Uslepen diamant

Gruppen Improschmimpro spiller jevnlig improteater på Blæst og Antikvariatet. Hvis du ikke har sett dem der, kjenner du kanskje noen av fjesene fra forrige UKErevy. Under UKA-15 er de å finne i Klubben på Samfundet, der de skal spille tolv improviserte teaterforestillinger. I improteater er ingenting bestemt på forhånd, bortsett fra hvilke «regler» man skal forholde seg til, som for eksempel hvor mye man skal involvere publikum og hvor lange scenene skal være.

Kvelden 1. oktober lagde Improschmimpro en forestilling av typen «Harold». I en Harold skal skuespillerne improvisere fram tre lengre historier koblet til et felles tema. Underveis veksles det mellom historiene: Først spilles én scene fra historie A, så historie B og så historie C. Dette gjentas tre ganger, slik at man ved kveldens slutt har sett tre treaktere. Historiene denne kvelden ble svært innholdsrike, men dessverre delte de alle den skavanken at altfor mye av historien kom i siste akt.

Kjærlighet og sånt

De tre fortellingene vi fikk se hadde kjærlighet som felles tema og hadde hovedpersoner skapt med hjelp fra publikum. I løpet av kvelden ble vi kjent med en venneløs postmann som fant sitt livs kjærlighet på fotballkamp, en klesblogger som ble kjent med en eldre skipsreder på Tinder, og en jazzsangerinne som skaffet en leiemorder til å ta livet av sjefen sin.

Skuespillerne hadde ypperlig kjemi. De fanget nesten alltid opp hverandres idéer, og scenene beveget seg derfor framover med stø kurs. Detaljnivået var tidvis en fryd: Det var gøy være med postmannen på en vanlig postrute, og publikum gikk nesten av skaftet da vi fikk se jazzsangerinnens sjef herse rundt med sine dumme undersåtter. I andre tilfeller fungerte det mindre godt, som når vi måtte se på at bloggeren tok selfies alene i flere minutter. Når det mot slutten dukket opp gode idéer som med mer plass kunne gitt historiene virkelig dramatisk tyngde, skulle man ønsket at det kunne beveget seg raskere i starten.

Idéer som fortjener større plass

Et eksempel på en idé som burde kommet tidligere fantes i tredje akt. Der fikk postmannen under et stort romantisk øyeblikk med kjæresten en telefon fra en kollega som han i første akt prøvde hardt å bli venner med. Det kunne vært genialt i den forstand at forslaget hentet opp en idé alle hadde glemt og kunne tvunget postmannen til å ta et vanskelig valg. Dessverre hadde de kun et drøyt minutt til å avslutte historien, så postmannen måtte selvsagt velge kjæresten.

En humpete start er et tegn på at gruppen er ambisiøs. Det kommer ganske sikkert til å skje mange fantastiske ting før de går av scenen i Klubben for siste gang. Man burde sørge for å være der, for reprisen kommer aldri.