Knauskorets nattønske

Med sine ti konserter er Knauskoret det mest-spillende innslaget under UKA-15. Da det hele åpner med en typisk Knauskoret-medley (med tema «natt»), for deretter å avløses av «I Gotta Feeling» av Black Eyed Peas settes stemningen: Om natten skal man feste, ikke sove. Mellom sangene går koristene frem to og to for å småprate litt og fortelle kryptiske non-sequiturs som gjerne inkluderer hint til hva neste nummer er.

Denne UKAs konsertserie bærer mindre preg av en musikalsk rød tråd sammenlignet med tidligere. Repertoaret under Into the Night har en tematisk tilknytning til natt og mørke, men sammenlignet med for eksempel Synthesize me fra 2013 eller 2011: A Space Oddity er sangvalgene tryggere og mer innenfor boksen. Det er tross alt ikke vanskelig å finne låter som inneholder ordet «natt». En ulempe med dette er at Knauskoret mister noe av X-faktoren de vanligvis har. Repertoaret i år er tryggere og mer jordnært enn tidligere, men uten at dette går ut over kvaliteten på det som faktisk skjer på scenen. Dette er fortsatt upåklagelig, groovy og harmonisk.

Av de mange minneverdige høydepunktene fra Synthesize me under UKA-13 var Florence + The Machines «Say my name», fra et band som tydeligvis har blitt en favoritt hos de stripekledde. I år blir «Shake It Out» av samme band fremført med like stor entusiasme. Et annet av en lang rekke høydepunkt er utførelsen av Ingrid Olavas «Mens Jeg Sover», et nummer som forhåpentligvis blir en en gjenganger på Knaus. Hederlig omtale går også til guttenes fremføring av «Bad Things», en låt som tydelig viser tryggheten i bassrekka.

Det eneste jeg savner i høstens konsertserie er at Knauskoret beveger seg i en enda sprøere retning. De er velkjent for å synge låter som «aldri» før har vært (eller burde vært?) fremført i korsammenheng. Selv om repertoaret antagelig ikke er mindre teknisk krevende eller imponerende enn det vi har sett tidligere år, får man aldri helt bakoversveis. For de mest nostalgiske i publikum melder det seg et lite savn etter Skrillex, David Bowie og Pink Floyd.

Det føles alltid litt meningsløst å snakke om innlevelse eller musikalsk tilstedeværelse når man beskriver Knauskoret, fordi galskap, underholdning og smittsomme grooves liksom er inkludert i inngangsbilletten. Det er i aller høyeste grad også tilstede i år.

Årets inkarnasjon av Knauskoret er litt mindre tullete og litt mer stuerent enn tidligere. Det er likevel den beste koropplevelsen du kan få under UKA.