Lett match for Statoil

Klubben på Samfundet kunne torsdag kveld by på et av de mer spenstige punktene på årets UKA-program. Publikum ble presentert for tre representanter fra UKAs hovedsponsor Statoil, med streng beskjed om at det var kritiske spørsmål som sto på agendaen. Kveldens konferansier var Ole André Sivertsen, kjent for mange fra NRK-seriene «Fylla» og «Newton».

Laber grilling

På scenen sto sjefsøkonom Eirik Wærness, direktør for sikkerhet, sikring og bærekraft Hedda Felin, og tidligere UKE-sjef Torgeir Bryge Ødegården. Panelet virket bredt sammensatt, og dermed godt rustet til å angripe kritikken fra salen. Slik ble det også, da hoveddelen av kritikken som kom i løpet av den drøye timen seansen varte, kom i form av vage, svært generelle spørsmål som det var enkelt for Statoils representanter å svare ikke bare unnvikende, men også svært overbevisende på.

Spørsmål som hvordan Statoil kan si at de kan produsere olje og gass på en bærekraftig måte, hvordan Statoil kan kalle seg del av framtidens løsning når de synes å være en del av nåtidens problemer, og hvorvidt Statoil anerkjenner klimaproblemene som store utfordringer. Dette er spørsmål de har møtt hundrevis av ganger før, og som de ikke har noen som helst problemer med å svare godt på.

Konsekvensen av de vage spørsmålene fra salen blir dessverre at seansens mest interessante spørsmål blir konferansier Siverstens spørsmål til Ødegården om sammenhengen mellom hans tidligere posisjon som UKE-sjef i 2009, og hans senere ansettelse i Statoil. Dette var et spørsmål som i stor grad forble ubesvart, med annet enn at «en tidligere jobbsøknad faktisk var blitt avslått».

Duskens mini-grill

Dusken.nos journalist fikk møte Hedda Felin, og Eirik Wærness bak scenen før arrangementsstart. Som en liten test av Statoils utsendte kritikkrigere hadde journalisten forberedt et par kritiske spørsmål som Statoils representanter ble bedt om å besvare på sparket.

–Statoil driver prosjekter i alle arktiske land, samtidig som dere ønsker å åpne for oljeboring rekordlangt nord i norske farvann. Hvordan kan vi stole på Statoils forpliktelser til bærekraftig utvikling samtidig som dere bedriver det mange vil karakterisere som miljøfiendtlig virksomhet i utsatte strøk?

– Arktis er ikke Arktis. Barentshavet er ikke nødvendigvis Arktis. Det er for eksempel svært ulik menge is flere steder, svarer Wærness.

Samtidig understreker han at Statoil stiller de samme kravene til sikkerhet i utenlandske prosjekter som de gjør til prosjekter i Norge.

– Det viktigste vurderingen vi gjør ved nye prosjekter er om vi kan gjøre det riktig, altså både sikkert og lønnsomt. Utvinning i arktis er dyrt og vanskelig, men ved hjelp av dagens utvikling klarer vi å gjøre det på riktig måte. Dessuten går vi svært forsiktig fram, og ikke raskere enn teknologien tillater. Lenge kunne vi i Norge ikke gå lengre enn 62 grader nord, sier Wærness.

Felin skyter inn at Statoil heller ikke bruker uprøvde løsninger i sitt arbeid i Arktis. Blant annet bores det ikke i is, fordi det ennå ikke er funnet løsninger for å rydde opp oljespill i is.

– Oljen som utvinnes i Norge, inkludert i Barentshavet, er den oljen med lavest utslipp i verden, sier hun.

Miljøinngrep og rettighetsbrudd

–Statoil har høstet kritikk både for å pøse oljepenger inn i Aserbajdsjan, et regime som kritiseres for brudd på ytringsfrihet og menneskerettigheter, og ødeleggelse av nærmiljøet for urinnvånere i Canada under utvinning av oljesand der. Hvor starter og slutter Statoils sosiale ansvar ved investeringer i utlandet? Kan Statoil sies å ha neglisjert dette ansvaret i disse sakene?

– Urbefolkninger og menneskerettigheter går rett på radaren hos oss når vi gjør analyser fra starten av nye prosjekt. Vi prøver å sikre at våre prosjekter følger alle interne og eksterne retningslinjer vi har for vår drift, sier Felin.

Samtidig sier hun at Statoil følger norske utenrikspolitiske retningslinjer på hvor deres virksomhet ønskes, og framhever at hun tror det er positivt at Statoil er til stede mange steder i verden, og også i flere typer regimer.

– Nå er det for eksempel ønskelig med utvikling av næring i Myanmar, sier Wærness.

Han mener at Statoil tar med seg verdier og standarder til steder hvor de opererer, og på den måten kan være med å styre utvikling i ulike land i en positiv retning.

– Vi kan ikke ta ansvar for alt som skjer i et land, men vi kan ta ansvar for det som direkte har med vår virksomhet å gjøre, sier han.

Publikum stryker, Statoil står

Statoils representanter viser at imøtekommelse av kritikk er en kunst som er uvurderlig for selskaper som står i fare for å møte kritiske røster i hverdagen. Wærness, Felin og Ødegården står i kontrast til stortingspolitikere, som er mestre på å unngå å svare på spørsmål. Her får publikum faktisk svar, om enn noe vage til tider, som ofte er både gode og betryggende.

Derimot virker svarene på Duskens mini-grill noe mindre overbevisende. For eksempel vil vel de fleste karakterisere Barentshavet som Arktis. Ikke overraskende viser det seg at jo mer konkrete spørsmålene blir, jo vanskeligere blir det å svare godt og direkte.

Undertegnede synes dermed at det torsdag kveld er publikum på Klubben som får strykkarakter, mens Statoils representanter kommer bedre ut av det. Vi kunne fått en mer interessant kveld dersom spørsmålene hadde vært bedre formulert, mer konkrete, og hakket mere kritiske.

– Det å møte kritikk og diskutere den er en del av vårt samfunnsoppdrag. Vi lærer av det, og vi vokser på å møte ulike spørsmål fra aktører av alle samfunnslag, aldre og oppfatninger, sier Wærness.

Akkurat hvorfor UKA har Statoil som hovedsponsor vet han ikke, men han vet hvorfor Statoil ønsker å være til stede under UKA.

– Her møter vi mange vi trenger å snakke med, og mange vi ønsker å rekruttere. Vi liker å ansette fra Trondheim. Her finner vi mange kloke hoder, sier Wærness.