Sykling, høst, og meg
En vakker dag så sykler alle, asfalten blir ikke islagt, og verden er reddet.
Jeg er alltid syk i september, det slår aldri feil. Hvert år har august vært en god måned, men med én gang kalenderen ser september så kommer forkjølelsen og pisser på meg. Mange sier de liker høsten. At det blir så fine farger. Vi kan jo sitte inne mens det tordner og lyner, spille dølle kortspill og synge allsang. Drikke «chill out»-vin på kartong. Fuck you. Høsten er dritt, jeg går hele høsten og er så lite tent at Tiger Woods kunne komme til meg for å kurere sexavhengigheten sin. Det er kun én dag som er fin på høsten, og det er bursdagen min, men selv den kunne vært bedre om den var i en årstid som ikke fikk partiprogrammet til Arbeiderpartiet til å virke spennende. Og bare sånn at du vet det så er høsten favorittårstiden til Donald Trump.
En av mine favorittsysler er sykling. Den moderne sykkelen vi kjenner i dag, som oppsto på siste halvdel av 1800-tallet, var og er en av menneskehetens mest perfekte konstruksjoner. Den gjorde nesten like mye for kvinnekampen som p-pilla. Så vet du det. Det er faktisk ikke én eneste grunn til å mislike sykkel. Selv Bård Hoksrud som syns bilveier er bedre enn sex, liker sykler. Fun fact: Når Dalai Lama dør, blir han gjenfødt som en sykkel.
Så her har vi to motpoler: satans flass; høsten, og guds negler; sykkelen. Hvorfor er det viktig å nevne disse to tingene? Greia her, er at pluss og minus blir minus. La meg illustrere med et utdrag fra romanen min En natt på høsten der temperaturen lå rundt null.
«Det sluttet å regne for 15 minutter siden. Jeg tråkker pedalene rundt og rundt før jeg kaster meg inn i den første svingen. Ingenting skjer, alt går fint mens jeg ruller videre. Gjenskinnet fra asfalten ga meg inntrykk av at det bare var bløtt. Jeg tok så inderlig feil. Det hadde vært hyggelig å være ute idag, men det er tirsdag, jeg må på skolen imorgen og klokka er halv to. Så jeg fortsetter nedover bakken. Temperaturen ligger rundt null, det er i starten av november. Nå må jeg bremse litt ned før neste sving. Bremser og legger meg litt til siden. Jeg skal gjøre noe jeg har gjort mange tusen ganger tidligere: svinge. Før jeg klarer å tenke, forsvinner sykkelen under meg. Hofta går rett i bakken, jeg kan kjenne det smeller i lysken og hadde jeg vært 60 år eldre hadde jeg knekt lårhalsen og aldri blitt den samme igjen. Sykkelen forsvinner videre, jeg sklir bortover, river opp buksa, river opp huden. Så er det stopp. Jeg ligger på bakken, hjelpesløs, glad for å være i live. Det utenkelige har skjedd, det har kommet frost på bakken og asfalten ble til en skøytebane. Faen, tenker jeg.»
En vakker dag så sykler alle, asfalten blir ikke islagt, og verden er reddet. Det er faktisk ikke vanskeligere enn det. Alt du trenger å gjøre er å stemme på noen som faktisk kommer til gjøre noe for sykler i Norge. Vent, det er ingen. Vel, faen ta systemet da.
