Leser matte med fingertuppene

Det er rolig i rommet, men ikke stille. Noah Arnøys tastatur gjør teksten på skjermen om til blindeskrift, linje for linje, mens en opplesningsstemme leser samme tekst høyt.

 – Jeg ser absolutt ingenting, og hørselen min er kraftig nedsatt. Når det blir mye støy eller folk står litt for langt unna, mister jeg ofte det som blir sagt, sier Noah.

Lese- og skrivesekretær Einar Rye flytter et glass noen centimeter, akkurat nok til at det ikke står i veien.

– Jeg satte glasset litt til venstre, sier han.

Noah kan lese tekst med fingrene, men når ting blir gjort visuelt eller uten signal, mister han tilgangen. Ofte er det små detaljer som avgjør om en situasjon flyter eller stopper.

En studenthverdag på andre premisser

Noah liker best når byen er litt roligere og når samtaler får gå i normalt tempo.

– Jeg liker å gå på kafé, Hevd er favoritten. Jeg trives best når det ikke er for mye ståk.

Han elsker å være i bevegelse, og han har funnet sin egen vei inn i klatring med topptau.

– Jeg får beskjed om «foten til klokken tre, der har du et fottak», og så klatrer jeg, forklarer Noah.

For ham er kroppen et verktøy for å forstå og visualisere verden. Han beskriver at konkrete mål gir trygghet.

– Hvis noen sier «grøften er to meter bred», så vet jeg hva det betyr, og da tør jeg.

Når det ytre bildet mangler, handler det om å få det på innsiden.

– Jeg lærer taktilt. Men det taktile er jo i tredje dimensjon, så jeg får et visuelt bilde likevel, sier Noah.

Et fag som forutsetter syn

Matematikk og fysikk er emner fulle av figurer, grafer og symboler som det er forventet at du skal kunne hente ut informasjon fra.

– Jeg har hatt matte i hodet siden jeg var fire–fem år. Jeg valgte dette fordi det er det jeg vil drive med, forteller Noah.

Mot slutten av videregående oppdaget han nøyaktig hvor mye ekstraarbeid lærerne gjorde så han kunne følge undervisningen.

– Lærerne mine satt på fritiden og tegnet figurer, omskrev oppgaver og gjorde det mulig for meg å ta fagene, sier Noah.

På universitetet forsvant det stillaset, uten at noe tok over.

– Jeg var nok litt naiv, for jeg skjønte ikke hvor vanskelig det faktisk skulle bli å gjøre alt alene, sier Noah.

Noahs skrivesekretær, Einar, forklarer at mye i matematikken er laget for øyet, og at det vi forstår visuelt sjelden forklares i teksten. 

– Når en oppgave kommer med en figur eller graf, må vi først gjøre figuren om til språk, presiserer Einar.

Noah har ingen problem med å forstå innhold og pensum når det først blir gjort tilgjengelig. Problemet er at det sjelden er lagt frem på en måte som lar ham jobbe alene.

– Det er veldig vanskelig å studere matematikk når man er blind, fordi det er ingen i Norge som har gjort det før ham, mener Einar.

Ifølge Einar er Noah en pioner.

– Det er ingen blinde i Norge som har begynt på et sånt type studie i ingeniørfag eller lignende, og som har stått på eksamen. Så sånn sett er Noah første, hevder Einar.

Mye vilje, lite struktur

– Tilretteleggingen har vært ganske vanskelig, eller mer riktig: Det er så få i min situasjon at folk ikke vet hvordan de skal tilrettelegge, poengterer Noah.

Einar forteller at laboratorieøvelser og andre praktiske vurderinger har måttet forhandles frem før hvert emne.

– Hvert emne har sin fagstab og sin metode, så hvert semester må vi begynne på nytt, sier Einar.

Han forklarer at mye tid går med til møter, e-poster og avklaringer før emnet i det hele tatt kan starte.

– Vi bruker masse tid på tilrettelegging, eksamenskontor og emneansvarlige, i tillegg til det faglige.

Noah beskriver det som en stafett.

– Jeg blir sendt videre til neste person, og så må vi forklare det samme på nytt.

På universitetet har du ikke en kontaktlærer på samme måte som før, og det merkes når alt må bygges fra bunnen av og alt administrativt ligger på Noah og hans hjelper, understreker Einar.

Eksamen på et fremmed format 

Den første eksamenen Noah hadde på NTNU var ikke oversatt til punktskrift. Det kunne de ha ordnet, dersom en oversetter fikk tilgang på eksamenen på forhånd. Men det lot seg ikke gjøre.

– NTNU nektet å gi fra seg eksamenen før eksamensstart, forklarer Einar.

Løsningen ble et eget rom, ekstra tid og et uvanlig arbeidsopplegg.

– Jeg leste opp alle oppgavene, Noah tok meg gjennom hva vi skulle gjøre, og så skrev jeg ned alt han sa mens en eksamensvakt fulgte med, sier Einar.

Da besvarelsen ble levert, så den ut som alle andre, ifølge Einar.

– Sensorene som rettet, visste jo ikke at han var blind.

Det mest tidkrevende er oppgaver som forutsetter at du kan se et bilde og begynne å regne med en gang, ifølge Einar.

– Det du får er en graf eller en figur, og så må jeg prøve å beskrive den så han kan jobbe videre.

Noah sier at han kan visualisere, men at det er vanskelig når han ikke kan lese det selv.

– Jeg klarer det, men det tar vanvittig mye kapasitet.

Leder ved Enhet for inkluderende læringsmiljø på NTNU, Reidar Angell Hansen, bekrefter at NTNU ikke har kompetanse til å produsere eksamensoppgaver i punktskrift selv.

– Vi er avhengige av å samarbeide med eksterne aktører for dette. I Norge er det Biblioteket for tilrettelagt litteratur som har ansvaret for å levere tilrettelagt studielitteratur og pensum for blinde og svaksynte.

Han forklarer at tilretteleggingskontoret kan samarbeide med dem for å gi studenten eksamen i egnet format.

– Men for å gjøre det, må vi ha tilstrekkelig med tid og kunne sørge for at person- og informasjonssikkerhet er ivaretatt, skriver Hansen.

Enhetslederen forteller at NTNU etterstreber å sikre like utdanningsmuligheter for studenter med funksjonsnedsettelser, også for blinde studenter.

– NTNU arbeider kontinuerlig med å fjerne barrierer og gjøre universitetet mer tilgjengelig, skriver Hansen.

Å jobbe to hundre prosent

Synet er heller ikke Noahs eneste utfordring.

– Jeg har blitt mer og mer døv etter hvert, og jeg kommer til å miste så mye hørsel at situasjonen vil bli enda mer utfordrende, sier Noah.

Einar presiserer derfor at det er utrolig viktig at arbeidet med tilgjengeliggjøring gjøres nå.

– Jo mer som kan flyttes over i noe Noah kan lese selv, desto mindre sårbart blir alt.

Einar sier det ikke bare er emnene som tar tid. Forarbeidet som må til for å få tilgang til dem er ofte en demper.

– Det handler ikke bare om å lære, men om hvor mye ekstra arbeid som må til for å få læringen i gang, forklarer han.

En heltidsstudent jobber hundre prosent, men for Noah er dette annerledes, utdyper han.

– Jeg må jobbe på en måte som føles som to hundre prosent.

Noah forteller at utfordringer som støy og det å snakke med folk som står på avstand gjør at hørselstapet blir en praktisk utfordring i hverdagen, ikke bare en diagnose.

– Det tar ekstra mye energi. I hvert fall når det blir for mange folk, eller folk står for langt unna.

Han må derfor bruke ekstra tid på å forklare helt grunnleggende ting til folk han møter.

– Jeg må ofte starte med å si at jeg er blind, og så forklare hva som faktisk fungerer for meg.

Einar mener at det er tydelig at det mangler systemer i det offentlige – ikke bare på universitetet – for å møte slike utfordringer som Noah har.

– Alt krever mer, og det merkes når du både må oversette undervisning og skape systemer som mangler for blinde og tunghørte.

Reagerer på selvtesting på HC-toalett på Dragvoll: – Et utstrakt problem

Startstreken flyttes

Noah er på andreåret, men hans studiehverdag kan ikke sammenlignes med andre studenter på fysikk og matematikk.

– På førsteåret fikk jeg ikke til et eneste fag. Og når jeg ikke kan lese pensum, hjelper det lite at jeg har motivasjon, sier Noah.

Einar utdyper at de har lagt opp studieplanen etter hva som faktisk lar seg gjøre, ikke etter den foreslåtte planen på nettsiden.

– Vi tar emner litt etter hvert som de blir tilgjengelige for Noah.

Videre forklarer han at mange undervisere er positive, men at initiativet ofte må komme fra ham og Noah.

– Folk vil gjerne hjelpe, men når alt må settes i gang på nytt for hvert emne så hadde det vært enormt nyttig med noen som kan gå i møter før studiestart og si: «Dette er de tingene som må være på plass», uten at det ansvaret lå på Noah.

Mer enn en assistent

Einar kom inn i dette gjennom en rolle som hørtes enklere ut enn den ble.

– Jeg søkte på noe som het lese- og skrivesekretær, og det var alt jeg trodde jeg skulle gjøre.

Som lese- og skrivesekretær er han formelt ansatt via Nav for å hjelpe Noah med nøyaktig det, forklarer Einar.

– Det er arbeidsbeskrivelsen min på papiret, men det ble raskt tydelig at stillingen krevde mer enn noen som kan lese høyt.

For å kunne forklare Noah pensumet, er det essensielt at Einar kan matematikk godt.

– Jeg er ikke bare en sekretær, men også en underviser. Det holder ikke å være et par øyne og en stemme; du må kunne faget og forklare det, sier Einar.

Fra ansatt til venn

Et slikt samarbeid blir tett.

– Vi går arm i arm gjennom Trondheim, og det gjør jeg nesten ikke med noen andre, sier Einar og smiler.

Vi går arm i arm gjennom Trondheim, og det gjør jeg nesten ikke med noen andre.

Sammen med Noahs to andre hjelpere, prøver de å lage små rutiner som ikke bare handler om pensum og møter.

– Det er fint å få struktur på det sosiale også, ikke bare det faglige, sier Einar.

Han forteller at de allerede tenker på hvem som skal ta over når han selv er ferdig.

– Vi må rekruttere flere som kan fagene Noah skal ha, ellers blir ordningen for skjør.

Spesielt ser de etter fysikk- og matematikkstudenter som er tidlig i løpet, spesielt fra andre og tredje året, som kan jobbe med Noah i emnene som de selv nettopp har hatt.

Veien videre

Einar sier de kjente et gjennombrudd dagen før intervjuet, og at det endret hvordan de ser på resten av studieløpet.

– Vi hadde et lite gjennombrudd i Latex, et språk som matematiske og forskningsartikler skrives på, og noe Noah nå kan lese på tastaturet sitt. Latex er altså matematikken i råtekst, før den blir pen i pdf-er og bøker.

Einar forteller at Noah nylig leste sitt første kapittel alene, uten at noen satt ved siden av og forklarte hvert tegn.

– Det gir et skikkelig motivasjonsløft å kunne lese pensum uten bistand, forteller Noah.

Einar sier at neste steg er at Noah også skal bruke dette formatet til å skrive og levere oppgaver selv.

– Hvis Noah kan lese og skrive i Latex, kan han jobbe mer selvstendig, sier Einar.

Når de snakker om hva som burde endres, handler det raskt om dem som kommer etter.

– Det burde ikke være improvisasjon hver gang en blind student begynner, sier Einar.

Han ønsker seg standardformater for pensum, øvinger og eksamensformer.

– Hvis tilgjengelige formater lå klare, blir ikke oppstarten av hvert semester preget av venting og utallige e-poster, sier han.

Hansen ved NTNUs tilretteleggingskontor oppklarer at faglige krav og undervisningsformer varierer og derfor kan man ikke overføre tilrettelegging mellom emner. 

– Tilrettelegging skal aldri svekke de faglige kravene, og derfor er det nødvendig å vurdere behov særskilt i hvert enkelt emne.

Noah poengterer at universitetet trenger en plan, ikke en midlertidig løsning.

– Lag en pakke: Det kommer en blind student, og da må dette være på plass.

Han legger til at han ikke ber om lavere krav, bare en reell mulighet til å møte dem.

– Jeg vil gjøre emnene på ordentlig, men rammene må faktisk gjøre det mulig å studere, avslutter Noah.

«Imposter syndrome» – et fenomen som speiler samtiden