Veien til hverdagen

Tekst: Atli Bjarnason, Markus Tobiassen

Det er 10. august. Om en uke er det semesterstart. Hverdagen venter. For noen er veien dit lengre enn andres.

Eivinds historie fra Utøya er en historie om en av de store heltene. Han beholder roen, tar kontroll og redder liv. Han får tolv personer vekk fra Utøya og i sikkerhet i en liten båt. Når Anders Behring Breivik beskyter båten, legger Eivind seg øverst og dekker flere av de andre med sin egen kropp. Hele tiden er han klar på at dette virkelig skjer.

– Det var for grusomt og uvirkelig til at det kunne være en konstruksjon i fantasien. Det kunne ikke fantasien min greid, sier Rindal.

Det finnes et metningspunkt for skildringer fra Utøya 22. juli. Man orker ikke mer, og skrur av tv-en eller blar om i avisen heller enn å ta inn over seg hva som skjedde enda en gang. Bare dager etter hendelsene skriver Eivind ned alt sammen. Både som et motsvar til Breiviks manifest, men også for å slippe å gjenfortelle sin egen historie om og om igjen.

De første dagene og ukene etter terroren er fylt av øyeblikk Eivind sier definerer ham som menneske for ettertiden, men også små praktiske gjøremål – gjøremål som vokser seg like store i gjenfortellingen. Han forteller om begravelser, som er tunge og mange, for i neste åndedrag å snakke om arbeid som kirketjener i fremmedes begravelser, kø i trafikken og intervjuer i media.

Det gjennomgående fokuset for Rindal, en uke før skolestart, er ønsket og viljen til å se framover.

– Jeg håper at man vil handle fra de offentlige myndigheter og kjøre på med mer åpenhet og mer demokrati og gjøre alvor av de ordene. Jeg håper på et samfunn hvor vi bryr oss mer om hverandre, stiller opp for hverandre, tar i et tak. Solidaritet i praksis.

Han mener tendensene til handling er synlige, men han er usikker på om de vil vedvare.

16. august står han foran tusenvis av nye studenter under immatrikuleringen på NTNU og sier nettopp det: «Se framover».

Skolestarten er full av påminnelser om at hendelsen på Utøya ligger i nær fortid. Dagene går fra masterarbeid på Dragvoll til nasjonal minnesmarkering i Oslo. Organisasjonsarbeid, intervjuer i media, appeller og vitneskildringer på videregående skoler går om hverandre.

Situasjonen står i sterk kontrast til de andre historiene som når avissidene om overlevende studenter fra Utøya. Mareritt, konsentrasjonsvansker og angst resulterer i sykemeldinger og problemer med studieprogresjonen for flere som skal tilbake i studiehverdagen. Lånekassen må tilpasse egne regler for å ivareta de overlevende og støttegruppene uttrykker bekymring.

Eivind trapper derimot opp engasjementet og påtar seg nye verv i både studentpolitikken og Skeive Studenter Trondheim.

20. oktober 2011 er det nesten tre måneder siden terroren på Utøya. Eivind er godt avgårde med studiene. Han tar sikte på full studieprogresjon denne høsten.

– Jeg har greid å fungere. Det har ikke vært mye jeg ikke har fått gjort eller deltatt på, bare noen småting. Det blir litt sånn «shocking news – det har gått bra med en Utøyafyr», sier Rindal.

Samme dag står Eivind i et auditorium fullt av kadetter på Luftkrigsskolen og forteller nok en gang sin historie fra Utøya.

Det er den samme historien, men samtidig annerledes. Hendelsesforløpet, detaljene og vurderingene er de samme. Men refleksjonene rundt valgene og tankene som gikk gjennom hodet til Eivind har blitt tydeligere. Det er ingen nøling eller forsøk på å dra på ordene når han snakker om hvorfor han tror han gjorde som han gjorde eller hva han tenkte. Refleksjonene er blitt sementert.

I tidsrommet mellom august og oktober har Eivind også rukket å bli medlem i arbeidsutvalget til Studenttinget. Etter foredraget venter et nytt intervju med Luftforsvarets egen avis, under samtalen tar en kvinne fra et politisk lokallag kontakt med en forespørsel om et nytt foredrag.

Media har fylt flere roller for Eivind i tiden etter Utøya. I minuttene etter at han kom seg i land på en steinbrygge ved Tyrifjorden ble media et verktøy for å få kontakt med familie og venner. Han kontaktet Adresseavisen og fikk sendt et MMS-bilde av seg selv for å informere venner og familie om at han hadde det bra. I ukene etterpå ble det en kanal for å imøtegå tankene som lå bak Behring Breiviks handlinger. Muligheten for å kunne fortelle sin historie gjennom media i ettertid omtaler han som en bearbeidelse av hendelsene og en støtte.

Så langt er han fornøyd med oppfølgingen. NTNU, Studentsamskipnaden i Trondheim, kommunen, støttegrupper og krisepsykiatrien har alle vært på plass.

– Jeg har benyttet meg av det jeg har hatt behov for, og det jeg har hatt behov for har vært mindre enn det jeg har hatt tilbud om, sier Rindal.

Viktigst har det vært å finne støtte i seg selv, å kunne gjøre ting og arbeide med ting.

– Jeg føler at jeg har en slags form for å kunne se inn i min egen tilværelse og situasjon, trygg på min egen posisjon, sier Rindal.

Den klareste etterlysningen han har er å trekke inn ressurser utover den sivile krisepsykiatrien.

– Utifra min hendelse – fra min opplevelse – tror jeg det er ting der som er mer å sammenligne med en del ikke-sivile situasjoner. Ting man kan se fra krigssituasjoner. Å bruke erfaringene fra de som har vært i lignende situasjoner, i den grad det kan sies å være det, hadde det vært interessant, sier Rindal.

11. november sitter Eivind og jobber med siste innspurt på en oppgaveinnlevering. Samtidig kommer nyheten om at Knut Storberget har trukket seg som justisminister. Mannen som opprinnelig fikk Eivind inn i AUF. Og som seks år senere gjenkjenner ham på Sundvollen hotell 23. juli.

Venstre-leder Trine Skei Grande snakker i avisene om en mann som bærer ansvaret og tar konsekvensene av det.

Eivind har ikke tid å fokusere på nyhetene. Oppgaven skal leveres samme dag.

– Jeg var for opptatt av å fullføre oppgaven til å ha noen veldig reaksjon. Jeg var kanskje litt skuffet, sier Rindal.

Fra da til nå har en klar tanke vokst fram.

– Vi skal vokte oss vel for etterpåklokskapen. I enkelte øyne har Storberget blitt en form for syndebukk, en man kan gi ansvaret for hendelsene. Jeg synes det er uheldig. Det er en naturlig reaksjon for mange. Og en ypperlig anledning for politikere som vil score billige poeng. Men det løser ingen ting, og ser man på hendelsene 22. juli er det kun én person som kan sies å være skyldig, sier Rindal.

16. november. Eivind er nettopp ferdig med en en forelesning på Dragvoll og haster mot kontoret sitt på Gløshaugen. Han har bestemt seg for å stille som kandidat til ledervalget for Studenttinget. På stripa blir det et halvtimes opphold for å diskutere bruken av pc på eksamen. Kveldens møter må forberedes. Han legger fra seg saksinnkallinger og notater og setter seg ved et kontorbord.

– Min strategi for å takle er å ha så mange baller i lufta er å alltid, uansett hva det er, å være fokusert 100 prosent på den tingen jeg er fokusert på, sier Rindal.

To dager tidligere finner det første åpne fengslingsmøtet sted i Oslo. Eivind er i hovedstaden dagen før, men prioriterer å reise hjem fremfor å følge fengslingsmøtet.

– Det var ingenting sjokkerende der, ingen voldsomme overraskelser. Jeg så det som lite interessant sammenlignet med rettsaken, sier Rindal.

Han ser fram mot rettsaken, men tror ikke den blir noe endelig punktum.

– Man ser jo at det er mye som ikke vil få en endelig avklaring før mange år frem i tid. Dette her er en hendelse som vil bli stående i norgeshistorien og være sentral i nyere norsk historie.

– Vil du noen gang kunne si at du er ferdig med dette?

– Jeg tror egentlig ikke det vil være noe endelig punktum. Det er en hendelse og erfaring jeg vil ha med meg for resten av livet. Om den kommer til å være dominerende er en annen sak. De vil være der i større eller mindre grad.

Han trodde likevel at trykket ville avta tidligere. Fortsatt er det nok av folk som vil høre historien hans, eller bare vil ta han i hånden. Masteroppgaven han jobber med skal handle om voldelig høyreekstremisme. Hendelsen på Utøya er fortsatt til stede.

Hverdagen er enda ikke tilbake, om noe står Eivind på midt i begynnelsen. Om noen uker er det juleferie.

– Den typen avkobling har jeg ikke hatt på flere år. Og generelt er jeg dårlig til å slappe av, det er jeg. Og nå er det veldig mye aktivitet, samtidig som jeg mestrer de tingene jeg driver med, de prosjektene jeg har.

– Du har gjort deg selv travlere enn noen gang, har du hatt tid til ettertanke?

Eivind drar på det før han svarer.

– Det å sysselsette seg selv er jo en måte, kan være en måte, å hindre enn selv i å fokusere. Men det har også noe med med hva jeg er vant til.

Den litt blaserte tonen er byttet ut med interesse. Samtidig er det motstand mot tanken.

– Jeg har forsøkt å være tydelig på hvordan jeg opplever ting. Jeg har forsøkt å stoppe opp flere ganger, se hvordan man er, hvordan er hverdagen. Hvordan står det til. Da har det slått meg at jeg har en veldig sterk følelse av at inntrykket man får utad stemmer.

Det blir en ny pause. Eivind vender istedet tilbake til samtalen om veien tilbake til hverdagen.

– Jeg er ikke sikker på at jeg beveger meg tilbake til den normalen som var før. I løpet av det som har skjedd er det nok en del ting som gjør at jeg har fått en annen posisjon. Og den forskjellen vil nok være der og forandre kursen. Det vil forandre livet mitt, men ikke på en negativ måte, tror jeg. Jeg tror faktisk at hendelsen 22. juli har styrket meg.