Vold ved dørstokken

Sårskorpene vises fremdeles på den venstre hånden til Lars Føleide. Den glade musikken, latteren fra bordene rundt og klirringa i kaffekopper som høres i lokalet står i kontrast til historien han forteller. Det er tydelig at hendelsen han forteller om preger ham. Stemmen er lav, men stødig.

RETTFERDIGHET. Det er en lavmælt mann fra Nordfjordeid som møter oss. Føleide er en rutinert student, og har studert i 18 år. Studietiden sin har han tilbrakt i Ålesund, Bergen, Oslo, og USA – før han for ett år siden flyttet til Trondheim. Han har engasjert seg i frivilligheten i studietiden, og her i Trondheim er han en del av Studenttinget.

– Min lange erfaring som student gjør kanskje at jeg vet bedre enn mange andre hva rettighetene mine er. Og jeg er ikke like naiv som jeg en gang var.

Han poengterer at det er litt utypisk ham å ønske å fortelle sin historie. Men i dette tilfellet føler han at saken er for viktig til å være stille.

– Noen har en sjette sans, jeg har en sterk rettferdighetssans, sier Føleide og ler forsiktig.

HENDELSEN. Det var natt til 26.august, rett etter årets semesterstart, at Føleide hevder han ble utsatt for det han beskriver som blind vektervold. Hendelsen han beskriver fant sted utenfor et utested i sentrum av Trondheim. Lars Føleide startet i høst på sitt andre studieår i Trondheim, og var fadder for linjeforeningen Online da han ble nektet inngang på utestedet.

– Som fadder følte jeg et ansvar for fadderbarna mine. Derfor reagerte jeg på at de ble sluppet inn og ikke jeg. Det eneste som skilte oss var at jeg var kledd i fadder t-skjorte, mens de var penere kledd.

Ifølge Føleide gjorde han som han ble bedt om. Siden han allerede hadde fått stempel, som viste at han var vurdert til å ikke være for full, forsto han ikke årsaken til at han ikke slapp inn. Derfor stilte han spørsmål rundt situasjonen.

– Jeg ble tatt tak i og dratt med av to vektere nedover gata, og inn i et smug tilhørende utestedet.

Han reagerte med sjokk og forteller at det ikke er noe han sa eller gjorde i forkant som kunne forklare hvorfor han fikk den behandlingen han forteller å ha fått.

– Det var veldig dramatisk, for jeg lar meg ikke frivillig dra nedover gata uten å vite hva som skal skje.

Lars Føleide snakker raskere, rister på hodet og sukker oppgitt.

– I smuget ble jeg lagt i bakken og påført håndjern. Det var en følelse av panikk. Det var frustrerende at politiet kom, spesielt da jeg forsto at de tok meg med til glattcella – og ikke kjørte meg hjem. Det er forståelig at politiet tror at jeg hadde gjort noe jeg ikke skulle gjort, siden jeg var lagt i håndjern.

Neste dag fikk Føleide ett forelegg på 8 000 kroner. Det ønsker han ikke å betale, da han ser på dette som å vedkjenne skyld.

– Jeg føler meg veldig urettferdig behandla.

DEN SMILENDE VEKTEREN. De fleste av oss har hørt historier om vektere som har kommet i konflikt med mennesker i forbindelse med jobb. Men er det en fordom, en stereotypi, med den maktglade vekteren i uniform?

Amie Konneh har arbeidet som vekter i to år - hovedsakelig på bybanen i Bergen. Hun flyttet i høst til Trondheim, og har startet på sosionomutdanning her. I trønderhovedstaden skal hun fortsette som vekter i deltidsjobb - på siden av studiet.

– Hva er det egentlig arbeidet som vekter går ut på?

– I bunn og grunn skal du passe på at folk har det bra. Det er derfor vi er der. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill – og forøvrig kan man gjør som man vil. Kardemommeloven, det er egentlig den vi prøver å opprettholde, sier Konneh og ler.

– Det er så rart. Vi gjør jo bare en jobb. Jeg forstår ikke at enkelte mennesker har så mye imot vektere.

Latteren hennes er smittende – det er en sånn latter som varmer, også etter at samtalen har beveget seg videre. I koppen har hun kakao med krem, og ute begynner høsten å feste grepet om Trondheim.

– Jeg liker jobben godt. Opplevelsen min er at folk setter pris på oss, de gir tilbakemeldinger på at de føler trygghet ved å ha oss der. Det gjør meg glad – for da er jo målet med jobben gjort. De aller fleste som tar kontakt er hyggelige og kommer med positive tilbakemeldinger.

«TYTTEBÆRPOLITI» Men Konneh har også møtt mennesker gjennom jobben som har reagert negativt når de har sett arbeidsuniformen hennes.

– Det er vel enkelte som prøver å provosere, og jeg har opplevd å bli kalt «tyttebærpoliti» noen ganger. Men altså, helt ærlig, jeg må bare le av det. Tyttebærpoliti, noe så søtt. Jeg kan gjerne være tyttebærpoliti. Men jeg kan forstå at enkelte blir provoserte av utsagn som dette. Men man er på arbeid, og man må tåle en del. Det er en del av jobben.

Når vi forteller hva Lars Føleide forteller å ha opplevd blekner smilet til Konneh. Hun syns det er trist å høre om opplevelser som dette.

– Man har selvfølgelig hørt historiene som vekterne som «går crazy». Det er gjerne disse skrekkhistoriene som kommer fram, og som kanskje former inntrykket noen har av yrkesgruppa vår. Det er trist at det er slik. Enkelte mennesker burde absolutt ikke vært vektere.

Det er også tilfeller hvor vektere blir utsatt for vold. En kollega av Konneh i Bergen ble banket opp på vei hjem fra jobb, på grunn av uniformen.

– Det er så rart. Vi gjør jo bare en jobb. Jeg forstår ikke at enkelte mennesker har så mye imot vektere. Hadde de vært i en situasjon hvor de trenger hjelp, hadde de vært glad for at vi var der. Men jeg tror enkelte bare ikke tenker når de ser uniformen.

IKKE NOK FOKUS. Vi møter Kurt Idar Elvegaard på Samfunnshuset på NTNU Dragvoll. Elvegaard er ekspert på områdene vold på arbeidsplass, klientellvold og håndtering av utfordrende atferd.

Håndtrykket er fast og blikket stødig. Elvegaard poengterer at han uttaler seg på generelt grunnlag. Han mener problematikken er viktig, og evig aktuell. Til tross for at det med jevne mellomrom blir blir satt fokus på overdrevent maktbruk fra offentlig tjenestepersonell, er det ikke nok.

– Man vil alltid finne mennesker som syns det er stas å utøve makt - uansett hvor mye opplæring og kvalitetssikring man har.

Elvegaard reflekterer rundt at det i Trondheim har vært økt fokus på overdrevent maktbruk av tjenestepersoner etter Obiorasaken i 2006. Eugene Ejike Obiora døde under pågripelse av politi for ti år siden i Trondheim. Saken vakte stor medieoppmerksomhet, både lokalt og nasjonalt, og mange engasjerte seg i saken.

– Denne saken rystet offentligheten. Det ble blant annet fokus på det omdiskuterte «halsgrepet» som hadde blitt brukt under pågripelsen. Dette har det også vært fokus på i ettertid.

Selv om mye har skjedd de siste årene, mener Elvegaard at det er behov for mer fokus.

– Kanskje må det skje noe virkelig stort og sjokkerende før problematikken virkelig blir satt på den offentlige dagsordenen. Noe man ikke kan lukke øynene for, noe som skaper debatt, etterdønninger og forandringer.

KVALITETSSIKRING. God opplæring og kvalitetssikring er to nøkkelområder som Elvegaard fremhever for å oppnå egnethet blant vekterne.

– Det vil nok komme større og større krav til yrkesgrupper som håndterer mennesker – blant dem vektere. Både den fysiske biten, men også særlig til delen knyttet til dialog. Det kan være svært utfordrende å samtale med mennesker som utagerer. Kunnskap om rusede mennesker er viktig, samt det å være trygg i sin rolle.

Selv om kvalitetssikringen er god mener Elvegaard at det vil være vanskelig å bli kvitt alle dårlige element.

– Man vil alltid finne mennesker som syns det er stas å utøve makt - uansett hvor mye opplæring og kvalitetssikring man har. Og de tror jeg du finner i alle yrker.

Elvegaard trekker frem at det kan være mange momenter i arbeidet som vekter som byr på utfordringer, som for eksempel kommunikasjon.

– Som vekter vil man møte utfordringer. Om dette er utfordringer man ikke mestrer er det innlysende at dette ikke er et yrke for vedkommende. Som vekter må du må takle ubehageligheten ved å stå i det.

MØRKETALL. –Tror du det er store mørketall?

– Trenden er vel at man blir flinkere til å anmelde vold. Samtidig er det helt sikkert en god del tilfeller som ikke blir anmeldt også.

Han ser ut vinduet, og legger armene i kors.

– For å oppsummere er det ganske enkelt. Selv om man er på jobb er man ansvarlig for egne handlinger. Dette gjelder også vektere. Og bransjen gjør etter min oppfatning veldig mye bra. Det er også viktig å få med.

LITEN TILTRO TIL RETTSSYSTEMET. Føleide viser bilder han selv har tatt med mobiltelefonen sin for å dokumentere skadene han sier han ble påført av vekterne da han ble lagt i bakken og påført håndjern. Det er blåflekker og skrubbsår, og et av sårene han fikk på venstre hånd er blitt betent og verker fremdeles – to uker etter hendelsen.

Hendelsene er anmeldt, og Føleide er spent på hvordan saken vil utarte seg. Han har tidligere vært i kontakt med det norske rettssystemet.

– Jeg har vært gjennom disse prosessene tidligere, og har ikke så stor tillit til rettssystemet.

Selv om han ikke har stor tro på hvordan det vil gå med utfallet av saken, syns han det er viktig å fortelle sin historie, for å sette fokus på problematikken.

KONFLIKTLØSING GJENNOM DIALOG. Fokuset er også viktig for vekterne. Gjennom jobben har Konneh vært på flere kurs. På kursene er det gjerne fokus på proaktivt arbeid og konfliktløsning gjennom dialog. Det er menneskemøter som står i sentrum, og forståelse av hvordan mennesker reagerer på å bli konfrontert er viktig.

– For mange kan det nok være naturlig å gå i forsvar når de blir konfrontert, for eksempel om de står billettløse under en kontroll på bybanen i Bergen. Jeg tror ikke de ville reagert slik om man tok dem ut til siden, men siden man er blant folk vil man kanskje «blåse seg opp».

Hun poengterer at det er en jobb som har menneskemøter i fokus. Man må møte personen der de er, og vurdere fra situasjon til situasjon. Det er ikke nødvendigvis et fasitsvar for hvordan man skal handle i enhver situasjon.

– Behandler du folk med respekt, opplever du å bli behandlet med respekt tilbake. Så enkelt er det.