Studentersamfundet i gamle dager

Jeg skulle egentlig vært som en syvende far i Huset i et horn oppe på veggen, eller i grava, men jeg er altså fullt levende, sier Arne Espelund.

Han var leder for Studentersamfundet i Trondhjem i 1953 – på starten av den kalde krigen, den gang da atomvåpen var øverst på dagsorden. Arne ser ut mot publikum som om han skal til å telle fravær, og konkluderer med at det er svært mange unge som har kommet for å høre på hva han har å si.

Samfundet i 1953

Internasjonal politikk preget Samfundet på 1950-tallet, og både atomvåpen, den kjente amerikanske senatoren Joseph McCarthy og Østblokken ble heftig debattert.

– Samfundet fungerte som en sikkerhetsventil og et samlepunkt, sier Arne.

På 1950-tallet var Samfundetstyrene politisk orienterte. Arne forteller at hans styre hadde en «rødfarge», men at de likevel hadde en høyremann med på laget.

– Fridtjof Skaug fikk være med fordi vi var gode turkamerater, sier han.

Et av de øyeblikkene Arne er mest stolt av, var da de fikk valgt inn en kommunist som Samfundetleder i 1956. De støttet kandidaten fordi de ønsket debatt.

– Det hadde vært utenkelig etter Sovjetunionens invasjon av Ungarn på høsten det året, sier han .

Arne forteller at hans ønske om å lære mer om Østblokken resulterte i at han fikk «mappen sin» hos overvåkningspolitiet.

– Det er litt friere i dag. Man kan si mer uten at man risikerer å bli overvåket, sier han.

Tatt på fersken av Under Dusken

På 1950-tallet var én kvadrant i Storsalen alltid reservert brannsjef, biskop, professorer og andre. Det var på ingen måte aktuelt at en student skulle sette seg der, forklarer Arne, og sier at dette var innarbeidet lenge før han ble leder.

– Det virker logisk at man vil sitte med sine jevnaldrende. Det er noe jeg savner fra den tiden. Det er ikke så mange på min alder på møtene i dag, sier han.

Lørdagsmøtene var sentrale, og referatene fra dem i Under Dusken var spirituelle, fortsetter han å si. Arne forteller at Under Dusken var ganske involvert på Samfundet på den tiden, og at de iblant kom med et lite stikk til en og annen. Da de to redaktørene i avisen tok Arne og forloveden hans på fersken på Huset, fryktet de hva som kunne komme på trykk. Problemet ble løst ved at det ble sendt en flaske vin til bordet der redaktørene satt.

– Det var ikke et ord i Dusken om den hendelsen etter det, sier han muntert.

Imiti

En mann med så mange historier fra Huset, har naturligvis et svar på hva som bør tilegges begrepet «Samfundetfølelsen».

– Det er en følelse av tilhørighet, hvor man har mulighet til å realisere seg selv, og finne sin plass - for eksempel i en gjeng. Her kan du vise mer av deg selv enn det mange gjør for eksempel i kantinen til daglig, sier han bestemt.

– Hva er ditt beste samfundetminne?

– Å herregud!

Arne tenker seg om før han svarer.

– Det må være da vi kjørte med hest og vogn til Samfundet på åpningsdagen av UKA i 1955. Ellers var det (som sagt) at vi fikk inn kommunisten Hansteen som leder i 1956 en stor triumf, sier han.

De skal også ha hatt en ku på scenen i Storsalen da de spilte på sangen om Per Spelmann under en folkemusikkveld, uten at Arne nevner dette som det beste minnet.

– Det var vanskelig å få den ned igjen, men det gikk bra. Eller, den ble sendt rett til slakteriet etterpå, da, sier han.

Arne forteller at om det var noe de var flinkere til i hans tid, så var det å gi debattmøtene prestisje. I hvert fall var en del av de politiske debattene ganske heftige, forklarer han. Men Arne skryter også av det siste samfundsmøtet som ble arrangert før UKA i år, som handlet om narkotikapolitikk.

– Det var et fint møte, hvor de hadde invitert to ulike innledere som tenkte på ofrene av narkotikabruk. Det ga en fruktbar debatt, sier han.

Han skryter også av ISFiT, som han sier er veldig samlende, og som gjør at Trondheim havner midt i verden.

– I min tid inviterte vi studenter fra blant annet Stockholm, men det var ikke basert på det samme verdigrunnlaget som det ISFiT har i dag, sier han.

Når Arne blir spurt om han kan gi et råd til dagens studenter, er han klar og tydelig.

– Engasjer deg! Det skal gå an å jobbe med faglig arbeid samtidig som du gjør noe annet, sier han.

Rallarfesten

Tilbake til mimringen forteller Arne om det styret han kanskje ble mest kjent for: Rallarfesten. På høsten i 1953 bestemte det daværende styret seg for at de skulle ha et festmøte som det var litt mer futt i enn tidligere. Temaet var «slusk og taterjente». Arne forteller at folk lette i kott og skap etter gamle klær, og at de tok med både primus og kaffekjeler.

– Folk kokte kaffe på primus i Storsalen, sier Arne.

Forsterkerkomiteen (FK) hadde tatt opp lyd for anledningen, og det var et anleggstelt på scenen. Men så gikk det galt. En kasse med øl veltet over styrebordet og folk herjet.

– Det ble den mest kostbare festen i Samfundets historie, sier Arne.

Da klokken nærmet seg midnatt, gikk ryktet om at foredragsholderen gikk på ski i Storsalen, og at stavene satt fast i parketten. Historien forteller at Arne gikk rundt seg selv mens han mumlet «hva har jeg gjort, hva har jeg gjort».

– Jeg skalv i buksene før jeg skulle møte Finansstyret, men fikk trøst av styreleder som sa at jeg ikke skulle klandres, sier Arne.

Studenten i den gamle stad

Da Arne startet på NTH var det om lag 200 studenter som gikk der, hvorav syv av dem var jenter. Han forklarer at guttene følte de kjente alle jentene, men at jentene kjente få av guttene. Leieprisen for hybelen han bodde på, var 60 kroner i måneden, noe som tilsvarte cirka 20 prosent av studiestøtten den gangen. På den tiden, som Arne forklarer, var ingeniørstudenten ofte sønn av en ingeniør. Foreldre ville dermed ofte at døtrene skulle gifte seg med en ingeniør.

– Ingeniørstudentene var opplært til å være dannet. Men de kunne også være rampete – det kan jeg love dere, sier Arne og humrer.

Han forteller at studentstatuen i Nordre gate er beskrivende for datidens studenter. Gutten var forførende, mens jenta var et offer – om enn frivillig. Statuen viser en gutt som bærer på en jente, men her slår Arne fast at dette ikke alltid var tilfelle. Det kan virke som om guttene slett ikke var noen «gentlemen».

– Hvis jentene ble båret, var det ikke lenge, sier han.

Arne forklarer likevel at ikke alt har endret seg siden hans tid.

– Enten dere tror det eller ikke, så passer jeg fortsatt inn i konfirmasjonsdressen min, sier han.

Arne har opplevd mye. Han møtte kvinnen som senere skulle bli hans kone, i Tyskland etter krigen. Hun hadde vokst opp i en familie som levde i eksil i hjemlandet, i skjul fra nazistene. Han har også vært Jugoslavia for å bygge jernbane for Tito, og han kan fire språk. I tillegg til å være Samfundetleder i 1953, satt han også i styret i 1955.

Minnene sitter godt hos mannen som var leder for dette huset for 60 år siden, og det kommer de til å gjøre lenge.

– En ting var at vi var med på å forme Samfundet, men Samfundet formet også oss, sier han.

Når møtet er ferdig, reiser salen seg og synger bursdagssangen til Arne som fyller 84 år.