Selvsentrert, selvopptatt og selvbevisst

Du tenker kanskje at dette blir enda en klagesang over elektronikkens kontroll over oss, men der tar du feil, kjære leser. Dette handler ikke om at vi er mer bundet til telefonen etter at den mistet ledningen; det handler om hvordan vi ter oss overfor hverandre, og hvor dårlig det går med medmenneskeligheten vår. 

Denne utviklingen eksemplifiseres av karrieren «influenser», hvor arbeidsoppgavene består av å filme deg selv når du lager kaffe eller kler deg, reklamere for materialistisk forbruk og sikkert mye mer. 

Jeg har ingenting imot dem som velger denne veien å brødfø seg på, men vi må få øynene opp for hvilke frø som blir sådd når en slik karriere, som dyrker selvopptattheten og navlebeskuelsen, blir en vanlig og utbredt livsstil. 

Det skaper selvsentrerthet på et så høyt nivå at jeg undres hvor få år det er igjen før vi blir hjelpeløse. Vi risikerer å bli så navlebeskuende at om du roper etter hjelp, kommer ingen, for alle er oppslukt av sine egne problemer. Da sitter vi der, i håp om at noen skal redde oss. Et samfunn hvor vi er blinde for hverandres behov og kun ser våre egne. Fellesskapet vårt har raknet. 

Nå drar jeg tankeeksperimentet ganske langt, kjære leser, men jeg må ha litt dramatisk effekt for at dette skal nå frem i et samfunn hvor alle tenker: «meg, meg, meg». Jeg har ikke lyst til at de selvopptatte influenser-frøene skal få blomstre.

Influenserkarrieren er ikke det eneste tegnet på at vi har et for selvsentrert samfunn. Vi hilser aldri med mindre vi er på skogstur; vi unngår all kontakt med medmennesker på offentlig transport og fremmede i frykt for at de er farlige; vi klemmer ikke med mindre vi er fulle; vi har alle telefonskrekk og foretrekker tekstmeldinger; vi kontakter ikke venner og familie; vi unnskylder det med at tiden ikke strekker til og vi har sjekklister for utseende på deitingapper. Det lukter navlebeskuende på lang vei. 

Disse eksemplene er bare generelle sannheter, og stemmer naturligvis ikke alltid. Poenget er at det ligger på oss å sørge for at dette ikke skal være hele sannheten. Stadig opplever jeg at fremmede hilser på meg andre steder enn i skogen, og anropsloggen min viser aktivitet hver dag. Sjekklisten en partner skal utfylle er for lengst glemt; det er urealistisk å forvente en skreddersydd sjelevenn du bare møter i din egen fantasi. 

Det jeg vil frem til er at jeg tror det er håp. Jeg tror ikke vi er så navlebeskuende som de generelle sannhetene skal ha det til. Jeg tror vi er mindre selvsentrerte enn det vi sier, for jeg ser potensialet hos de aller fleste. Vi er tross alt flokkdyr, og det ligger i vår natur å ha medmenneskelighet og se hele flokkens behov. 

Men det skal sies at vi hadde lettere for å se hverandre i øynene før vi fikk mobiler å filme oss selv med. Se opp fra mobilen, bort fra speilet og se meg i øynene.

 LES OGSÅ:  Medier, slutt å rope «ulv, ulv»