– Jeg skal jo bare på en lang kosetur

Tekst: Andreas Alstad, Audun Fegran Kopperud

Det er en stund siden Børge Ousland i Uti vår hage forklarte oss hvilke hjelpemidler som trengs for å komme seg gjennom en polekspedisjon. En familiefar med pipe, en anorektiker, en autist, og en narkoman. For Halvor Ingvaldsens del skal dessverre ingen av disse være en del av reisefølget hans. Etter å ha forhørt seg med sine sedvanlige turkamerater, som ikke hadde mulighet, bestemte han seg for at turen skal gjennomføres helt alene.

Halvor er en 24 år gammel friluftsmann fra Drammen, med fortid fra Dragvoll. Som mange andre er han en musikkinteressert mann som har holdt på med fotball og bandy aktivt i sine barne- og ungdomsår. Interessen for friluft har vært der fra tidlige år. Allerede som 15-åring dro han på tur alene i Femundsmarka.

– Jeg ble ferdig med en bachelor i statsvitenskap i sommer. Etter tre år i Trondheim kjente jeg på rastløsheten, og jeg ønsket å gjøre noe annet enn å studere. Så satt jeg på hytta en dag i sommer og tenkte egentlig bare «Faen heller, jeg går fraTrondheim til Drammen denne vinteren». Forberedelsene

Forberedelsene

Tiden etterpå har bestått av en mengde planlegging og opptrening.

– Siden jeg bruker mye av halvåret fram til turen på å gå mye med tung ryggsekk, trenger jeg ikke mye kondisjonstrening. Det kommer naturlig med de andre turene. Samtidig er kroppen min ganske vant til belastningen som oppstår ved slik fysisk aktivitet. Jeg kommer nok i grei form mot startstreken.

Ingvaldsen mener økter i treningsstudio gir liten effekt for en slik tur, og velger heller å spisse treningen inn mot selve turen.

– Etter hvert som det kommer snø vil jeg selvfølgelig gå mye med pulk for å trene litt på akkurat dette. Men til slike turer er det helt annen trening som er viktigere. Fem økter i uka på treningsstudio hjelper deg lite hvis du mister teltet i storm, går gjennom isen, går deg bort eller ikke vet hvordan du skal kle deg i kulde, forteller den erfarne turgåeren.

Hvordan finansierer man en slik tur?

– Mesteparten av turen er finansiert fra egen lomme. Det handler egentlig mest om prioriteringer. Jeg bor hjemme mellom turene og jobber i tillegg når jeg er hjemme. Det er ikke kjempegøy å flytte hjem, men man sparer mye penger på det. Mye blir kjøpt inn fra outlets og andre supertilbud som dukker opp. Jeg har også handlet en del fra overskuddslagre fra Forsvaret som er veldig billig. Overgangen fra det glade studentlivet merkes økonomisk, men når Norges mest erfarne leverandør av friluftsutstyr hjelper til, blir turen langt enklere å gjennomføre.

– Man kan trygt si det har blitt færre byturer. Jeg får også sponsing av Friluftsmagasinet med utstyr og reduserte priser, mot at jeg tar en del bilder til instagramkontoen deres. Uten denne sponsingen hadde det blitt vanskelig, og jeg er takknemlig for hjelpen jeg får.

Ingvaldsens venner og familie synes det er spennende at han tar sjansen på en slik tur, selv om flere har litt vanskelig for å relatere seg til det. De spør ham ofte om han ikke er redd for å bli ensom på turen.

– Jeg har aldri blitt ensom. Man er alene, men aldri ensom. Det kan virke rart for mange, og det er jo ikke så rart for dette er jo ikke en vanlig ting å gjøre, forteller Ingvaldsen. Han tilføyer at de han vanligvis drar på tur med er rimelig sjalu på ham.

Mentalt utfordrende

Selv om Ingvaldsen er selverklært friluftsmenneske og jevnlig går på turer, er det ikke før nå at han har meldt seg inn i Den Norske Turistforening. Nå som det er gjort har han muligheten til å ta noen netter på ubetjente hytter og tørke klær, og slappe av en natt innendørs. Han håper å få med seg menneskets beste venn på turen, men har ingen hund selv. Han håper dog å få låne en hund som kan trekke litt.

– Jeg beregner å proviantere cirka hver tiende dag hvis jeg ikke blir liggende værfast eller andre ting hindrer meg. Jeg tenker å gå for egen maskin, men dukker det opp et overnattingstilbud skal jeg ikke nekte for det, forteller Ingvaldsen.

Hva blir den største utfordringen?

– Den tøffeste utfordringen blir vel kanskje det mentale, det å være alene i en måned og holde motivasjonen oppe hele tiden. Hvordan jeg kommer til å fungere når jeg skal være såpass lenge alene på tur. I motsetning til hva mange kanskje tror om folk som drar på tur alene, så er jeg også glad i folk og det sosiale.

Dette er den soleklart lengste turen Ingvaldsen har begitt seg ut på, og han er spent på hvordan denne turen vil skille seg fra de andre.

– Fram til nå har de lengste turene jeg har gått alene vært på to uker, så det blir spennende å kjenne på. Selv om man kommer inn i en mental boble på slike turer som er kjempedeilig, kjenner man noen ganger på et behov for sosial omgang med andre enn seg selv og sine dårlige vitser på tur. Lenge leve podcaster fra Radioresepsjonen og Krisemøte, avslutter Ingvaldsen.