Skaperne
Noen mennesker har en spesiell evne til å lage gull av gråstein. Vi møtte en skibygger og en buttons-designer.
– Etter å ha passert Oppdal sentrum kjører dere to mil mot Sunndalsøra og tar til høyre der P3 begynner å skurre, lyder veibeskrivelsen.
Ganske riktig. Nøyaktig der Rihanna får seg en knekk, går det inn en landevei, og vi følger den gjennom snøføyk og vintermørke forbi jorder og bondegårder. Og der, bak en kirke og opp en kneik, på en majestetisk høyde med utsikt over dalen, der bor Endre Hals. En av verdens eneste produsenter av skreddersydde frikjørings-ski.
– Dette er ikke bare en sånn hobby jeg bare pusler litt med altså, forsikrer Endre.
– Her er det arbeidsro, sier den unge skimakeren, og viser vei inn i verkstedet sitt.
I TRONDHEIM, NOEN DAGER senere, seiler vi på glattisen bortover Bakklandet. Butikken Sukker er et designmarked og består av kvinnelige designere og formgivere som ønsker å selge og vise fram arbeidene sine. De spleiser på leie av lokaler og bytter på å stå i kassa. Bak den i dag står arkitekt-student Eva Taucar og tryller fram nye skatter av gammelt skrot.
– Ideen er at det jeg lager skal være resirkulert. Jeg bruker materialer som egentlig ville blitt kastet, som for eksempel gammel tapet jeg finner hos besteforeldrene mine, sier hun og smiler.
Hun har alltid hatt en fascinasjon for klipping og liming. Armbånd av bølgepapp og øredobber i tre blir på mirakuløst vis forvandlet til små kunstverk mellom hendene hennes.
Vi følger spent med fra andre siden av disken. Nå er utgangspunktet en rund treplate, en haug gamle magasiner og en flaske decopage-lim. Hun setter i gang med det som skal en ny juvel i butikkhyllene.
PÅ OPPDAL ER DEN gamle låven innredet slik at den ser ut som Reodor Felgens hovedkvarter. I et av rommene står det en stor fres hvor skiene skjæres ut.
Skiene får særpreg ved at Endre designer illustrasjoner og mønstre som han trykker på tykk plast. Til slutt legger han kjerne, såle og plasttopp i en presse, slik at det hele kan stå over natta og forvandles til splitter nye ski.
– Det første paret jeg lagde knakk før jeg fikk kjørt på det. Det var på Stryn og jeg hadde tatt heisen opp til toppen. Der stod frikjører Asbjørn Eggebø, som sa: «Shit! Det der ser jo ut som ordentlige ski, jo!» Og så tok han tak i den den ene og knakk den i to. Jeg hadde brukt et år på å lage dem. Endre slipper ut en liten latter.
Siden den gang har han fått dreisen på det. Hvert nye skipar som kommer ut av pressa er bedre enn det forrige, og kundene ringer fra hele verden. De vil ha Endre sine ski fordi han lager dem akkurat sånn de skal være. I motsetning til de store skiprodusentene som masseproduserer faste modeller, går Endre inn for å tilpasse skiene etter folka.
VI SUGER TIL OSS inntrykkene i Sukker-butikken. Ned fra taket henger lykter laget av norgesglass som kaster lys over hyller fulle av keramikkvaser, monsternøkkelringer, yndige portemoneer og knæsje toalettvesker. I en krok ligger en haug fargerike puter og fra taket dingler barnetøy av merket «Wunderbarn». Ingenting er likt noe annet.
– Jeg lager ting når jeg får kreativitetsutbrudd. Det skjer oftest når jeg er lei av å jobbe med skolearbeid. Jeg får en trang til å jobbe med hendene og se at jeg lager noe ordentlig, sier Eva.
Hun er godt opptatt med å bla gjennom magasinene på jakt etter gode idéer.
– På arkitekt-studiet jobber vi mye på pc, og det føles veldig kunstig at man ikke ser hvordan ting blir i virkeligheten.
I SKIMAKERENS VERKSTED blir et nytt skipar tatt ut av pressa og må avkjøles til riktig temperatur før det er klart for en siste operasjon.
– Dette er det deiligste med hele prosessen, lover den oppspilte romsdalingen .
– Jeg tror nok jeg har funnet det perfekte yrket å kombinere med å være skiboms, sier mannen med funklende stjerner i øynene.
– Er det ikke litt ensomt?
– Nei, jeg synes det er deilig å jobbe alene. Jeg vil heller kalle det fredelig enn ensomt. Tenk på hvordan det var i gamle dager, før postvesenet ble oppfunnet. Da var det ensomt da.
I BUTIKKEN PÅ Bakklandet står også Eva i sin egen verden.
– Det er en slags meditasjon. Jeg vet aldri hvordan resultatet skal bli når jeg starter. Idéen blir litt til etter hvert, sier hun imens hun klipper ut setningen «blue sky amazes me» fra et blad, og danderer ordene på treplaten.
– Jeg synes det er viktig å vise folk at det går an å lage ting selv. Det er ikke nødvendig å kjøpe så mye som vi gjør, mener designerspiren
Hun har nylig laget en lampe av macaroni og sydd sin egen one-piece.
– Jeg tror folk blir latere og mindre kreative av å ha så mange penger og så dårlig tid. Men samtidig begynner det å bli trendy å gjøre ting selv. Strikking er ikke lenger bare forbundet med bestemødre, legger hun til, og holder frem en flunkende ny button.
PÅ OPPDAL TUSLER vi etter Endre inn i den lange trønderlåna. I gangen henger slalåmbrillene på et hjortegevir og fra bildene på veggen smiler fordums kongefamilier.
Det er klart at den unge håndverkeren har en filosofi som rekker lenger enn sine egne skitupper.
– Vi er produkter av den industrielle revolusjon, og vi tror at økonomisk vekst er det eneste som fører verden framover. Det fører til at alle forsøker å lure hverandre med dårlige varer i stedet for å jobbe sammen for å gjøre ting bedre, sier Endre, før vi takker for kaffen og kjører hjem i vintermørket.
