Trangt i globale Trondheim

Søndag ettermiddag sitter en sprudlende gjeng på en gressplen utenfor Moholt studentby. De er bortimot tjue stykker, alle fra ulike deler av Spania. Ingen kjente hverandre før de kom hit til Trondheim, men det spanske språket har limt dem sammen. De spiser paella. Med andre ord ekte spansk mat, men med ingredienser som er kjøpt på Bunnpris nede i gata. Det er også verdt å merke seg at de kaller dette lunsj, til tross for at klokka viser seks på kvelden.

– Jeg har vært her i snart tre uker, men jeg har fortsatt ikke spist noe typisk norsk mat, sier Libertan Ramirez, mens hun nyter sola.

Det har hun i hvert fall lært i Norge: Når det er fint vær, er det obligatorisk å være ute, spesielt nå som høsten nærmer seg.

– Jeg kommer akkurat tilbake fra en hyttetur nå i helga, skyter hun inn.

Utlendinger og nordmenn, sammen i norsk natur - flott integrering.

– Vi var elleve fra Spania, én fra Tyskland og én fra Australia.

Hvor var nordmennene? Og Hvordan integreres de internasjonale studentene i Trondheim? Et naturlig sted å begynne er hos de som i første omgang får dem hit.

I DET HVITE HUS. Gjemt mellom noen trær ved Gløshaugen står et gammelt, hvitt trehus. Bygningen huser Internasjonal seksjon, og skal binde NTNU sammen med resten av verden. Med seksjonsleder Hilde Skeie i spissen, sørger de blant annet for veiledning av utenlandske studenter som kommer til Trondheim.

– De internasjonale studentene har en enorm fordel i Trondheim på grunn av dette huset, fastslår Skeie, og fortsetter:

– Her får de gjort absolutt alt fra karakterutskrift til semesteravgift og veiledningstimer. Man slipper den typiske «kontor-runden» som mange opplever i andre byer.

Dette, sammen med at Trondheim har et godt rykte som Norges beste studieby og at norske institusjoner ikke tar skolepenger, tror hun er mye av grunnen til at mengden internasjonale studenter har økt jevnt de siste årene. Samtidig mener hun NTNU kan bli bedre på enkelte ting, som å integrere de internasjonale blant de norske og gi tilbud om språkkurs til alle.

– Vi har en forpliktelse til å lære dem norsk kultur og språk. Målet er at alle skal bli tilbudt språkkurs, sier hun.

Men i høst har bare halvparten av de som har søkt trinndelte språkkurs på Dragvoll fått plass. Altså er det en lang vei fram mot målet, men Skeie opplyser at det jobbes aktivt med dette nå. De fokuserer også på å bedre integreringen av de internasjonale studentene.

– Jeg tror ikke det er noe vits å integrere uten mål og mening, så vi prøver å skape naturlige møteplasser for studentene, sier Skeie.

Nytt av året var høstens mottaksfest for rundt 600 internasjonale studenter på Samfundet, der alle de frivillige gjengene ble presentert. Dette var et samarbeid mellom Internasjonal seksjon, SiT og Samfundet.

– Vi har fått mange gode tilbakemeldinger på denne festen, opplyser leder Marie Stølen ved Samfundet.

For øvrig prøver Internasjonal seksjon å integrere utvekslingsstudentene ved å koble dem opp mot idrett og ulike linjeforeninger. Men det letteste er å koble dem opp mot hverandre. Dette synes godt på Moholt, hvor gjengen med spanjoler sitter i en spansk boble med sol, felles språk og paella.

– «VARM» VELKOMST I NORGE. Førsteinntrykket den spanske masterstudenten Carlos Ballester fikk av Norge var ikke av de beste. Han ankom Moholt en søndag kveld uten mat og drikke. Sengetøy hadde han ikke med seg og han fant heller ingen å prate med.

– Så det er dette som er Norge – for en velkomst, tenkte han.

Til tross for dette fikk han etterhvert et veldig godt inntrykk av Norge. Han har nå kommet tilbake for andre gang, men norskkunnskapene lar vente på seg.

– I know three words in Norwegian. I have learned them in the supermarked. Inngang, øl and utgang, smiler Ballester.

Han skulle gjerne lært seg mer norsk, men fikk ikke plass på norskkurs. Dessuten ser han ikke på det som en nødvendighet, siden nordmenn er så gode i engelsk og studiene hans også er på engelsk.

Hvorfor de har valgt å komme til akkurat dette kalde, lille landet langt nord. Ramirez må tenke seg om et øyeblikk.

– Fordi jeg vil forbedre engelsken min. De andre landene jeg kunne velge mellom er ikke kjent for å være så gode i engelsk som Norge, sier hun.

Ramirez føler allerede at hun snakker bedre engelsk av å være i Trondheim, men norsk har hun ikke lært seg. Som nevnt går hun ikke på norskkurs. Det gjør derimot Slavka Arneson fra Bulgaria.

Hun har bodd ett år i Norge. Etternavnet hennes er like norsk som det høres ut som. Hun har nettopp giftet seg med en norsk gutt, og de bor sammen i en parleilighet på Moholt studentby. I år tar hun et intensivkurs i norsk på Dragvoll for å kunne fullføre bachelorgraden sin i psykologi.

Arneson snakker engasjert om norsk kultur og nordmenn. Hun sammenlikner Norge med hjemlandet Bulgaria, mens hun gestikulerer ivrig med armene.

– Nordmenn er ikke spesielt snakkesalige, sier hun.

Dette bekreftes av spanjolene rundt oss.

– Dere er hjelpsomme og høflige, men sjenerte.

– Dere er stille.

– Dere snakker ikke mye.

– Når dere blir fulle blir dere bestevenner, eller dere begynner å slåss, sier en av dem tankefullt.

TVUNGET TIL Å LEIE PRIVAT. Det må et stort apparat til for å ta i mot alle de internasjonale studentene, og ansvaret hviler på flere skuldre. I tillegg til NTNU, har Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) endel ansvar.

– Blant annet skal vi sørge for at alle får tilbud om bolig, sier boligsjef Synnøve Hammer Våbenø ved SiT bolig.

Til sammen bor det for tiden 1031 internasjonale studenter fra 73 forskjellige land hos SiT, spredt på de ulike studentbyene i Trondheim. Grensen på 30 % internasjonale studenter i studentbyene er snart nådd. Det vil skape hodebry for SiT.

– Prognosene våre viser at neste høst vil det bli fullt i studentbyene. Vi jobber med saken og har allerede startet planleggingen. Et alternativ er å gjøre om mange av parhyblene til enkelthybler, sier Våbenø.

SiT har i samarbeid med flere andre, utarbeidet en rapport med fokus på hvordan internasjonale studenter har det i Trondheim. Fra høsten 2009 har prosjektgruppa bak rapporten Internasjonale studenter i Trondheim (Isit) blitt enige om at de må bli mer selektive med hvem de kan garantere bolig. Studenter fra land med visumplikt til Norge vil bli prioritert; de må ha bolig før de kan søke om visum. Konsekvensen vil bli at flere europeiske studenter må ut på det private leiemarkedet, på tross av at de ofte etterspør billige SiT-boliger.

– I fjor høst hadde vi problemer med å skaffe bolig til alle. Noen internasjonale studenter måtte ut på det private leiemarkedet. Da så vi at folk med hvit hud hadde mye lettere for å få en leiekontrakt enn folk fra for eksempel Afrika. Dessverre, sukker Våbenø.

ANSVARSFRASKRIVELSE. Problemet er at Trondheim har for få studentboliger i forhold til den stadig økende strømmen av internasjonale studenter. Denne konflikten oppstår når NTNU setter seg svært ambisiøse mål om stadig økning av antallet internasjonale studenter og SiT sliter med å tilby nok boliger og nok integreringstiltak.

– Akkurat nå setter jeg et kryss i taket og håper det ordner seg, sier Skeie.

På Internasjonal seksjon snakkes det ikke om å begrense antallet utvekslingsstudenter, tross manglende ressurser. NTNU har et uttalt mål om økt internasjonaliering uansett.

– Dette er ikke noe annet enn en ansvarsfraskrivelse, sier tidligere leder Sebastian Eidem for Velferdstinget.

Han synes det er merkelig at NTNU ikke skaffer ressurser til bolig og språk når det gjelder de internasjonale studentene.

– Det burde de gjøre hvis de skal følge ambisjonene sine om å bli internasjonalt fremragende, fastslår han.

Heldigvis for de internasjonale studentene tar International student union i Trondheim (ISU) frivillig på seg en del av jobben.

– Vi arrangerer språkkurs for internasjonale studenter her i Trondheim, basert på frivillig arbeid av norske studenter. Dette er en flott erfaring for begge parter og en ekte vinn-vinn-situasjon, forteller Mateusz Nowak i ISU Trondheim.

Også på disse språkkursene er det stor rift om plassene. Nowak forteller at i fjor hadde de over 200 interesserte, men klarte bare å tilby kurs for mellom 50 og 60 studenter.

– Det samme kan man si om Buddy-programmet vårt, som alltid er fullt. Dette er en slags fadderordning for internasjonale studenter, som så langt har vært veldig vellykket, sier Nowak.

EKSKLUSIVT NORSKKURS. Det er en rolig morgen på Dragvoll. Tross alt er det ennå lenge til eksamen. Men på et grupperom, litt bortgjemt, sitter 16 personer i en hesteskoformasjon, våkne og klare. Etter å hurtig ha funnet plassene sine og like effektivt tatt opp bøkene, sitter de å venter spent på at læreren skal begynne å prate.

– Jeg har vært lærer i åtte år, og pågangen har økt enormt, sier lærer Sissel Jensen Nefzaoui.

Hun skal følge denne klassen gjennom hele vinteren. Grunnkravet for kurset er at man kan engelsk.

– Vi er avhengig av engelsk i starten, siden dette er et intensivkurs som går veldig fort fram, påpeker hun.

Etter endt år skal studentene ha studiekompetanse og kunne ta fag på lik linje med norske studenter. Utfordringen er at det snakkes lite norsk utenfor klasserommet.

– Studentene er veldig sosiale sammen, men et fåtall av dem har klart å skaffe seg norske venner, sier Nefzaoui.

Hun ønsker seg et eget fadderopplegg for elevene sine. Enn så lenge øves det mest på norsk uttale innenfor klasserommets fire vegger.

IMPONERENDE INNSATS. – Et oieblikk. Nei...øieblikk. Nei..øyeblikk, stotrer en av studentene frem.

Han blir raskt berømmet av læreren for innsatsen.Uttalen er en viktig del av det å lære norsk. Læreren gir seg ikke før sære norske bokstaver uttales korrekt. Den internasjonale stemingen er til å ta og føle på. Egypt, Australia, USA, Vietnam, Nepal, Palestina, Kina, Sør-Korea, Russland og Bulgaria er alle representert. Hele gjengen har kommet til lille Norge for å lære vårt lille språk og få innpass i vår lille kultur. Vi blir sittende å høre på at setninger på norsk, med noen få engelske unntak, suser fram og tilbake mellom ivrige studenter og en engasjert og smørblid lærer.

– Nå tar vi en pause, sier læreren sakte og tydelig.

Elevene jobber videre med oppgavene. Dette er helt tydelig ikke norske studenter, som gjerne begynner å pakke sammen ti minutter før forelesning er ferdig.

– We will take a break now, fastslår læreren, men bare to elever lukker bøkene.

To klapp og nok en repetisjon av beskjeden må til før klassen legger ned arbeidet og setter kursen mot kantina.

VOLDSOMME DIALEKTER. I pausen snakkes det om Norge og nordmenn.

– Dere har så mange rare dialekter. Særlig bergensdialekten er vanvittig, sier Jay fra Australia og demonstrerer med kraftige skaffelyder.

Slavka har som nevnt allerede vært her ett år, og vet hva hun snakker om.

– En gang på toget fra Oslo til Trondheim begynte en gammel dame å snakke til meg på den bredeste dialekten du kan tenke deg, forklarer hun.

Det hun synes var morsomt var at damen byttet til standard bokmål med en gang Slavka sa hun var utlending, og da skjønte hun nesten alt. Slavka er for øvrig veldig fornøyd med at damen i det hele tatt begynte å prate til henne.

PROSJEKT KULTURFORANDRING. – Jeg har drevet med et morsomt prosjekt det siste året. Det går ut på å forandre den norske kulturen en anelse, sier hun.

Prosjektet hennes går ut på at hun alltid setter seg på det ytterste setet på bussen, bare for at folk skal spørre henne om de kan sitte ved siden av, og om hun kan være så snill å hoppe inn. Slik har man nemlig startet en samtale, og man er i gang med kommunikasjonen. Hun poengterer at hun ikke vil fornærme, men bare vise at det ikke er noe galt i å prate med fremmede på bussen.

– Noen ganger spør jeg folk hva klokka er, selv om jeg har klokke selv, ler hun.

Teorien er enkel og grei. Resultatet derimot, har så langt har vært noen ytterst få samtaler om fint eller stygt vær.

ULIKE KULTURELLE SPILLEREGLER. – Vi nordmenn har en ide om at privatlivets fred skal respekteres. Man skal ikke forstyrre vedkommende ved siden av seg på bussen, fastslår universitetslektor Martin Thomassen ved sosialantropologisk institutt.

Han synes ikke det er rart at den ene gangen Slavka fikk ordentlig kontakt var på toget mellom Oslo og Trondheim.

– Der er det akseptert å prate med sidemannen. Spesielt hvis begge skal til endestasjonen. Hvis sidemannen «bare» skal til Oppdal er det ikke like naturlig å slå av en prat, sier han og fortsetter:

– Vi har ulike forventninger til hva det vil si å være passasjer på bussen, student og en mengde andre ting.

Thomassen ser dette godt som foreleser. Han merker at de internasjonale og de norske studentene stiller vidt forskjellige forventninger til han som foreleser.

– For mange av de internasjonale studentene fungerer jeg som et orakel. De skriver av alt jeg sier og tror de skal gulpe opp alt sammen på eksamen, og så får de jobb etterpå. Norske studenter ser mer på meg som en diskusjonspartner, og vi skal finne ut av ting sammen.

Han tror dette blant annet er fordi norske studenter er oppvokst i demokratiet, hvor alle er likeverdige. Han runder av med å forklare at mennesker har ulike sosiale grenser:

– I det norske samfunnet har vi våre særegne regler og våre nye landsmenn har med seg andre grenser fra sine hjemland. De stiller seg da undrende til våre grenser, som ikke stemmer med deres virkelighetsoppfatning.