Ingen lys framtid i møte

En stadig større del av Trondheim sentrums fasader overtas av grelle og fantasiløse butikkskilt. Butikkeieres smakløshet kjenner ingen grenser i kampen om kundenes velfylte lommebøker. Skiltene som ser ut til å være laget av folk som ikke vet hva design er, har spredt seg til hver eneste avkrok av Norge. Dressmann, Vitus, Jafs, Nille og Coop, alle med de samme plastkassene fylt opp med lysstoffrør.

I Trondheim finner vi et av de verste eksemplene på butikkenes godkjente hærverk ved Coop Extra i Leüthenhaven. Ord blir fattige. Et sammensurium av stygge fonter og knallsterke farger er en sikker vei til brekningsfornemmelser. Coop har ikke bare nøyd seg med to dominerende reklameskilt på taket. Her har de i tillegg valgt å fylle opp fortauet utenfor butikken. Stukket ned i en parasollfot står noe som ligner et seil fra et vindsurfebrett.

Gul er den billigste fargen

Hos Nille er de glade i gult. Butikkjedens tissegule logo harmonerer dårlig med den brune trefasaden i Nordre gate. Logoens font skal sikkert symbolisere noe lekent og lett, men virker heller som om den er laget av noen som nettopp har lært seg word på seniorsurf. Nille har ikke bare nøyd seg med den smakløse logoen på fasaden, men de har også valgt å legge en rød løper utenfor inngangen. En avlang, rød matte som prydes av butikkens gule bokstaver.

Problemet med gulfargen er at den harmonerer dårlig med byens fasader. Det er lite annet som er gult, noe som gjør at fargen blir veldig dominerende. Gul brukes gjerne fordi den forbindes med noe billig, noe som stemmer godt overens med både Nille og Coop Extras profil.

Det finnes heldigvis noen lyspunkter. Ikke langt fra Nille ligger konfeksjonsforretningen Arne Rønning. Over inngangen henger en praktfull lysreklame i neon. Fra den lekne løkkeskriften stråler det et behagelig gulhvitt lys. Skiltet er en av få gjenværende neonreklamer i byen. Neonskiltene, som hadde sin storhetstid på 50- og 60-tallet, kjennetegnes av et helt spesielt og varmt lys. Det å lage neonskilt er fortsatt et eget håndverk, der varme glassrør bøyes til vakre motiver og fonter.

Neondøden

I dag er det byggesakskontoret som tar seg av søknader om oppsetning av skilt. Kontoret har utarbeidet egne retningslinjer for hva som er gode og dårlige skilt. Her står det blant annet at lystavler skal passe overens med omkringliggende bebyggelse og at butikkskilt med skjemmende farger ikke er tillatt. Men hvordan avgjør man om en lysreklame passer inn i omgivelsene? Og hva er skjemmende farger? Det står det ikke noe om. Det hele baserer seg med andre ord på skjønn. Butikkene, som vil gjøre skiltingen billigst mulig, velger pris framfor estetikk, noe som betyr at håndlagde neonskilt kan bli en saga blott. De fleste av byens gjenværende neonskilt forfaller, og mange er allerede skiftet ut med lyskasser i plast.

Det tragiske er at neonreklamene ikke er vernet, til tross for at de er potensielle kulturminner. I 2012 forsvant Trondheims største neonreklame, Freiauret ved Trondheim torg. Både riksantikvaren og byantikvaren mente at den over 30 år gamle lysreklamen hadde kulturminneverdi. Til tross for heftige protester ble klokka fjernet, og flyttet til et lager i Oslo, uten at byens politikere valgte å ta til motmæle. Om folkevalgte og byråkrater ikke snart engasjerer seg vil neonskiltene forsvinne fra Trondheim innen ti år. Det eneste som vil være igjen er kalde lystoffrør og grelle plastkasser.