Min klassekamp

I vår falt jeg pladask. Ble forelsket. Oppdaget stadig ukjente sider ved noe allerede kjent og kjært, og jeg sugde til meg hvert sekund. Denne teksten handler ikke om en jente, men om så mye mer. Om det å forelske seg i en livsstil og i en by. I Trondheim. Det er et pirrende fenomen. Som stillheten før stormen, vakkert og uforståelig. Men denne kjærlighetshistorien skulle få en ulykkelig vending.

Den uunngåelige monsuntiden bølget innover byen, og brått var det slutt. Jeg valgte å overse de klare tegnene. Bråk og spetakkel, lyder og dialekter som hørte en fordums tid til. Bergensk, bokmål og nordlending strømmende ut fra baksiden av Galtvort idet jeg passerte Høgskoleringen etter en befriende tur i marka. Jeg var omringet, prøvde å trenge meg forbi via veibanen, havnet nesten i klinsj med en møtende bil.

Studentene, de var tilbake. Ikke de jeg stiftet bekjentskap til i fjor, neida. Nye studenter. Som parringsklare aper sendt i kasse fra kontinentet, uvitende om den zoologiske hages gjeldende normer og leveregler. Tror de eier byen, har som Colombus oppdaget Amerika for første gang, glemt å lese sagaene til Snorre. Uvørne og brautende, sjanglende mot et vannhull som hører den eldre garde til. På vei mot det runde røde. Er det fargen som narrer, får dem til å tro at russefeiringen ikke har opphørt, bare tok seg en pause i sommer?

Ny boligpolitikk skulle presse dem ut av markedet, ble jeg lovet. Tvinge dem inn i studentbyer, samlet og begrenset i kontrollerte omgivelser. Med det lovpriste eksperimentet Falkenborg studentby virket en løsning nær, og studentene falt som fluer. Men nå var kaoset atter en gang et faktum.

Også skal de engasjere seg, bli Husfolk? Generasjonen som aldri opplevde encyklopediens dannende vekt, men som med tåteflasken i munnen ble satt foran dagmor internett for å holde husfreden. Nei, så sannelig. Med sine flakkende blikk, miljøskadet og ute av stand til å finne fokus som følge av årenes teknologiske overstimuli, har de åpenbare språkvansker der de mellom latter og fråtsing spyr ut spedbarnslyder som «YOLO» og «LÅL», i håp om å finne andre som har gått seg vill fra barnehagen.

Nei, det var andre tider da jeg svor ed under studenterdusken. Inn kom en relativt heterogen forsamling som gjennom kunnskapsfabrikkens tunge tradisjonsmaskineri skulle påtvinges identitetstrekk som gir seg uttrykk i nærsynthet, skjeggvekst, lut nakke, og andre markører som antyder aspirasjoner om å bli 90 år før fylte 30. Nå er det kun fest og moro. Her om dagen var en førsteklassing med på nacshpiel. Til klokken seks neste morgen var han der. Ja det måtte nok en Dahls til for å svelge sjokket da han endelig forlot vårt selskap.

Akk, som jeg lengter til neste helg. Da fyller jeg tyve og kan endelig søke ly på Selskapssiden. Der holder kun vi tradisjonsrike andreårsstudenter til. L8ter, g33ks.