Underfundig furubord

Jeg må bare tro at han har blitt stilt alle disse spørsmålene en million ganger tidligere. Om vi ser bort ifra alle journalistene han har snakket med opp gjennom årene, gjenstår fortsatt hordene som i likhet med undertegnede har skrevet særemne om ham på videregående, og ønsker kontakt.

– Æ har gidd opp for længe sia. Når folk ringe eller maile, så sie æ at det e hyggelig, men at dem må finn ut av det dem lurer på sjøl, sier Erlend.

Hva er det folk typisk spør om?

– Det e masse forskjellig, men my handler om hvor my av mæ sjøl æ legg i karakteran i bøkan mine.

Men i svarte. Jeg titter ned på blokka. Jeg får vente litt med det spørsmålet.

Det er andre nyttårsdag, og det er kaldt. Fjoråret kan bli vanskelig å toppe for Erlend Loe. Han rakk å gi ut bok («Stille dager i Mixing Parts»), skrive manus til en kinofilm («Nord») og ikke minst å bli kalt «et furubord» av Ari Behn.

Han bor på Sogn i Oslo, tre ganske atletiske steinkast fra Ullevaal stadion. Men Ullevaal, og støyen fra Ring 3 har vi for lengst lagt bak oss, og vi er på vei gjennom skogen mot Sognsvann. Jevn knasing fra sko mot snø og Erlends stemme er de eneste lydene som kan høres.

Ikke interessert i studentpolitikk

Han gjør ikke så mye ut av seg, Erlend, der han ruver nesten et hode høyere enn både meg og fotografen. Han er rolig, ler ikke så mye, men smiler en del. Og når han smiler, så smiler han litt skjevt.

Jeg har ikke helt kommet over det at han er trønder. Her er det ikke noe posesnus. General løs, sikkert ekstra sterk også. I stad tok han en klype fra boksen og putta den rett opp under leppa uten å bake. Selv om han har bodd i hovedstaden noen år snakker han som om han ikke skulle ha satt en fot utenfor Trondheim by. Til gjengjeld hevder han aldri å ha smakt kaffe, og jeg trekker dermed konklusjonen at han heller ikke kan ha smakt karsk. Dessuten har han vokst opp på Byåsen. Bildet jeg hadde av urtrønderen falmer.

Men for å ta det viktigste først: Erlend var en gang i tiden journalist i Under Dusken. Når hundreårsjubileumet skal arrangeres om fem år står han på invitasjonslista, selv om han hevder å ha tatt veldig lett på vervet i avisa.

– Jeg gjorde bare tulleting i Under Dusken. Jeg var jo helt uinteressert i studentpolitikk, og hata ukentlige oppsummeringsmøter, svarer han med det skjeve gliset.

Men Erlend overlevde møtet med studentpolitikken.

– Det var en herlig leikeplass, som man bare kunne slå seg løs på. Tenke ut ideer og følge dem. Buss nummer fem, hvor går egentlig den? Hvordan ser det ut der den slutter? Så skreiv vi en dobbeltside om det, sier han.

Nasket i butikkene

Erlend hever armen og peker opp mot skogåsen.

– Rett her borte lå jeg i telt da jeg skrev «Doppler», sier han.

Boka handler om en mann som ikke liker folk, og flytter fra familien ut i skogen for å leve som en indianer innenfor grensene av Oslo kommune.

Han svarer rett frem og forbausende ærlig på alt jeg spør om. Når jeg spør halvt på spøk om han i likhet med hovedpersonen i boka så seg nødt til å stjele fra ulike gårder i nærheten, svarer han først nei. Så stirrer han grublende ut i lufta før han snur seg mot meg.

– Jeg tror ikke jeg har stjålet noe mer eller mindre enn andre. Men jeg hadde noen tendenser mens jeg var på utveksling i Frankrike som en psykolog sikkert kunne plassert ganske tydelig.

Han forteller om det som den største selvfølgelighet. Han var ensom i Frankrike, det ga utslag i en kort karriere som butikknasker, og sånn er det med den saken.

Men ensomheten førte også til at han fordypet seg i bøker, og at han begynte å skrive dagbok. Sistnevnte ble en besettelse.

– I årene før jeg begynte å studere skrev jeg vanvittig mye. Jeg hadde en bunke som var så høy, sier han og viser med hendene i hoftehøyde.

– I løpet av de årene skjønte jeg at jeg skulle skrive.

Trygg, norsk oppvekst

Vi har tråklet oss gjennom skogen, og er på vei ut i litt mer åpent lende. Han spytter ut snusen, og lager en serie blåselyder som jeg tolker som et forsøk på å snyte seg med hånda, før han henter seg inn igjen.

– Apropos det med Under Dusken, sier han og ser med ett veldig ivrig ut.

– Det må ha vært sommeren 1991. Jeg sto på Under Duskens mørkerom for å henge opp bilder sammen med en av fotografene. Han hadde vært i Stockholm, og fortalte om en utrolig rar hendelse han hadde med en jente han møtte der. Hun snakka ustanselig, og trengt ikke hans respons overhodet for å fortsette å prate. Han kunne til og med duppe av litt, og våkne igjen, uten at hun hadde lagt merke til det. Og da visste jeg med en gang, at der - sier han med trykk på siste ord mens han fekter demonstrativt med pekefingeren;

– Der har vi det.

Erlend gikk rett hjem, satte seg ned for å skrive, og resten kom av seg selv. Noen måneder seinere hadde han skrevet sin første roman: «Tatt av kvinnen».

– Jeg hadde gått å vært bekymra liksom. Hva skal jeg skrive roman om, jeg har jo ikke opplevd noe spesielt i det hele tatt. Ordinær, trygg, norsk oppvekst. Men med en gang jeg hørte det der, så skjønte jeg at her hadde vi hele greia. Jeg skjønte hva slags type jente og hva slags type gutt som kunne havne i en sånn situasjon.

Generasjonsforfatter

«Tatt av kvinnen» ble godt mottatt, men det var med «Naiv.Super.» han virkelig slo igjennom. Mange utropte Erlend til talsmann for en generasjon. En generasjon med en stor dose ironi.

Men den unge forfatteren ville også si noe om menneskenes skjøre sider, noe som etter hvert har blitt en rød tråd gjennom flere av hans romaner. Han hever stemmen litt når vi snakker om det.

– Det er ikke lett å vær menneske i det hele tatt, og det er ikke lett å være ung. Jeg ville skrive en historie om et ungt menneske som tok tak i problemene det har, og kom seg gjennom dem, heller enn å gå til grunne. Det var det alle filmene og bøkene handla om når jeg var ungdom.

Han mener han selv var skjør på denne tiden.

– Jeg mente at jeg hadde evner til å bli mer eller mindre hva jeg ville, og ble helt overvelda av denne valgsituasjonen. Jeg følte at dersom du går inn den døra så lukker du den, og omvendt. Mulig jeg var mer skjør en andre, men det stressa meg enormt, forteller han.

Ikke mye naiv

Boka ble en døråpner for Erlend, men han følte samtidig at den satt ham litt i bås. Alt snakket om naive, navlebeskuende karakterer fikk ham til å føle seg uvel. Han sukker tungt når jeg tar det opp. Dette har han nok snakket om noen ganger.

– Jeg har skrevet om en del karakterer som kan sies å være naiv, men tror det hadde vært veldig mye mindre snakk om det hvis det ikke hadde vært et av ordene i tittelen på min mest solgte bok.

Vi er framme ved Sognsvann, og tar en kort pust i bakken.

Erlend Loe slår meg ikke som mye naiv. Men ifølge ham selv var han en periode redd for at han for alltid skulle forbindes med «søte små dagbokfortellinger, korte setninger og kapitler, og naive karakterer».

– Da reagerte jeg ved skrive helt motsatt. Ikke noen kapitler, ikke noe skille. En stor sammenhengende tekst.

Han drar ut ordene;

– Æ tenkt; faaen, no ska æ vis dem her jæævlan, no ska æ skriv håpløst lange setninga, sier han og brister ut i en kort latter.

Han gjør et taktomslag, og jeg skjønner at han mener alvor.

– Det var en litt barnslig reaksjon for å gjøre noe annet. For å sprenge meg litt større rammer, sånn at de ikke skulle tro at de visste hvem jeg var.

Han titter ut over Sognsvann. Nå om vinteren er det bare et digert snøteppe. Lufta har gått litt ut av ham. Han ser overrasket ut over hvor revet med han nettopp ble.

«Et furubord i norske hjem»

«Harmløs. Ufarlig. Konform på samme måte som den største sosialdemokratiske industrigiganten vi har: møbelkjeden IKEA. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk, og ubehjelpelig firkantet i formen» var dommen fra Ari Behn, idet han var i ferd med å «røyke ut sine hovedfiender». Erlend sto på lista etter å ha skrevet et kritisk blogginnlegg om Aris «Skavland»-visitt.

Jeg hadde egentlig håpet at han skulle kalle Ari en barkrakk eller noe i den duren, men han ønsker ikke å snakke om Ari Behn som forfatter. Han later ikke til å ta seg nevneverdig nær av kritikken, og ønsker Ari alt godt i fremtiden.

– Selvfølgelig var det jeg skreiv litt slemt, men det lå litt omsorg i det også. Noen ganger så ser han ikke sitt eget beste, det var vel det jeg prøvde å si.

Hvor godt Ari Behn treffer med sin kritikk kan diskuteres. Men det slår meg at han som type er Erlends rake motsetning.

Ni til fire

En snau time tidligere prøver jeg å få et glimt av stua. Det ser ut til å være skuffende få IKEA-møbler. Han må ha gjemt dem unna. Erlend spenner på seg fjellskoene, tar på seg vinterjakke og fjellvotter. Han spør om jeg er trøtt. Jeg erkjenner at ferien har forskjøvet døgnrytmen. I seng klokka tre, opp klokka elleve. Han nikker.

To små gutter brøler mens de løper forbi oss i gangen. En tredje, liten pjokk blir stående å stirre på meg i noen sekunder, før en kvinne som må være to hoder mindre enn Erlend løfter opp gutten, smiler og strekker ut høyre hånd for å hilse. Det er Erlends kone.

Tilbake til Sognsvann. De brune øynene gløtter bort på meg nå.

– Når du får unger, kan du bare glemme å legge deg klokka tre, og stå opp klokka elleve.

Erlend lever ikke forfatterklisjeen. Han er godt etablert, og dagene er strukturerte. Opp før sju. Logistikk frem til ni: barn, mat, klær. Sykle til kontoret. Skrive fra ni til halv fire. Sykle hjem. Logistikk. Logistikk. Logistikk. Sove. Gjenta prosedyren.

– Men jeg var disiplinert lenge før jeg fikk barn, og det tror jeg er fordi jeg er glad i det jeg holder på med, sier han.

Nå er det snart ti år siden første barn. Etter det er det blitt to til. Usikker inntekt gjør forfatteryrket utfordrende.

– Jeg har ikke noe å falle tilbake på, så det er veldig disiplinerende for meg. Jeg er glad i å jobbe, men i tillegg er det noen som skal forsørges. De timene jeg jobber hver dag er jeg temmelig fokusert. I så stor grad at jeg kan skrive filmmanus fra ni til tolv, og roman fra tolv til halv fire.

Rare bøker

Det at han er avhengig av inntekten ser ikke ut til å hindre ham fra å være kompromissløs i forhold til det han driver med.

– Jeg bryr meg ikke om salgstall. Jeg føler at mange av mine bøker er rare, de ligner i hvert fall ikke på noe annet som blir gitt ut her til lands. Jeg skriver helt forskjellig fra Jo Nesbø, Anne Holt, og flere av de andre som selger mye.

Han snakker som om han tenker høyt.

Han forteller at han er godt fornøyd med sin nyeste bok, «Stille dager i Mixing Parts», som han synes er rar selv etter egen standard.

– Den er egentlig knallrar. Så blir den solgt inn nærmest som om den er en bestselger. Det gjør de på mitt gode navn og rykte. Jeg vet ikke helt om forlaget mitt, markedsavdelinga mi, og folk rundt meg skjønner hvor rar den boka er, sier han undrende.

Men for Erlend passer det midt i blinken. Han får gjøre ting på sin måte.

– Det som har fått meg så langt, er at jeg alltid har funnet igjen inspirasjonen til å skrive. Så lenge æ ikke over lengre perioder føler meg verdiløs, og at alt æ skriv e piss, så kommer æ til å fortsette.

Har du hatt perioder der det har føltes slik?

– Aldri lengre perioder. Om det ikke nødvendigvis gjør meg til en stor forfatter, gjør det meg hvertfall til en veldig produktiv forfatter.

Underfundig

– Disse bygningene har nok vært åsted for mye tragedie, sier Erlend ettertenksomt. Murhusene vi passerer er institusjoner for mentalt syke. Gaustad sykehus er en av hans nærmeste naboer. Et spørsmål igjen på blokka. Jeg drister meg til å spørre særemnespørsmålet.

Er det mange av dine egne meninger som kommer frem gjennom karakterene i bøkene?

– Det tror jeg er umulig å komme bort ifra. Karakterene må jo kom fra et sted. Men ingen av dem er meg. Den karakteren jeg har skrevet om som jeg ligner mest på er vel Doppler.

Du liker ikke folk?

– Bedre enn han i hvert fall.

Så hva har dere til felles?

– Jeg takler mye bedre å være blant folk, men jeg deler nok hans syn på flinkhet og det litt pessimistiske menneskesynet hans.

Erlend kan en snarvei, gjennom en barnehage. Jeg spør om jeg kan få han opp på et av akebrettene som står der. Han prøver seg først med et rødt og ganske lite et som ikke rikker seg av flekken, enda han jobber hardt med armene. Så bytter han til en snowracer og vi aker ned mot huset og snøhulen barna har laget.

Erlend er underfundig, ærlig, men samtidig innehaver av den litt joviale trøndermentaliteten. Jeg vet ikke om han ser det selv, men det er noe ved ham som minner meg om måten han selv beskriver bøkene sine. Eller om jeg er blitt noe klokere.

Men jeg tror ikke han vil miste inspirasjonen med det første. Det er ingen som er helt som Erlend Loe.