Når privatlivet blir offentlig

Tekst: Ragnhild Midtbø og Elise Rønningen

Det var tidlig morgen, og sosiale medier var første stopp. Denne morgenen var noe litt annerledes enn vanlig.

Ti meldinger på Facebook og flere nye følgere på Instagram. Alle var fra menn hun ikke kjente. Flere av meldingene så veldig like ut, men ingen gav noen mening for halvtrøtte «Lone». Etter en stund fikk hun enda en melding, nok en gang fra en ukjent mann. Denne gangen var innholdet noe helt annet. Hun sank litt sammen, og det gikk opp for henne hva som hadde skjedd.

Lone hadde noen nakenbilder på en anonym side. Ingen hadde tilgang, bortsett fra hun og venninnen. Dette skulle ingen andre vite om, og hun trodde ingen andre visste noe om det heller. Helt til meldingene konstaterte noe annet.

Hennes private bilder var lekket på en offentlig nettside. Febrilsk søkte hun opp seg selv og ble møtt av sjokkerende mye informasjon.

– Profilbildet mitt på Facebook lå der, adressen min, nummeret mitt, til og med at jeg hadde en hund. Etter hvert begynte folk å oppsøke meg på døra mi, og en mann hadde til og med hunde-godteri med som gave. Jeg var helt i sjokk.

Stalker

Hun ble nervøs, utrygg, og paranoid. Noe hun hadde all grunn til. Flere ganger fikk hun og kjæresten øye på en mann utenfor vinduet deres. Da de gikk ut for å prate med han, var han borte. Ikke visste de hvem han var eller hva han ville, men de hadde en mistanke. Senere fant de fotavtrykk i snøen mot buskene og en haug med sigarettstumper.

– Vi hadde store panoramavindu på stua, som vi ble nødt til dekke med pledd og gardiner. Vi kjøpte utelys som reagerte på bevegelser slik at han ikke skulle komme tilbake. Jeg hadde rett og slett fått meg en stalker.

Til slutt ble det for mye og hun valgte å flytte. Hun hadde til og med vurdert hemmelig adresse, slik at hun skulle føle seg trygg. Alt dette på grunn av noen uskyldige nakenbilder hun trodde ingen andre skulle se.

– Når menn jeg ikke kjenner velger å møte opp på døra med hundegodteri og gjemmer seg i buskene, er det bare én ting å gjøre. Vi prøvde å ringe politiet, men de kunne ikke gjøre noe så lenge mannen ikke hadde gjort noe ulovlig. Jeg følte meg ikke trygg lenger.

Samtykke

På kaféen Mormors Stue sitter Emma Holten. Menneskerettighetsaktivist, feminist, og redaktør for Friktion Magasin. Hun har selv vært gjennom det samme som «Lone», og hennes personlige bilder ble spredt på internett. Bilder hun trodde ingen andre skulle se.

– Det å bli fratatt muligheten til å bestemme over sin egen kropp, er noe av det verste som kan skje en person. På en eller annen måte vil man føle seg avslørt og man blir aldri den samme i ettertid.

Man kan se at dette er noe hun virkelig har tenkt gjennom tidligere. Hun er engasjert, men likevel veldig frustrert. Alt lå ute. Hennes fulle navn og adresse, familiemedlemmer.

– For meg handlet det om retten til privatliv. Hvis man alltid må tenke over hva man gjør på privaten, i frykt for at det kan bli offentlig, har man ikke lenger et trygt privatliv. Mange trodde jeg skammet meg over nakenbildene, og det var forferdelig. Men jeg skammet meg ikke på grunn av at jeg var naken, det handlet om at jeg selv skulle velge når og eventuelt om mine private bilder skulle publiseres.

Samhold

Emma Holten beskriver seg selv som heldig. Hennes familie og kjæreste støttet henne, noe hun har erfart at ikke alle ofre av hevnporno opplevde. Hun reiser ofte rundt på skoler i Danmark og snakker med ungdommer. Likevel fokuserer hun på å snakke med de nærmeste.

– Det viktigste for meg var at noen støttet meg. Det er viktig at de rundt vet hvordan dette kan føles for en person. Ofrene tenker ofte at desto mindre man snakker om det, desto større sannsynlighet er det for at det forsvinner. Likevel er det ikke alltid slik.

Tre år etter overgrepene valgte Emma Holten å gjøre noe andre kanskje ikke ville gjort, hun publiserte en bildeserie med nakenbilder av seg selv, Samtykkeprosjektet. Naturlig nakenhet, hvor hun selv bestemte hva andre folk skulle se.

– Jeg bestemte selv å publisere disse bildene, noe som i utgangspunktet skal være mitt valg. Da jeg ble utsatt for hevnporno ble jeg frastjålet valget om hva som er mitt privatliv. Jeg kan ikke voldta meg selv, og jeg kan heller ikke utføre hevnporno mot meg selv.

Sosiale medier

«Lone» var også en av de som bestemte seg for å ta kontroll over eget privatliv. Sosiale medier var nok en gang første stopp. Det viktigste var å selv bestemme hva som skulle publiseres, og hvem som skulle se dem.

– Jeg valgte å publisere andre nakenbilder på mine egne profiler. Det er jo tross alt bare nakenbilder, noe som ikke kan skade deg så lenge man ikke lar det skade. Det er utrolig kjipt, men det er ikke så mye å gjøre med.

Tilbakemeldingene var blandet. Normalt sett var det positive tilbakemeldinger fra menn og noen ganger var det positive tilbakemeldinger fra jenter også.

– Man forventer egentlig positive tilbake- meldinger fra menn. Når jenter derimot gir positive tilbakemeldinger på nakenbilder, ser man mer positivt på det man har gjort.

Skam

Jørgen Lorentzen, kjønnsforsker, litteraturviter og leder for Hedda Foundation, jobber effektivt med fokus på likestilling, demokrati og menneskerettigheter. Under ISFiT debatterte han kjønn og seksualitet med blant andre Emma Holten, hvor en av de store problemstillingene var skam.

– Det jeg ikke forstår er hvorfor skam er knyttet til ofrene i slike saker. De som burde føle seg skamfulle er jo gjerningspersonene. Hvorfor er det slik at den som allerede er maktesløs også skal føle på skam?

Tilbake på Mormors Stue nøler Emma Holten litt i det spørsmålet om skam blir nevnt på nytt. Til slutt sier hun seg både enig og uenig med Jørgen Lorentzen.

– Skam utgjør ikke noe positivt i samfunnet. Det er selvfølgelig fint om gjerningspersonen føler skam, men det er like viktig at man forstår hva man har gjort. Man skal ikke skamme seg fordi en annen person sier at man har gjort noe forferdelig. Det er viktig at man selv forstår hva man har gjort.

Den siste tiden har fokuset på hevnporno blitt mye større, noe som kan føre til både utfordringer og fordeler. Nok en gang nøler Emma Holten litt, men kommer fram til at ingen burde føle seg tvunget til å stå fram som ofre. Likevel mener hun det er positivt at noen gjør det.

– Jeg er glad og stolt over at folk har stått fram nå den siste tiden. Det er nødvendig at vi setter mer lys på slik type kriminalitet. Jeg tror dette har ført til at flere forstår hvor alvorlig det faktisk er.

Straff

Seksjonsleder for etterforskning, Anders Sunde Eidem ved Sør-Trøndelag politidistrikt, sier politiet tar dette veldig seriøst. Slik kriminalitet fantes nesten ikke for noen år siden. Politiet har nå sett en brått økende mengde saker som omhandler hevnporno.

– Hevnporno er veldig alvorlig, og slike saker tar vi seriøst. Vi har hatt en del saker til etter- forskning den siste tiden, og har et par under etterforskning akkurat nå.

Han nevner også den omtalte «Snapchat- saken» fra 2016. En mann i 20-årene ble dømt til 120 dager ubetinget fengsel, etter å ha delt over 36 000 bilder som var publisert uten samtykke fra de som var avbildet. Sunde Eidem poengterer at denne dommen var den første av sitt slag som omhandlet dataheleri for nedlastning og deling av bilder uten samtykke.

– Vi har dessverre ingen spesifikk statistikk over hevnpornosaker. Ofte anmeldes flere forhold. Det er heller ingen spesifikk lov som regulerer denne type kriminalitet. Likevel ser vi at de dømmes strengt. Det er viktig å ta disse sakene seriøst.

Søt hevn

«Lone» bestemte seg tidlig for at dette ikke skulle påvirke henne. Likevel ønsket hun å gjøre noe spesielt. Hun ønsket ikke at andre skulle oppleve det samme som hun måtte gå gjennom.

– Når bildene først blir lagt ut på den siden er det ingen vei tilbake. De kan lagre bildene, og de vil bli postet om og om igjen. Jeg fikk flere meldinger forrige uke, da hadde bildene mine blitt publisert på nytt. Dessverre er det bare noe jeg må leve med.

Flere menn hadde kjærester, koner, foreldre og barn. Da hun fikk meldingene følte hun det var nødvendig at de også ble informert om hvilke nett-sider mennene så på.

– Jeg har ofte sendt meldingene jeg har fått om bildene mine til kjærester eller foreldre. Jeg mener de fortjener å vite hvilke nettsider barna deres eller kjæresten sitter på. Jeg forteller også andre jenter hvis jeg oppdager at de er publisert på den siden.

Enkelte kjærester og foreldre reagerte med takknemlighet, andre ble frustrerte og ønsket ikke at «Lone» skulle kontakte dem igjen. Dette stoppet ikke henne.

– Det var veldig kjedelig å få meldingene. Nå håper jeg de synes det var like kjedelig å sende dem.

Lones navn er endret i teksten.