Tante i hagen: fra Samfundet til søndagskafé

I solsteken sitter Anne Isabel Udbye iført snekkerbukser, med håret samlet i en dott på hodet og et smittende smil om munnen. 

Den lille hagen i Midtbyen ble nylig omtalt i den anerkjente avisen New York Times. Under Dusken får også høre historien om hvordan livet og hagen ble til. 

Hun mimrer tilbake til en tid hun kategoriserer som «for kjempelenge siden». 

– Det må ha vært på våren 1983 jeg ble tatt opp i Samfundets interne teater (SIT). 

Anne Isabel forteller videre om sin skuespillerdebut. 

– Jeg var med på barneteateret Cirkus på perrongen i UKA. Da hadde jeg aldri spilt teater før. Det var kjempeartig. 

Samfundet-boblen 

Hun forteller om oppturer og nedturer, som den gangen hun ramlet av scenen, og om følelsen av suksess. 

– Vi hadde kanskje en litt overdreven tro på oss selv. Vi følte oss som stjerner ved å være med i revyen. 

Anne Isabel ramser opp hennes UKA-medvirkning i 1983, 1985, 1987 og 1993, og beskriver perioden som kjempegøy og minnerik. Studiene ble derimot ikke prioritert i like stor grad. 

– Jeg gikk på Trondheim økonomiske høyskole (TØH), men jeg var sikkert den dårligste studenten de har hatt gjennom tidene. Jeg gikk inn i Samfundet-boblen. Der ble jeg i fire år, sikkert. 

I boblen var det revy, uteliv og morsomheter, men det gjorde ikke Anne Isabel til økonom. 

– Jeg sto i noen fag, men ble ikke økonom, dessverre. Økonomi var ikke noe for meg. 

En diskodame 

På begynnelsen av åttitallet var bybildet preget av ambisiøse unge voksne og økonomisk optimisme. 

– Det hadde vært mye protest på syttitallet, men på åttitallet så kom lettheten. Det var jappeperioden. Alle gikk med stresskoffert og frakk. 

Syttitallets politiske interesse dabbet av på åttitallet både i samfunnet og på Samfundet. 

– Den gamle gjengen som satt på syttitallet forsvant ut. Etterpå var alt bare disko og penger. 

Selv gikk hun for en annen åttitallsestetikk. 

– Jeg var en sånn diskodame. 

Hennes egen opplevelse av Samfundet var heller ikke så politisk. 

– Det var jo lørdagsmøtene, men jeg gikk på fredager på Samfundet; det var den store festdagen. Så dro jeg på disko på lørdagen, og på nattklubb på søndagen. Det var tre dager uteliv. 

 LES OGSÅ:  CHÆRRITY: En veldedig bra revy

Skuespillerspire 

Anne Isabel beskriver åttitallet som en rar og optimistisk tid. 

– Vi hadde jo en kjempetro på fremtiden. Alle piler pekte opp. Vi var generelt litt gladere, og tok ting lettere. 

På denne tiden hadde hun aldri spilt teater før, men syntes det hørtes morsomt ut. Dette førte henne til et opptaksintervju med høy puls på Samfundet. 

– Det var sikkert seks stykker som satt der. Det var jo kjempenervepirrende. 

På Samfundets interne teater var læringskurven bratt, men etter to revyer hadde Anne Isabel staket ut livskursen: Hun skulle bli skuespiller, og dro derfor til mulighetenes land for å oppnå nettopp dét. 

«I want to be a part of it: New York» 

25 år gammel søkte Anne Isabel seg inn på en musikalskole i USA: AMDA, altså The American Musical and Dramatic Academy, på 72nd Street Broadway. 

– Det var en ordentlig audition med videoteip og søknader. 

Den gangen USA var kult og den norske kronen var sterk, ville hun dra over til det lovende landet, helt alene. Så kom hun inn på skolen. 

– Jeg hadde jo bodd alene før, men ikke sånn helt alene i verden. Jeg dro jo over uten å kjenne noen – det var kjempedeilig. Det var artige år, forteller hun mimrende. 

Selv om Anne Isabel hadde sunget på Samfundet tidligere og hadde en grei sangstemme var nivået på musikalskolen skyhøyt. 

– De hadde skikkelige operastemmer. Det var så flaut, synes jeg; jeg følte meg som en taper. 

«Tantes» opprinnelse 

I tre år bodde den yrende teaterspiren på Upper West Side på Manhattan. Hun fullførte utdannelsen under det hun beskriver som «de morsomste årene i sitt liv». 

Men så røk alle tilknytningene til «The Big Apple». 

– Visumet gikk ut, og så hadde jeg ikke penger og like etter ble det slutt med den amerikanske kjæresten – da måtte jeg hjem. Så åpnet jeg butikken Tante Isabel. 

«Tante»-navnet stammer fra en komisk misforståelse etter hennes tid i statene, og har blitt med henne resten av livet. 

– Da jeg bodde i USA hadde jeg aksent, og derfor fikk jeg heller ikke noen roller. 

Anne Isabel forteller om en iboende «trønderengelsk» som også kunne føre til komiske misforståelser. 

– Da jeg sa Anne Isabel så trodde folk at jeg sa «Aunt Isabel», så folk kalte meg Tante Isabel. Da tenkte jeg at hvis jeg noen gang skal starte noe, så skal det hete Tante Isabel. 

En tullete industri

Vel hjemme i Norge åpnet altså «Tante Isabel» vintagebutikken med samme navn for å tjene penger til å kunne dra tilbake til USA. 

– Men det skjedde jo ikke, fordi jeg traff en mann og fikk fire barn. Så endte det med at jeg hadde butikken i 26 år. 

Skuespillerdrømmen fra hennes tid på Samfundet ble dermed ikke helt som hun hadde tenkt. 

– Jeg dro jo til USA da jeg var 25, og allerede da begynte de å snakke om at du skal se ut som du er 18. Det var teit og veldig irriterende. Jeg tror ikke det er noe bedre i dag. 

Hun beskriver industrien som hard og utfordrende. 

– Du må være flink til å ta regi, så det egnet meg veldig dårlig. 

Anne Isabel trakk seg dermed mer og mer vekk fra skuespillerkarrieren. Et mantra virker å være en gjenganger i hennes liv: 

– Jeg gidder ikke at folk skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. 

Skuespillerdrømmen startet på Samfundet, men det at livet tok en annen retning virker Anne Isabel tilfreds med. 

– Jeg angrer ikke på at jeg ikke ble skuespiller, for det var jo et veldig bevisst valg. 

Tilbudet var der, men da hadde hun allerede to barn og et ekteskap med en skuespiller, så det ble ikke sånn. 

– Jeg fant ut at jeg ikke gadd å ha barnevakt hver kveld. Det er et hardt yrke. Så det ble med bruktbutikken. 

Årene fløy forbi, og plutselig sitter den 62 år gamle damen i hagen som hun nå deler med bakstglade trøndere på søndagene. 

Veien til kaféhagen har derimot ikke bare vært enkel. 

 LES OGSÅ:  Kaster farger for Leger uten grenser i Sierra Leone

Sykdom ble starten 

For rundt fem år siden møtte jeg veggen. Jeg fikk leddgikt, og ble delvis ufør. 

Anne Isabel greide ikke å sitte helt i ro til tross for sykdommen. 

– Da fant jeg ut at jeg måtte starte Tantes hage. Så nå skal jeg aldri jobbe mer enn én dag i uka. 

Både huset og hagen er godt kjent for «Tante» Isabel, da det var der hun trådte sine barnesko. Med en tomt på to mål er det nok å ta tak i. 

– Det er mye å holde på med her, og nå gjør jeg det jeg har lyst til å gjøre. 

Hun korrigerer seg selv: 

– Det har jeg egentlig alltid gjort, men det har aldri vært noen vanlig jobb. 

Hagen har blitt et møtested for en stor del av Trondheims innbyggere. Den grønne oasen tiltrekker seg folk i alle aldre. 

– Det er så kult. Det var jo egentlig det jeg drømte om. 

Det blir ofte lange køer inn til hagen når det er søndag og solskinnsdag, selv om hun ikke reklamerer for stedet. 

Et grønt pust i asfaltjungelen 

Anne Isabel er opptatt av at man skal bevare uteplasser og natur. 

– Vi må passe på miljøet, matjorden og de grønne lungene. Alle de tingene som omgir oss. At ikke alt blir asfaltjungel. 

Tantes hage er det motsatte av en asfaltjungel, og man føler fort på en ro når man er omringet av alle plantene og dyrene. 

– Jeg tror at man blir lettere deprimert når man ikke har grønne lunger eller uteplasser. 

Kanskje man til og med tar bedre vare på hverandre om man er omringet av natur. Hagen er også et møtested for hele økosystemet, og er fylt med insekter, fugler og andre dyr. 

– Jeg tror kanskje man blir snillere av å ha litt natur rundt seg. Man tenker mer på dyrene og hele kretsløpet. 

Hagen og huset er barndomshjemmet til Anne Isabel. Det ligger mye kjærlighet bak gjerdet og i hagen, og dét betyr mye for «Tante». 

– Den betyr jo egentlig alt. Jeg kommer fra en gartnerfamilie. 

Å komme fra en familie med grønne fingre er noe som har fulgt henne hele livet. Det er også et yrende dyreliv i hagen: alt fra hund og katt til gris, høner og påfugl. 

– Det er morsomt at de velger å være her. Det er veldig koselig at de ikke stikker av, og alltid kommer hjem igjen. 

Ta vare på hverandre 

For Anne Isabel var åttitallet og studietiden en avslappet og morsom tilværelse som hun kan tenke tilbake på med gode minner. Dette er noe hun synes er en motsetning til i dag, hvor studietiden fylles av flere bekymringer enn før. 

– Jeg tror at når du er student, så må du leve livet. Det er veldig mange ting å bekymre seg for, og jeg tror det er mye mer å bekymre seg for nå enn det var da. 

Den bekymringsfrie holdningen har hun tatt med videre i livet, og det er kanskje dét som har ført til at hun har endt opp slik hun har gjort. 

– Jeg føler at nå er det tid til å nyte akkurat det livet her. Det er litt trist at livet går så fort. Jeg tenker: «Hvor blir årene av?» 

Til slutt kommer hun med tips til studenter her i Trondheim, fra en inspirerende dame i en avslappende hage: 

– Ikke vær skjødesløs, men husk å tenke at ting går bra; selv om dét kan være vanskelig å tenke, slik verden ser ut i dag. Og så man må prøve å kose seg og ta vare på hverandre. 

 LES OGSÅ:  – Jeg hater dette bygget