Rørosfreden

— Vi kan ikke snakke fritt på campus. Om vi ytrer oss, er det bare med våre nærmeste venner.

I en sliten sofa ved ei mørk vindusrute på Storwarts-hytta på Røros snakker Laura Sheilla Inangoma om demokratiet i hjemlandet. På vidda utenfor er snøføyka horisontal. Til vanlig studerer hun bedriftsledelse på Universitetet i Burundi, men nå deltar hun på Den internasjonale Studentfestivalen i Trondheims (ISFiT) dialogseminar for studenter fra konfliktområder.

BEGYNNELSE. Målet med seminaret er forsoning, og metoden samtale. I Burundi tok en lang og blodig borgerkrig slutt i 2005, men det politiske landskapet er fortsatt urolig. Human Rights Watch hevder det styrende politiske partiet har undomsgrupper som bruker tortur mot studenter som ytrer seg om regimet, og FN melder om politisk vold som hindrer fredsbygging. Heller ikke Inangoma opplever situasjonen som fredelig.

— Vi befinner oss et sted mellom krig og fred. Det er store politiske spenninger, og situasjonen kan snu plutselig.

Det er etniske forskjeller mellom hutuer og tutsier, som utgjør de politiske skillelinjene. Eller omvendt, det politiske maktspillet konstruerer forestillinger om biologiske ulikheter.

— Jeg er tutsi, og noen av oss i dialoggruppa er hutu. Det er de som styrer landet nå. Jeg har tenkt at menneskene som leder, gjør det feil, mens for noen tutsier er det hutuene som gjør en dårlig jobb.

Inangoma leter prøvende etter ordene, bytter franske gloser ut med engelske.

Hun prater om faren for opprør ved årets valg, om frykten for væpna grupper i kongolesiske skoger, om alt hun har lært om landet de siste dagene. Men først og fremst snakker hun om framtida.

— Vi vil fortsette med dialoggrupper hjemme. Selv om det ikke er en endelig løsning, kan vi fortsatt få folk lytte til begge historiene om konflikten og forstå hverandre. Det er i det minste en begynnelse.

Hun bretter ut et krøllete papirark og viser fram ei tegning fra et av dialogmøtene, med påskrevet tittel Drømmer for framtida. Hun peker, forklarer og gestikulerer: elektrisitet til alle husstander er tegna i gult, naturreservater i grønt, det er fedre som tar seg av barna og bedre utdanningssystemer. Så smiler hun.

— Og dette er lederen. Han vil utvikle landet, og har alltid på seg en t-skjorte med påskriften «I love Burundi».

For Inangoma er godt lederskap viktigere enn partipolitisk eller etnisk tilhørighet. Og det viktigste er at man bryr seg.

— Over halvparten av befolkninga er unge mennekser, så om vi stemmer godt, vil ting gå bra. Vi er bare noen ungdommer som vil leve i et vakkert og fredelig land.

BAK LUKKEDE DØRER. Når deltakerne diskuterer, får ikke pressen oppholde seg på hytta. Under Dusken møter heller dialogsjef Hanna Strand Bakland og dialogkoordinator Hans Jacob Sandberg for ISFiT 2015 på en kafé stappfull av lystige NM-fanatikere. Northug har nettopp vunnet 30-kilometeren et steinkast unna, men ISFiT-organisatorene er mer opptatt av at macchiatoen ikke er allverdens - og dialogseminaret, selvfølgelig.

— Dialoggruppene er et underprosjekt av ISFiT startet i 1997, for at ulike sider av en konflikt kan møtes på nøytral grunn, sier Bakland.

Her kan deltagerne snakke om sine forståelser av konflikten uten å bli motargumentert, eller måtte begrunne seg, mener hun.

— Vi er ti dager på Røros, og stiller ulike spørsmål som hvilken rolle spiller identitet, hvordan spiller propaganda inn, hva er definisjonen på en konflikt, hva er dialog og hvordan kan du bruke det som metode, forklarer Bakland.

Sandberg forteller at dialogmetoden de benytter, er lik den Nansensenteret bruker.

— Det er en liten NGO, eller et fredsinstitutt, som arbeider i Irak, i Israel og Palestina og på Balkan. Vi har hatt kurs med dem, sier han.

Hva denne metoden konkret går ut på, og hva som skjer under dialogmøtene, vil de ikke si mye om. Organisatorene skotter på hverandre over kafébordet, humrer unnskyldende.

— Hvorfor velger dere å ikke snakke om det som skjer i dialogrommene?

— Det dreier seg om tillitsbygging mellom deltagerne, og organisatorene. Det er ikke vår rolle å dele informasjonen til eksterne, og ikke våre historier å forteller videre, sier Bakland.

Hun mener ISFiT sitter på et ansvar når de ber 24 afrikanske studenter komme til Norge for å utlevere seg. — Derfor er det et oppfølgingsseminar fem måneder etterpå, i deltagernes respektive hjemland. Men det må være på deres eget initiativ, sier Bakland.

Hun hevder effekten av dialogseminaret er påviselig.

— Når vi prater med tidligere deltagere, merker vi ofte at det har skjedd et distinkt skifte i livene deres. Det dreier seg om forandringer på individnivå, men vi håper også på endringer lokalt og nasjonalt, forteller Bakland.

Hun påpeker at like viktig som møtene, er det sosiale samholdet som oppstår i isolasjonen på vidda.

— Mye av dialogen ligger i å se på ski-NM, være her på Røros, ha en liten, felles fiende som er vinteren, og komme overens gjennom lek og moro i snøen.

— Seminaret har forandret livet mitt. Vi begynner å se at vi egentlig har de samme målene. Informasjonsteknologistudent Emmanuel Rudasumbwa Kizwera fra Rwanda

OSS OG DEM. På en spark i retning Ingenmannsland, skynder fire skikkelser seg gjennom snødrivet. De kiler fast sparken i løssnøen, graver for å få den løs, og klarer omsider å svinge rundt garasjehjørnet. Det er bare ni minusgrader på Rørosvidda, men i det åpne landskapet blir vinden raskt kuling. ISFiT arrangerer olympiade for deltagerne, og iført boblejakker fra åttitallet, selbu-ørevarmere og skibukser, har «Cabin Warriors» begynt på dagens eneste vintergren: Sparkstøtting rundt garasjen og tilbake.

Inne kikker ingeniørstudenten Cole Noble fra Sør-Afrika ut i snøværet. Han forteller at dialoggruppene har vært mer utfordrende enn han venta seg.

— Det er sterke følelser på den andre sida av bordet, men vi har virkelig åpnet oss og lytter oppriktig til hverandre. Det var et sjokk da jeg forsto at folk på min alder virkelig har så ekstreme politiske synspunkter. Nå kan vi møtes på midten et sted.

Apartheidlovene forsvant for 25 år siden, men Sør-Afrika er fortsatt et segregert samfunn. Det er en overvekt av hvite studenter ved universitetene, og svarte opplever problemer med å komme ut i arbeidslivet. Noble mener likevel skillet først og fremst er kulturelt.

— Det handler om kultur, bakgrunn og interesser. Som hvit vil jeg ikke bli bli klassifisert eller stereotypifisert ut fra hvordan det var før.

Nå drømmer han om integrering.

— Alle burde kunne identifisere seg som en enhet, ikke som oss og dem. Det ville utslettet frykten for folk som ikke ser ut som, eller tenker som en selv. Det er fundamentalt viktig.

En annen sørafrikaner, revisjonsstudenten Timothy Joseph, er enig i at dialogseminaret har fått ham til å åpne øynene.

— Vanligvis, når jeg snakker med den andre parten i konflikten, er jeg ikke åpen for å lytte. Men seminaret skaper et rom for å bli kjent med hverandre. For å være ærlig, så hadde jeg gitt opp hvite mennesker, men nå jeg synes de er veldig genuine og ærlig interesserte i bedring av situasjonen.

Selv er han aktiv i studentpolitikkens venstreradikale fløy, og mener det er veien å gå for endring.

— Den psykologiske effekten av apartheid var stor, og folk trenger å diskutere det i offentligheten. Men det vi trenger nå, er mat, vann og husly, de grunnleggende behovene. Å være aktiv i bekjempelsen av undertrykkelsen er viktigere enn å endre oppfatning, sier han.

Ute har Cabin Warriors fått teken på sparkstøttingen. De spurter i rasende fart mot mål, og krasjlander jublende i snøfonna ved hytteveggen. Ut av anlegget strømmer seiersrytmer fra sørligere bredder. Vidda har blitt dansegulv.

— For å være ærlig, så hadde jeg gitt opp hvite mennesker, men nå jeg synes de er ærlig interesserte i bedring av situasjonen.
Revisjonsstudent Timothy Joseph fra Sør-Afrika

FELLES FORSTÅELSE. — Dialog er en metode for å kommunisere med, og forstå, den andre, fienden, de som ikke er oss.

Det sier Steinar Bryn på telefon fra Lillehammer. Der er han seniorrådgiver på Nansen Fredssenter, og holder jevnlig dialogseminarer i konfliktrammede områder. Han prater han gjerne om ISFiT, som han har kurset.

— Målet på Røros er å reise derfra med en bedre forståelse av konfliktene de er en del av. Antagelig gjøres det først ved at deltagerne deler sine livshistorier. Hvordan konflikten har rammet dem, familien, arbeidet, bosituasjonen, måten barna oppdras på. Videre får deltakerne mulighet til å stille hverandre spørsmål, og bruke lang tid på å besvare dem, forklarer Bryn.

Samtalene fører til at partene forstår at de andre også har lidd.

— Det er som regel ingen vinnere i konflikten, bare tapere. Den erkjennelsen fører til en felles interesse for en vinn-vinn-løsning, istedenfor et ønske om å straffe den andre parten. Sammen utvikler de lyst til å endre strukturene som skiller dem.

Han mener dialogarbeidet Nansensenteret utfører, har stor effekt, og nevner eksempler fra Bosnia Herzegovina, der ressurspersoner som leger, lærere og ordførere i ettertid har tatt initiativ til frivillig arbeid for endring av lokalsamfunn.

— Det er en misforståelse at arbeid på grasrotnivå ikke har effekt. Problemet er heller at man begynner på toppnivå, med ledere som bare er opptatt av å vinne neste valg. Etter mange år med mislykket fredsbygging i Irak, Sør-Sudan og Afghanistan, og samtidig hyppigere kriger, innser flere og flere at å bare støtte regimeskifter, ikke er veien å gå.

KONTINUITET. Bryn mener dialogmetoden vil møte stadig mer anerkjennelse i årene som kommer, fordi integrering i multietniske stater blir viktigere og viktigere. Han hevder segregerte samfunn er grobunn for fiendebilder og opprør, og nevner Utøya og Kosovo som eksempler.

— Slik er ISFiT i forkant og setter noe på dagsorden. Likevel har dialoggruppene på Røros større symbolsk enn reell verdi. Det er for dårlig oppfølging av deltakerne, fordi festivalarrangørene byttes ut fra år til år, og erfaringsoverførigen er for liten.

Etter 25 år med festival, synes han ISFiT er moden for å spisse kompetansen. Han mener fokuset bør flyttes fra læring for de arrangerende studentene, til få, men faste geografiske områder som går igjen fra festival til festival.

— Når det kommer ti studenter fra ett område ett år, og ti nye studenter fra et annet område neste, kan man ikke spore strukturelle endringer i hjemlandene deres.

ASTRONAUT. — Jeg blir vant til været. Første gang jeg tok på meg klærne, følte jeg meg som en astronaut på vei ut i verdensrommet. Jeg har forstått at folk virkelig kan bo på de rareste steder.

Informasjonsteknologistudent Emmanuel Rudasumbwa Kizwera fra Rwanda smiler ut på det golde snølandskapet. Vidda er ikke helt som månen, det vokser nemlig bjørk. Men uteklærne er store nok, og stillheten like rungende. Han tar seg til genserkragen og forklarer at den er det varmeste plagget han bruker hjemme i Rwanda. Men han liker Røros, og han verdsetter fredsdialog enda mer.

— Alle er så gode mot hverandre innad i gruppa. Vi er som en familie nå. Det er her ideer fødes og ledere skapes.

Kizwera prater entusiastisk om ISFiTs metode. Dialoggrupper for politikerne hjemme, ville roet opprørsgrupper, mener han.

— Seminaret har forandret livet mitt. Det er utrolig hva en kan lære ved kun å lytte. Vi begynner å se at vi egentlig har de samme målene.

Når han snakker om hjemlandet, beskriver han en fasadekultur der man ikke prater om vanskelige tema. Det er mer enn 20 år siden borgerkrig eskalerte til folkemord, men fortsatt later de fleste som om alt er greit.

— Folk har ikke pratet sammen om det som skjedde. Hvis vi kan ta med innsikten tilbake til Rwanda, kan det forandre mange liv.

— Hvordan vil du gjøre det?

Kizweras optimisme forsvinner. Han nøler.

— Det er det som er det vanskelige. Større prosjekter krever stor finansiering, mye tid, mange eksperter. Jeg må prioritere studiene. Dessuten strekker ikke pengene til.

Kanskje freden forblir på Rørosvidda. Den er et flyktig element fra en fremmed måne, som ingen astronaut kan ta med på ferden ut i rommet.

— Vi kan så klart arrangere små grupper, men det vil ikke ha en betydelig effekt. De forrige deltakerne fra Rwanda prøvde å starte opp noe, men etter en stund døde det ut.