Slaget om Høyskoleparken

Det er andre søndag i mars. Snøen ligger fremdeles på bakken, men synger på siste verset. Sola bryter gjennom skylaget, fuglene kvitrer, og i det nærmeste treet henger det en stålhjelm og blinker. Det er duket for Den Nordlige Fantasiunions trening – populært kalt deng.

– Første gang jeg hørte om DNF tenkte jeg «fytti katta, så sært», men jeg prøvde det – og ble frelst etter første trening, sier Thomas.

Han trekker fram lekenheten, nostalgien og vennskapene som det mest positive han har fått gjennom fritidsaktiviteten, som enkelte vil betegne som nokså spesiell.

– Man kan tenke tilbake på hvordan det var å være ti år gammel og få et karnevalkostyme av en voksen. Alt man ønsket var å samle vennene sine og løpe rundt i skogen! Mange kan nok kjenne på den følelsen av nostalgi når man tenker tilbake på det. Man kan spørre seg om mange har glemt hvordan man leker?

Rune tar opp ett av sverdene, prøvesvinger det i luften, før han legger det tilbake og kommenterer:

– For hvordan leker egentlig voksne? Det kan virke som dataspill er det eneste aksepterte.

Gruppen ser på hverandre og nikker bekreftende. Leggskinn og ringbrynjer festes, i det noen roper ut:

– Og fotball!

OPPVARMING

Bager pakkes ut, og utstyr telles over. Er det noe som mangler? Thomas ser skyldig ut. Gikk det litt raskt med pakkingen denne søndagsmorgenen?

Vel, alt utstyret eller ikke. Tor ser ut over forsamlingen, og sier med et smil:

– Deng skal det bli uansett!

De ti utøverne, alle kledd for anledningen, stiller seg i en sirkel – hvor strategien diskuteres. Solen reflekteres i stålhjelmene og rustningene skrangler mens armene roteres under oppvarmingen.

Erik, som er en av Under Duskens utsendte – og i utgangspunktet her for å betrakte – blir dratt med i oppvarmingsøvelsen. Han ser rundt seg med et nølende blikk, før han besluttsomt slutter seg til ringen av polstrede, roterende armer.

– Det er fotograf til stede i dag, så husk å smile, formaner Tor.

Det fektes med overdrevne bevegelser og stor innlevelse. Etter noen forsiktige første slag, kaster Erik seg også inn i kampen i Høyskoleparken.

Det rulles i snøen, treff på ulike deler av kroppen gir poengscore og blir markert med høye rop. Hår og skjorter flagrer. Når man har blitt truffet og blir «drept» samles man ved «dødstreet», før man igjen kan komme ut på slagmarken. Var det slik vikingene så for seg Valhall? En evig sirkel av seier og død – om ikke evig, så i alle fall de to timene som treningen varer.

Bare noen meter unna kjører bussene sine vante ruter forbi den midlertidige slagmarken. Forbipasserende betrakter det som utspiller seg foran øynene deres med lange blikk og skeive smil.

KULE MÅTER Å DØ PÅ

Thomas dunker snø fri fra leggskinnet. Gjengen samler seg leende rundt samlingsstedet sitt. Rune, som erklærer seg selv som gruppens mamma, drar fram en pose med nybakte scones med sjokoladebiter. Posen går på rundgang, og den rustningskledde gjengen diskuterer treninga, strategi og ukas hendelser.

– Hvordan føles det å «tape»?

– Det er egentlig ikke fokus på å vinne eller tape, men heller på spill. Det er kulere å fortelle om den gangen du døde på en kul måte, enn den gangen du vant. Du vet, hver gang du har tapt har du «dødd» for en venn!

De andre ler, men er enige i at det er slik. Det er et gi-og-ta forhold. Man skaper karakterer og samarbeider, slik er rollespillet.

– Opplever dere å bli lagt merke til på vei til deng?

Rune, Thomas og Tor ser på hverandre og smiler.

– Vel, å ta bussen fra Voll og ned hit i full utrustning kan være morsomt. En gang opplevde jeg at et barn pekte på meg og ropte «se mamma!». Men det er bare morsomt. Jeg tror moren ble mer brydd enn meg, forteller Thomas.

Medlemmene av DNF ler, mens de skjenker mer kaffe i pappkrusene sine. – En gang møtte jeg en utvekslingsstudent da jeg gikk i rustning. Det var vinter, og iskaldt. «What happened to your horse», spurte han. «It froze to death», svarte jeg. Så lo vi begge to. Man kommer langt med litt selvironi, sier Tor og smiler.

SYKVELD MED GUTTA

Årstid og treningsforhold gjør at antall folk som deltar på treningene varierer. I vintermånedene er de gjerne mellom sju til ti personer på trening, mens tidlig på høsten kan det være opptil 20 personer. Det er ikke bare søndagsdeng gjengen driver med. De har også hytteturer, andre sosiale aktiviteter og kostymeverksted.

– Sykveld med gutta, som jeg liker å kalle det, sier Thomas med et skrått smil. På kostymeverkstedene arbeides det på private prosjekter, og de som deltar kan også få inspirasjon fra hverandre.

– Vi er en vennegjeng og en organisasjon – det er et godt sted å være.

– Hvorfor driver du med dette?

– Først og fremst fordi det er gøy. Det er noe med det å leke seg igjen. Litt nostalgisk. Det å gjenoppleve noe man har vokst opp med, sier Thomas.

EN NY REKRUTT?

Pausen er over, og det er duket for mer deng. Den nye øvelsen åpner for at det er alle mot alle. Det lurer farer overalt. Idet du tror du skal til å gi motstanderen din nådestøtet kan du kjenne et sverd i ryggen – og du må luske bort til dødstreet.

En ridder i skinnende rustning løper gjennom slagmarken, med skjoldet som beskyttelse. Han har et mål for øyet, en uoppmerksom motstander. Han når nesten fram, før han i et ufokusert øyeblikk klubbes ned bakfra og blir liggende med ansiktet i snøen og simulerer krampetrekninger i føttene.

Erik er virkelig blitt varm i den blå skjortelen. Han løper rundt på den åpne plassen og håndterer sverdet med presisjon. Han kommer løpende mot meg, og av sine lungers kraft roper han:

– Jeg føler meg som en mann!

Etter noen timer på deng tar vi farvel og tusler derfra. Idet vi snur oss, og skuer utover slagmarken i Høyskoleparken, kan vi se en av våre egne som ble igjen. Erik løper over snøen, med sverdet høyt hevet.