Innfrir fullstendig fraværende forventninger
Gløshaugen revy- og teaterlag (GRT) inviterer til det de kaller en konsert. Det er likevel ikke enkelt å svare på nøyaktig hva det var vi var vitne til denne kvelden; storslagent var det hvertfall.
Revysesongen er offisielt i gang og Lager 11 huser nok en gang studentfrivilligheten. Markedsføringen til GRT var uklar før kveldens oppsetning og vi gikk inn med mildt sagt udefinerte forventninger. En konsert? En revy? En teateroppsetning? Svaret er ingen av delene og alle. GRT har gått for å lage noe udefinerbart som ikke skal tilfredsstille. For det minner om en revy som bare består av sangnumre.
Katastrofekonsert med bohemen: Det var ikke disse artistene vi skulle ha, men alle andre sa nei, er det altfor lange navnet på oppsetningen til GRT denne vinteren. En forestilling som definitivt lever opp til sitt navn. Her er ingenting «planlagt», og nettopp her kommer poenget frem. Det hele er oppbygd som en konsert, og konferansieren, som spiller en vesentlig del av det hele, tar oss gjennom totalt ni musikalske numre. Det ene mer politisk ukorrekt enn det andre.
GRT har tillatt oppsetningen til å være en grundig selvironisk utforskelse. Med ingen begrensninger viser de nettopp akkurat det de vil. De bruker de ikke-eksisterende forventningene til å skape en basis for humor. Sjokkfaktor er GRTs absolutt beste venn i oppsetningen. Fra sex-slaver til urtrøndere og pandakostymer; GRT overgår alle forventninger både på det gode og det vonde.
Flere elementer ved oppsetningen var likevel unødvendige. De såkalte «sikkerhetsvaktene» som sto ved døren da vi ankom og senere avbrøt forestillingen, blir bare en midlertidig distraksjon, som ikke leder til noe som helst. Det samme gjaldt den utkledde haien sikkerhetsvaktene jaktet på, den rett og slett ødela for helheten, og bidro kun til å forpurre den røde tråden. Kanskje var det likevel det de ønsket; en katastrofal konsert med en hai som stjal både oppmerksomheten og showet.
Som et selvskrevet verk er det likevel ikke annet enn imponerende. Om sangene er selvkomponert vet vi heller ikke. Det vi likevel vet er at GRT kan det å skrive gode parodierende sangtekster. Det å få plass til ordene «heteronormativ kjønnsstereotypi» i en naturlig kontekst må enhver se seg imponert av. Dette gjenspeiler seg videre i det som kan sies å være årets(?) sangprestasjon i stykket «Prokrastineringsvisa». Det å få plass til så mange ord i løpet av så kort tid ville selv gjort Eminem stolt.
Når oppsetningen likevel ble for repetativ presterte GRT å komme med nettopp det som trengtes. Enda en introduksjon til en middelmådig sang ble avbrutt av konferansieren sin egen mor. Et nummer som var like uventet som det var sterkt nødvendig ga brått et nytt driv til det hele, og viste at GRT virkelig har peiling på det de driver med.
Til slutt kan vi ikke la være å nevne bandet. De leverte en strålende prestasjon og et utvalg gode musikere ga nettopp det futtet som trengtes i en slik forestilling. Til tider ble det mangel på både engasjement og riktige toner hos sangerne. Her ble bandet, og spesielt saksofonisten og trompetisten, en sårt trengt redning for å dra publikummet tilbake.
Til tross for forventninger som var vanskelig å definere, leverte Gløshaugen revy- og teaterlag en storslagen forestilling som vi kanskje heller bør kalle en revy utkledd som en konsert enn noe annet. Det var latter fra alle kanter og til tross for en udefinerbar avslutning, brøt jubelen løs fra alle kanter. Publikum koste seg, og hva annet kan vi be om?
