Skolebussen

Bodumkopper i alle regnbuens farger dufter av nytrukket te eller Evergood-kaffe som har blitt brygget i all hui og hast. Gjerne mens man på sedvanlig vis har fiklet med AtBs reiseplanlegger.

Snøen kom overraskende på Trondheim, og den har i tillegg blitt liggende. Det lette duskregnet, den sure vinden, og varmegradene som normalt preger vintermånedene i Trøndelag er fraværende. På bussholdeplassen ved Studentersamfundet gjør minusgradene frostrøyken fra småtrøtte studenter synlig.

Den lange, grønne leddbussen runder svingen. Endelig.

En mann med godt humør

— Dette er min favorittrute.

Morgenrushet har gitt seg, og bussjåfør Håkon har akkurat sluppet av et par studenter på Gløshaugen syd. Klokken er snart ni, kanskje rekker de å lese en times tid før fysmat eller kjemiforelesningen starter. Håkon nikker og smiler til de som kommer på. Dørene lukkes forsiktig. Alle er på. Ingen står igjen.

— AtB har lagt det opp slik at det er en veldig behagelig rute. Samtidig er jo disse store leddbussene veldig deilige å kjøre, så kjørekomforten er på topp.

Hvordan er det egentlig å kjøre morgentrette studenter?

— Det er spennende. Fordi man møter så mye forskjellig folk, samtidig som hver dag blir ulik.

Er det en slags skolebuss?

— Ja, det er sikkert. Godt over 50 prosent av de som tar denne bussen er nok studenter, forteller han.

Så du gruer deg aldri til jobb?

— Nei, jeg gjør ikke det. Spesielt ikke når jeg har denne ruten. Noen ganger kan kveldene være ille. For eksempel onsdager. Lille-lørdag. Da er det mange som skal ut, merkelig nok. Likevel gruer jeg meg aldri til jobb. Spesielt ikke når jeg kjører denne ruten her.

Emeritussen

Jeg setter meg lengst fram. Der har også Tor Stålhane satt seg. Dialekten avslører at han, som meg, er tilflytter.

_Du er ikke herifra? _

— Nei, jeg er fra Skien, men jeg fant meg ei dame fra Nord-Trøndelag. Jeg fant fort ut at det ble vanskelig å flytte hjem igjen.

Han trekker på smilebåndet og tar av seg lua. Tors hvite manke og det rufsete skjegget danner rammen for det lure smilet hans. Han forteller at han tidligere har studert ved NTH, og holder fortsatt til ved universitetet.

Hvordan var studietiden din? — Altså, vi hang jo rundt og begynte først å lese i april og mai. Da var det alvor med eksamen. Og vi hadde jo ikke eksamen før jul, så vi slapp alt maset.

Hang du på Studentersamfundet før?

— Ja, men det er veldig lenge siden. Nå var jeg der sist i forbindelse med UKA, og det var veldig trivelig. Da jeg var student, var Samfundet mye mer politisert. Det var rød front mot blå front, forteller han.

Plutselig må bussen bremse på grunn av en sjåfør som tøyer høyreregelen litt for langt. Vegarbeidet ved Østre Berg fører til at deler av turen blir av det humpete slaget. Tor må holde seg godt i håndtaket. Solen skinner fra en klar, blå himmel. Dette ser ut til å bli en bra dag.

Grubler du noen ganger over livet da? Det er jo et lite stykke fra Lohove til Gløshaugen?

— Nei, det vil jeg ikke si. Å, nei. Jeg tenker på problemer som kan løses. Alt er så komplekst.I jobbsammenheng, altså.

Det tror jeg på. Jeg holder til på Dragvoll, men jeg tror både de med realfag og vi i humaniora har noe å lære av hverandre.

— Uff, holder du til på Dragvoll? Det går nok bra, spøker Tor.

Så du sitter ikke og dagdrømmer om andre ting?

— Nei. Å, nei.

Svaret er kort og kontant.

Det er ingen vits i å prøve å bryte isen og leke Skavlan på de tjue minuttene det tar fra Dragvoll ned til Gløshaugen. På samme tid gikk det opp for meg at Tor var en like koselig figur som smilet hans ga uttrykk for. Tor drar lua godt nedover ørene, rekker fram hånden og stiger ut fra femmer’n for denne gang. Etter et raskt søk på NTNUs nettsider finner jeg ut at luringen fra Telemark er professor emeritus i data- og informasjonskunnskap. Joda, det var en viss akademisk tyngde over det håndtrykket.

Dagdrømmernes eldorado

Maskiningeniørstudenten Marie er på vei fra Ila til Gløshaugen. Den drøye 15 minutter lange bussturen tilbringer hun i sin egen verden.

Hva pleier du å gjøre på bussen?

— Jeg kobler bare helt ut, men da jeg gikk på Dragvoll rakk jeg ofte å lese litt på vegen dit. Samtidig tok jo bussturen litt ekstra lang tid, og det betød at man måtte grue seg litt ekstra til eksamen.

Mange liker å bruke tiden på linje 5 til litt egentid. Nyte den siste kule sangen man fant i går, svare på litt mail, irritere seg over at gratisartiklene hos Aftenposten er brukt opp, planlegge den kommende helgen med venner eller lese seg opp før forelesning.

Lengst bak i den lange leddbussen har psykologistudenten Marthe satt seg. Blikket vandrer ut gjennom bussvinduet, mens musikken fyller øregangene. Hvor mange har sittet der før henne og gjort akkurat det samme?

Jeg våger såvidt å forstyrre henne der hun sitter så fredelig.

Hva hører du på?

— Ja, si det. Ehm, det er en god blanding.

Det blir stille, og jeg får aldri helt vite hva slags musikk som strømmer ut av øreproppene til Marthe. På linje nummer 5 er musikken, morgenfreden, buffersonen mot neste person og kaffe, hellig.

Er det ofte du undrer på hvem de andre passasjerene på bussen er?

— Ja, svarer Marthe. Det er vel normalt å lure på hvordan menneskene rundt oss har det og hvem de egentlig er. Man sitter jo ofte og tenker på sånne ting, samtidig som man lar tankene fly.

Hva pleier du å bruke tiden på femmer’n til?

— Jeg pleier å våkne ordentlig opp i løpet av turen. Samtidig blir det tid til dagdrømming, spesielt om reiser man har lyst til å gjennomføre.

Rekker du å grue deg til dagen, dersom det er noe spesielt som skjer?

— Ja, det går jo med mye tid til å tenke på hvordan dagen skal bli.

Marthe avslutter setningen og vender blikket ut av vinduet igjen. Jeg tenker på en avisartikkel jeg leste her om dagen, om at nordmenn er de som grubler og engster seg mest. Kan det stemme, er vi blitt et slikt folk? Hvilke tanker oppstår, utarter seg, og får grobunn hos de menneskene som daglig tilbringer tid på linje 5? Trondheims ukronede skolebuss.