Mer enn en spandex-helt
Den nyeste sesongen av Daredevil er et herlig samspill mellom helt og antihelt, fortid og nåtid, og setter standarden for hvordan en superheltserie skal være.
Først var det vampyrer, så zombier, og nå er det superheltene som regjerer både det store og det lille lerretet. Omtrent annenhver dag slippes det nyheter om nye filmer og serier om superhelter de færreste har hørt om. Jeg er en av de som er luta lei de samme resirkulerte actionfestene uten særlig mye handling eller spennende karakterer. Det er derfor en fryd å se at perler som Daredevil i sin andre sesong fremdeles holder seg til det formatet vi kjenner fra den første, og setter handlingen foran unødvendige kampscener og store eksplosjoner.
Styrken ligger i ondskapen. Forrige sesong var sterkt dominert av Wilson Fisk, en morderisk psykopat med noe tvilsomme henrettelsesmetoder. Denne gangen er morderiske Fisk byttet ut med antihelten «The Punisher», som i likhet med Matt Murdock jakter på de som lever på feil side av loven. Dette fungerer som et fint motparti til Matt Murdcoks helteskikkelse, og introduserer moralske dilemmaer som vi ikke fikk sett like mye av i forrige sesong. En annen ny karakter i sesong to er «Elektra», en figur fra Daredevils fortid som tydeligvis har noe uoppgjort med hovedpersonen.
Superheltklisjeen er en farlig felle. Det er fort gjort at ting blir ensporig og kjedelig. Et godt bevis på dette er Supermann- og Batman-franchisene, hvor du får den samme historien gjenfortalt et par ganger hvert tiår. Daredevil har en evne til å dele mye av handlingen på kort tid, uten at dette ødelegger spenningskurven. Dette gjør at karakterer og såkalte storylines blir kjapt etablert, og det er en fryd å se de utfolde seg. I stedet for å pakke inn masse informasjon på kort tid, gjør Daredevil det utrolig spennende å følge med på hva som kommer rundt neste sving.
Med sterke skuespillere på plakaten også denne sesongen, har jeg stor tro på at Netflix igjen har funnet oppskriften på hvordan en superheltserie skal gjøres på en god måte. Det som skiller Daredevil ut fra mengden er et seriøst underelement en sjeldent finner i lignende serier. Her har alle handlinger og valg ringeffekter som en må kunne gjøre rede for og forutse. Det er herlig forfriskende å se en helt som er mer enn en attraktiv skikkelse i spandex. Slike ting varmer et bittert filmelskerhjerte.
Denne anmeldelsen er basert på de tre første episodene av andre sesong.
