i alle fall de syv nikker anerkjennende.

– Jeg er redd for å mislykkes, men jeg er kanskje aller mest redd for å bli mislikt.

– Det er 10 000 medlemmer som kan mene noe om deg.

–Ja, det er det som skremmer meg mest. Dette med hvordan jeg skal forholde meg til at jeg kan få mange tusen mennesker mot meg hvis jeg tar en upopulær avgjørelse.

– Kan det gjøre deg mindre beslutningsdyktig fordi du er redd for å tråkke noen på tærne?

– Ja, det tror jeg. På en annen side gjør det kanskje at jeg jobber ekstra hardt for å finne den løsningen som er best for alle. Det er klart at man ikke kan sitte i et verv som dette og alltid ha 10.000 mennesker som er fornøyd med det du gjør, men jeg er likevel redd for hva folk mener og tenker og sier.

– Føler du at det er en svakhet?

– Ja, absolutt.

– Du kan bli et hinder for deg selv?

– Ja.

For er det en ting Linn frykter mer enn noe annet, er det å bli sittende igjen alene. Uansett hvor hun er i livet må det være noen andre der også.

TILBAKE PÅ LEDERSEMINARET har føttene til Linn funnet en ny posisjon, men de er fortsatt ikke i kontakt med gulvet.

– Samfundsmøter! Organisasjonsstruktur!

Hun skyter håndflatene ned i bordet for hvert av ordene.

Linn snakker og snakker, både på utpust og innpust. Hun flytter seg på stolen, føttene er så vidt nedom gulvet før de dras opp igjen, hun veiver med armene. Men så plutselig stopper hun. Kroppen fryser.

– Hva synes dere om dette, egentlig?

– Nå har tre styrer brukt mye tid på dette, og da må vi ta tak i dette og få det gjennomført, sier Morten Ansteensen (21).

De andre nikker også. De er enige med henne, de er med henne. Heldigvis.

VIKTIGE DATOER for det kommende året skal spikres. Linn får opp kalenderen sin på storskjerm. De mange organene Samfundets leder har møteplikt i har allerede okkupert store deler av høsten. De bestemmer når det skal holdes styremøter, seminarer, fester, hytteturer og juleavslutning. Til slutt er det få blanke dager igjen i 2012.

– Jeg er for dårlig til – akkurat nå, i alle fall – å disponere tiden min riktig.

Armene gestikulerer ikke som de pleier, de ligger rolig på kafébordet foran henne.

– Men nå er alt så nytt og spennende og jeg har lyst til å lære mest mulig om hvordan Samfundet fungerer og bli kjent med flest mulig mennesker. Så jeg har hospitert hos de driftende gjengene hele våren etter at jeg ble valgt, og ofte til klokken fire-fem om morgenen nesten hver dag.

Foto: Cesar Mondragon, Under Dusken – Hva med skolen, da?

– Det er vanskelig å prioritere det, men jeg har fortsatt planer om å bli ferdig på normert tid. Det er veldig viktig å tenke på at jeg først og fremst er student.

Hun har ikke råd til å ta fri fra skolen, og NTNU tilbyr ikke studiepoengsreduksjon til studenter med frivillige verv, på tross av at vervene krever opptil 60 timers arbeidsinnsats hver uke.

– Det er også viktig å huske på at jeg tar på meg dette vervet i kraft av å være student, jeg representerer studentene, og dersom jeg ikke hadde studert selv ville det vært det samme som å lure medlemmene litt synes jeg.

TID TIL VENNER og kjæreste skal det nok bli likevel. Linn har en hobby, en lidenskapelig hobby, og som med alt annet vil hun gjerne dele den med andre. Det har ført til at samboer Jørgen, om enn noe motvillig, kan navnet på både mammaer og babyer i Teen Mom for ikke å snakke om hvilke konflikter som opptar rike husmødre i New Jersey.

– Søppel-tv! Jeg elsker søppel-tv! Det er min måte å slappe av på. Jeg føler på mye press og stress i hverdagen min, og da er det så deilig med helt hjernedød underholdning.

Hun ramser opp titler i fleng, snakker så fort at pusten så vidt henger med. Hun overrasket venninnene sine da de lå på sofaen og zappet mellom kanalene og Linn stoppet ved noe de andre knapt ville vedkjenne seg. Og så Linn da, som er så skarp, så intelligent, så profesjonell og talentfull, så hun på sånne ting? Men hun overbeviste venninnene og nå møtes de hver søndag for tvilsom tv-underholdning, eventyrbrus og Disney-filmer.

– Man må skille mellom hvem man er privat og hvem man er profesjonelt. For meg er det viktig med en balansegang, jeg er både barnslig og voksen, både ordentlig og fjollete.

DET KOMMENDE ÅRET er det den seriøse og profesjonelle siden som skal i fokus. De tynne armene skal banke klubben i bordet når Storsalen fatter vedtak, hun skal åpne og heve Samfundsmøter. Linn skal offisielt være lederen for Det runde røde. Hun skal føre en av Trondheims stolteste tradisjonen videre. Byen skal fortsatt få merke at den er en studenterby.

Denne artikkelen ble originalt publisert i den forrige papirutgaven av Under Dusken.