Tekst: Mari Wigdal og Signe Karmhus

Linn, sexarbeider

Studenten «Linn» studerer til å bli førskolelærer. Hun har langt lysebrunt hår som hun møysommelig har spart i et par år. Hun har blå øyne, og en hud som aldri riktig blir solbrun. Hun er ganske lav, ganske pen, og hun dater og ligger med menn for penger. Og det for å få fatt på dyre designervarer.

– Jeg var på fryktelig mange dater i fjor, og fordoblet antall sexpartnere på ett år. Så slo det meg at jeg kunne ta betalt for det. Da venninnen min ble med på det, var det gjort. Det var en sjanse til å teste meg selv og mine egne grenser. Jeg har alltid vært veldig ordentlig, så jeg ville prøve noe veldig annerledes og få litt spenning inn i livet. Jeg er glad i å ha dyre ting å vise frem, for det meste vesker, og bruker hovedsaklig overskuddet på det.

Hun er ikke sikker på om timesbetalingen er spesielt god.

– Det er kanskje «raske penger», men hvis du iberegner all ventetiden, hotellregning, innkjøp av fint undertøy, og annet styr rundt jobben, er det ikke veldig godt betalt.

HOTELLROM. Linn forteller at arbeidet stort sett skjer på hotellrom. Inkludert den første gangen.

– Jeg var på et hotellrom i omtrent et døgn. Å være med kundene var bare gøy. Men det er mye venting mellom kundene, og ventetiden bygget jeg opp nervøsitet. Den natten var kroppen min full av adrenalin, så det ble lite søvn. De følgende nettene våknet jeg også av å skjære tenner, så det er tydelig at det har innvirkning på deg mer eller mindre bevisst.

Hun er ny i bransjen, men har allerede skapt seg et bilde av hvem det er som kjøper sex.

– Det er enten folk som ikke har så mye sosial eller fysisk kontakt, folk som allerede har kjæreste og ikke får det de vil ha, eller folk som er spenningssøkende som meg. Kjøperne er alle menn, mens selgerne er både kvinner, menn og transepersoner.

STIGMAET. Hun forteller at det mest risikable med jobben hun gjør er dating-delen. Hun opplever at kunder som kjøper sex drar like etter tjenesten er over, men like enkelt er det ikke med dating. Dating-kunden vil gjerne ha en større relasjon. Her er faren at kjøperne føler seg fornærmet om de ikke får det som de vil, og at kunden kan begynne å forfølge selgeren.

– Jeg gjør jo ikke dette fordi jeg må, men fordi jeg vil. Det gir meg og en form for bekreftelse og øker selvtilliten min. Jeg sitter igjen med å føle meg mektig, fordi jeg vet noe som ikke andre vet, og det driver meg. Jeg føler at det ikke krever så mye av meg som andre jobber. Tidligere har jeg prøvd meg som telefonselger, og da jeg følte at jeg solgte sjela mi. Det var jævlig, og jeg holdt bare ut en dag.

Linn utdyper at hun verken er flau eller skammer seg over jobben sin. Hun går ut ifra at andre vil synes hun er en dårlig person for hva hun gjør, derfor er hun ikke åpen om det. Det er når det kommer til potensielle partnere at vanskelighetene trer frem. Hun er redd for at partneren kan finne det vanskelig å akseptere det, og at hun da ikke kan være åpen og ærlig med en hun tenkelig skal dele livet med.

Linns navn er endret i teksten.

Preben, gravferdskonsulent

Preben sitter lent bakover i stolen, og langs glasset med latte fører han fingrene forsiktig opp og ned. Han har et blikk som aldri viker.

– Jeg har lært meg å fokusere. Å snakke med de pårørende krever fokus. Jeg ser på dem, og lar sidesynet oppfatte ting som skjer rundt meg.

25 år gamle Preben Nordbø fra Oslo skriver bachelor i logistikkingeniør. Det året han fylte 18 var første sommeren han jobbet hos Jølstad begravelsesbyrå som gravferdskonsulent. For Preben ble det møte med en jobb som ville følge ham også inn i studentlivet. Han skal i år tilbringe sin tredje sommer som gravferdskonsulent.

– Det dreier seg om å ta seg av det praktiske rundt gravferden. Det innebærer blant annet å pynte i kirken, ha dialog med de pårørende, og nedlegging av morset. Mors er ordet vi bruker for lik. Nedlegging innebærer å legge mors i kiste, kledd i det plagget som er ønskelig fra familie, samt og fikse sminke og stell.

At mennesket skal få en respektabel avskjed er viktig for Preben.

– Vi ønsker at det skal se normalt ut. For dem av de nære som måtte ønske å se avdøde vil det være siste bildet de får av dem. Det er noe jeg aldri har fått kurs i, som fast ansatte, men jeg lærer gjennom å gjøre.

Hans første profesjonelle møte med et lik var en trygg opplevelse.

– Jeg hadde sett lik før, men det var en ganske rar opplevelse første gang jeg skulle nedlegge et lik, som det kalles. Sammen med meg var en kollega jeg kjente fra før av, det gjorde at jeg følge meg trygg. Atmosfæren var fin og blottet for stress.

HENTER LIK. Det er begrevelsesbyråenes oppgave å hente lik, ambulansene prioriteres til dem som kan reddes.

– Man vet ikke riktig hva som venter på åstedet. Vi får informasjon av politiet på forhånd, men jeg har blir overrasket, sier han og nikker med et alvorlig blikk.

– Lik er detaljert vist for oss på filmer, og det kan se groteskt ut. Når vi, partneren min og meg, står oppi det kan vi ikke skru av situasjonen som man kan tv-en. Uansett hvilken tilstand liket er i, må vi to sammen gå inn i situasjonen og ordne opp. Det å kunne løse situasjonen for de pårørende som er i en vanskelig situasjon, ordne alt med morset og tilrettelegge begravelsen etter deres behov, gjør dem så takknemlige. Den takknemligheten gir meg mye.

Preben forteller at han ikke har fått et skall, men har tilegnet seg teknikker for å minske inntrykk.

– Det kan oppstå en stank, og den er grusom. Det er en kunst å tolerere lukten. Jeg tror ikke at det er mulig. Samme hvor ofte man lukter råttent egg, vil man ikke like lukten, forklarer Preben. Han smiler av sitt litt søkte eksempel, men understreker at det går i det samme.

STERKE BÅND. Det er godt arbeidsmiljø og lite gjennomtrekk av folk.

– Vi har ganske gode bånd oss i mellom. Uavhengig av hvor lenge man har jobbet, og hvor mye en har hardnet, kan situasjoner være skikkelig ubehagelige. Da er det å kunne prate og bli lyttet til, med forståelse, svært viktig.

Han forteller også at det har preget personligheten hans.

– Det at jeg har måttet utlevere følelsene og tankene mine for menneskene jeg deler arbeidssted med har gjort meg til en litt mer åpen person. Man er sårbar, man er et menneske.

I sine refleksjoner har han funnet ut at jobben har preget hans tilnærming til livet.

– Mennesker kan bare sovne inn, og en bilulykke kan skje uten forvarsel. Jeg har forstått hvor fort livet fort kan ta slutt, og hvor tung sorgen er for dem som blir etterlatt. Jeg griper kanskje livet litt mer, men mest av alt har jeg forstått at jeg kjenner ikke på noe karrierejag. Det handler om å nyte de øyeblikkene man får med familie og venner, og å bare verdsette livet.