Studenten som aldri studerte

– Jeg tok en gang en sånn test som sjekker om man har ADHD, men jeg har faktisk ikke det. Tro det eller ei!

Han ler så høyt at det ljomer i hele ballsalen på Frimurerlogen. En ballsal som har sett utallige student-fester i løpet av sin tid, mange av de arrangert av ham selv.

Nicholas Lund er for noen kjent som Dragvollegenden, mens andre kjenner han som en overivrig arrangør. Med en enorm vilje til å jobbe for en bedre studietilværelse for sine medstudenter er han et kjent fjes for mange. Når han takket for seg i fjor vår hadde han hele 19 verv bak seg.

Bitt av frivillighetsbasillen

Det var en feiltakelse som førte til at han begynte å engasjere seg i utgangspunktet. Første dag på NTNU fikk han nemlig ikke med seg at han skulle bli med bussen opp til Dragvoll.

– Jeg fulgte bare strømmen, og det endte med at jeg ble med Smørekoppen på kjelleren. Det tok faktisk litt tid før jeg forstod at jeg hadde gått feil, sier han og ler godt.

Og da var det gjort. Da Nicholas omsider fant fram til Dragvoll innså han at det var en stor kontrast mellom de to campusene. Dragvoll hadde ikke det samme sosiale tilbudet som Gløshaugen. Han bestemte seg for å ta i et tak. Det første året hadde han hele fem verv ved siden av studiene.

– Dragvoll har utrolig mye å by på og mange flinke studenter. Da er det ekstra morsomt å jobbe frivillig.

I løpet av sin tid som student har han blant annet vært med på å starte faddervaktordningen, Dragvollympics og Karrieredagen. Men det å engasjere like mye som Nicholas gjorde kommer ikke uten en pris. Han har studert sosialantropologi, psykologi og europastudier, men har ikke fullført noe.

– Edgar Schieldrop sa en gang så vakkert at høyskolen gjør deg til studerende, men Samfundet gjør deg til en student. Man kan vel trygt si at jeg aldri fikk til den «studerende»-biten.

Til tross for det enorme engasjementet han har vist gjennom studietiden, har han aldri hatt verv på Samfundet. Han forklarer at årsaken er en blanding av flere faktorer.

– Det er rett og slett for å skåne de største studentorganisasjonene fra meg. Jeg er en person som har vanskelig for å vie all min tid til ett prosjekt av gangen. Også er jeg ufattelig dårlig til å jobbe i team.

Nicholas forteller hvordan måten han kommuniserer på er veldig direkte, og at det av og til kan føre til misforståelser i en gruppe.

– Jeg er rett og slett litt redd for å ødelegge mer enn jeg skaper med lederstilen min. Jeg mangler sosiale antenner innimellom. Men jeg er flink til å by på meg selv, da!

Tegneren som ikke kunne tegne

Han innrømmer å aldri ha vært spesielt skoleflink. Men ideer, kreativitet og energi har det aldri stått på. Nå sjonglerer han fem ulike jobber.

– Det var en periode der jeg så for meg at jeg skulle bli musiker. Nå jobber jeg profesjonelt som eventplanlegger her på Frimurerlogen, i Engasjert Byrå, i Radio Trondheim og...

Nicholas stopper opp og tenker seg om før han ler.

– Jeg har ikke helt oversikt selv! Men jeg jobber også som illustratør, i tillegg til at jeg har mitt eget eventbyrå.

Til tross for at det å studere aldri ble hans greie, forteller han at NTNU er noe av det beste som har skjedd ham.

– Mange tenker at verv er noe man gjør på siden, og at det til syvende og sist er studiene som står i fokus. For meg har det blitt helt omvendt.

Nicholas forteller om hvordan han så langt har lyktes i å lage karriere ut av frivilligheten, og at det å være en ja-person har gitt ham muligheter han aldri trodde han skulle få.

– Jeg sier ikke ja til alt, men prosjekt der jeg ser jeg kan komme meg ut av komfortsonen har alltid vært interessante.

En dag fikk han en forespørsel fra Julien S. Bourrelle, mannen bak boken «The Social Guidebook to Norway». Han lurte på om Nicholas kunne tegne.

– Jeg så det som en mulighet til å bli med på noe nytt og spennende, og svarte vel egentlig ja uten å tenke meg særlig om. Jeg har jo aldri tegnet i hele mitt liv.

Uten noen som helst erfaring gikk Nicholas til innkjøp av tegnebrett og begynte å lære seg Photoshop. Han brukte fire timer på å ferdigstille de velkjente strekmennene på forsiden av boken.

– På et tidspunkt forstod nok Julien at jeg ikke visste hva jeg drev med, men jeg var jo bare nødt til å lære meg det.

Nicholas brukte utvekslingsåret sitt i Tyskland til å finpusse tegneferdighetene sine. Det som for noen ville ha føltes som et enormt forventningspress ble for ham et artig prosjekt han fortsatt er en del av. og fordi jeg syntes ideen bak det hele var utrolig morsom. På spørsmål om han på noe tidspunkt fryktet han hadde ødelagt prosjektet til Julien med tegne- ferdighetene sine, er svaret hans klart. – Vi var jo kompiser før vi gjorde avtalen, og jeg anså det som noe jeg kunne hjelpe ham med. Det morsomste var at jeg plutselig fikk tegneoppdrag fra andre aktører i byen.

Energi som strategi

Man får fort inntrykk av at Nicholas er en mann som tar ting på strak arm. Han forteller at han i likhet med tegning, en gang var helt ny innen arrangementplanlegging også, men at det som regel løser seg.

– Jeg har jo en visjon for hvordan jeg ønsker at ting skal bli, og jeg forsøker å følge den så godt jeg kan. Også har jeg alltid hatt folk på min side som er dyktige i det de gjør.

Han er energisk, og kan minne litt om en yngre versjon av Jan Fredrik Karlsen når han snakker og gestikulerer med hendene. Nicholas reiser seg opp for å illustrere hvordan han selger arrangementene sine.

– Sannheten er at jeg er nødt til å være slik som dette for å selge et produkt. Et arrangementselskap selger bare like mye som personen bak det.

Etter flere års erfaring med frivillighetsarbeid har han lært at det er viktig å kunne takke nei også.

– Man kan faktisk ikke gjøre alt. Nå er jeg så heldig at jeg har kommet til et punkt hvor jeg kan velge og vrake litt mer. Det er et luksusproblem.

_Foto: Lasse Georg Tønnesen_

Fra Oslo til Roma

Med tiden har Nicholas lært at det er viktig å gjøre skillet mellom idé og plan tydelig for de rundt han. Det fikk han erfare etter å ha snakket litt for høyt om et ønske om å sykle fra Oslo til Roma. I fjor sommer stod Nicholas foran en sykkelbutikk sammen med en kompis i Nederland. Spørsmål om hvordan han lå an med sykkelplanene kom opp, og det var alt som skulle til.

– Jeg tenkte bare: «Shit, nå må jeg jo faktisk bare gjennomføre det.»

Han kjøpte seg en sykkel på dagen, og satte i vei.

– Det stemmer at alle veier fører til Roma, men det er ikke alle som er like praktiske, sier han og ler lett, før han mimrer tilbake til de mindre koselige øyeblikkene under turen.

På et tidspunkt sto han midt i en skog på svarteste natta med gjørme til knærne uten fungerende mobil eller lommelykt. Det var først da det begynte det å gå opp for ham hva han faktisk hadde begitt seg ut på.

– Det var tøft, men jeg angrer ikke. Reisen bekreftet at jeg har en viss gjennomføringsevne og at alt er mulig om jeg bare går inn for det.

Utdanningspresset

Til tross for at Nicholas er fornøyd med hvor han er i dag, innrømmer han å ha kjent på presset om å ta en utdanning.

– Jeg pleier å fortelle at jeg har studert både sosialantropologi, psykologi, og europastudier, men jeg legger ikke til at jeg aldri fullførte.

Det tok fire og et halvt år med nøye overveielse før han tok avgjørelsen om å avslutte studiene. Men Nicholas føler ikke årene har vært bortkastet, snarere tvert i mot.

– Jeg har vært med på å gjøre Trondheim til en enda bedre studieby, funnet min lidenskap, og i tillegg møtt mange bra folk på veien.

Med andre ord er ikke framtiden noe Nicholas bekymrer seg nevneverdig for. Han forteller at han har forsøkt mye forskjellig for å finne ut hva han egentlig vil.

– Ting forandrer seg. Jeg har aldri vært redd for hva framtiden har å by på. Jeg lever i nuet og gjør det jeg synes er gøy. Så får vi se hvor det bringer meg.