Magiske Mew
På tross av at konserten ble utsatt med en halvtime, gjennomførte Mew en fantastisk konsert.
Idet Mew går på scenen forsvinner alt lyset i Storsalen på Studentersamfundet i noen sekunder, og forventningen er til å ta å føle på idet publikum brøler så høyt det bare kan. Når lyset kommer på igjen har vokalist Jonas Bjerre, bassist Johan Wohlert, gitarist Mads Wegner, keyboardist Nick Watts, og trommis Silas Utke Graae Jørgensen manifestert seg på scenen, som ved et trylleslag.
Intim Storsal
På en måte er det bra at denne konserten ble gjennomført i Storsalen, fordi Mews lett innadvendte, men samtidig grandiose musikk passer perfekt i en slik intim setting. På en annen måte er det dumt, fordi en fullpakket Storsal innebærer at lukten av sur svette henger som en tung eim i hele salen allerede etter noen få sanger. Dessuten er det synd på de som måtte ta til takke med ståplasser helt bakerst eller i midten av salen, da de antagelig ikke fikk sett noe særlig utenom bildene fra den ene skjermen som var satt opp til venstre for scenen. To skjermer hadde vært bedre for disse stakkarene.
Hoppeslott-tilstander
Når det er sagt, er det ikke mye å klage på. Lyden var utmerket, og Jonas Bjerres lyse vokal høres akkurat ut som på album, imponerende nok. Ikke noe autotune der i gården! Lysshowet er imponerende, det beveger seg i takt med musikken, og komplementerer musikken fint. Samtidig har det en vanvittig stor mengde nyanser som avtegner seg i ansiktene til bandet. Dette er i det store og det hele en visuell nytelse. I tillegg vises det på enkelte sanger animasjoner på en stor skjerm bak bandet. Disse er laget av frontmann Jonas Bjerre, og setter en fin snert på opplevelsen.
I løpet av de første sangene sies det ikke mye, annet enn «Tusen tak», og «Var noen av jer her sist vi spillede? Kan i forstå dansk?» Bandet er kledelig beskjedne, og det er lett å forstå hvordan akkurat disse mennene har klart å skape denne musikken. Allikevel har de god kjemi med publikum, og spesielt bassist Johan Wohlert har mye energi. Han hopper og spretter rundt på scenen og oppfordrer publikum til å klappe i hendene, noe de gjør med glede.
Det er tydelig at de som møtte opp på denne konserten er hardbarka fans. På slutten av fjerde sang, «The Zookeeper's Boy», er det helt stille i salen. Og da «Snow Brigade» spilles litt senere får Bjerre publikum til å synge (nesten) hele refrenget. Opptil flere ganger er det hoppeslott-tilstander i Storsalen, og det er smått utrolig at Dusken.no ikke ble vitne til at noen ble trampet på eller sendt over gjerdet. På neste sang, «She Spider», setter Bjerre seg på scenekanten og synger, mindre enn en meter fra de heldige som har sikret seg en plass helt fremst. Magisk!
Gammelt og nytt
Som om ikke dét var nok, har bandet plukket fra både gammelt og nytt til denne konserten. Her får man servert alt fra «Satellites» fra det nyeste albumet, via «Special» fra And the Glass Handed Kites, til «156» og «Am I wry? No» fra Frengers. Omtrent midtveis i konserten går alle bortsett fra Bjerre og keyboardist Nick Watts av scenen. Sammen framfører de to en akkustisk versjon av «The Zookeeper's Boy», til publikums store fornøyelse.
Konsertens kanskje største øyeblikk kommer likevel helt på slutten. Siste sang etter at bandet har kommet på igjen viser seg å være «Comforting Sounds» fra albumet Frengers. Låten er en publikumsfavoritt, ikke minst takket være Bjerres helt utrolige vokalprestasjon. I løpet av låten går bassist Johan Wohlert ned fra scenen for å håndhilse på noen få heldige publikummere.
Magisk punktum
Da Mew til slutt takker for seg, er det vanskelig å se for seg at man som publikummer ikke har fått det man ønsket seg, pluss litt ekstra, i Storsalen denne kvelden. Danskene hadde en takknemlig oppgave foran seg, men likevel, løste de den med glans. På tross av en halvtimes forsinkelse må konklusjonen bli: Et magisk punktum for UKA-15.
