En pils med: Erlend Mørch
Erlend Mørch mener han hadde blitt dummere og sintere dersom han hadde vokst opp i dag. Internett, mannsrollen og det offentlige ordskiftet ble diskutert over en øl på Edgar.
– Det slo meg her om dagen at det jeg jobber med, er drømmen min. Jeg husker helt konkret at jeg drømte om å jobbe i P3, ha en Toyota Rav 4 og spise sushi. Det livet Radioresepsjonen tegnet. Jeg tenkte «herregud, for et godt liv det måtte være», og nå er jeg fader meg her.
Det begynte med tvitring fra gutterommet og sketsjer på Humornieu. Senere lagde han tv-serie og forbrukerprogramparodi for TV Norge. Erlend Mørch mener veien til podkastsuksess med Radio Mørch ikke har vært så nøye planlagt.
– Jeg har egentlig bare gjort akkurat det jeg har likt å gjøre, og så har livet fulgt etter. Samtidig skjer det så gradvis at man ikke tenker over det. Plutselig var jeg en voksen fyr som jobbet med dette, forteller han.
Det er likevel tydelig at han gjør noe riktig. Samfundsmøtet Erlend Mørch akkurat kommer fra, trakk full storsal for å høre ham prate om mannsrollen i 2024. Podkasten hans er også én av de mest fulgte i Norge.
LES OGSÅ: Sigrid og Jo bor med over hundre andre studenter: – Som et eget sosialt samfunn
– Samtidig har jeg ikke prøvd å tilpasse meg noe som helst, så hvis det er noe som fungerer, så kommer det til å fortsette å fungere. Da blir jeg veldig glad av å se at det er så mange som dukker opp og følger med. Særlig når jeg føler at jeg ikke har måttet dumme det ned. Jeg tror det appellerer til folk med lengre formater som en motvekt til sosiale medier.
Han forteller at Radio Mørch nettopp har vært et prosjekt som skulle være den motvekten.
– Mitt inntrykk var at kvaliteten på debatten ble så utrolig lav av sosiale medier. Jeg ble gæren av det – folk sier så jævla dumme ting. Kvaliteten på mange aviser preges av det samme. De prøver å appellere til de samme algoritmene. Jeg ville bidra til å reversere den effekten, hvis det var mulig.
Han mener folk flest er utstyrt med sunn fornuft, men at en veldig bråkete minoritet på sosiale medier gir inntrykk av at alt går til helvete.
– Folk flest rister på hodet som deg og meg over det de ser. Jeg tror det er den gjengen jeg kanskje treffer – de som sukker oppgitt over sosiale medier og skulle ønske det var noen som prøvde å angripe ulik tematikk litt annerledes. Jeg har gjort det jeg har følt har manglet. Trygdekontoret har vært der, og jeg vil bidra til det Thomas Seltzer har drevet med der: at man kan bidra i ordskiftet selv om man ikke nødvendigvis sitter med svaret.
– Folk er jo ikke happy
Mørch sier han vokste opp med at internett var noe helt annet enn det det er i dag.
– Jeg er født i 1994, det samme året som internett skjedde. For meg handler det ikke bare om at samfunnet blir ødelagt, men at internett også blir det. Det er en grunn til at alle nettleserne heter «explorer» og «safari». Internett pleide å være et sted der du kunne oppdage nye ting, en jungel med spennende nettsider. I dag blir du servert noe som akkurat kiler hjernen din nok til at du ser på det i femten sekunder i stedet for fem.
Han tror han hadde blitt dummere og sintere dersom han hadde vokst opp i dagens algoritmesamfunn.
– Jeg tror ikke Kina har designet Tiktok for å bevisst ødelegge vesten, men jeg tror de gnir seg i hendene. Du har en hel sivilisasjon som har gått fra å være produktive og holde på med ting og tang til å plutselig tilbringe åtte timer i døgnet på å bare se på drit.
Han mener det ikke har noen høyere verdi å se på Tiktok enn en stein:
– Det mener jeg helt oppriktig. Hadde du kastet den forbannelsen over en hel generasjon – at de måtte sitte åtte timer om dagen og se på den steinen – ville du jo reagert på det som et overgrep. At du har ødelagt en generasjon.
I boken Brave New World av Aldous Huxley, har man har generert en rase mennesker som er kjempeglad i å bære stein.
– Ja, Matrix er kanskje en moderne referanse til samme poenget. Men folk er jo ikke lykkelige engang. De er jo bare bedøvede. Folk er jo ikke happy når de er på telefonen.
Mørch sier han nylig var på ferie og prøvde å være totalt mobilfri, noe som illustrerte nettopp det for ham.
LES OGSÅ: Studentkollektiv + småbarnsfamilie = sant
– Da jeg til slutt måtte plukke mobilen opp igjen, merket jeg fysisk at pulsen min økte. Jeg ble stresset av å måtte ta telefonen og se hva som hadde dukket opp. Folk sier at de er lei av å høre om det, men jeg tror det er som selvhjelp generelt: De sier de er lei fordi de vet selv at de er for mye på mobilen.
Han forteller at han selv hadde et mål om å komme under én time daglig. Foreløpig ligger han på to.
– Men det er bare på mobilen, da. Jeg teller ikke med tv og datamaskin, for da er jeg produktiv. Der er det stort sett jobb eller å se noe interessant på Youtube. Men da gir jeg det faktisk oppmerksomhet i stedet for å skrolle videre med én gang det er to sekunders stillhet.
De fleste ungdommer i dag ligger på syv til åtte timer mobiltid om dagen.
– Og det er bare på mobilen? Resten av tiden er sikkert på pc-en. Jeg tror det er veldig negativt at folk konsumerer så mye drit.
Han mener at om man heller ser en dårlig film, så er det i det minste en film, og altså en ytring, et verk å ta stilling til.
– Ja, og alt var ikke bare tisekunders videoer.
– Ikke sant. Jeg ser unge, kjempe-talentfulle komikere som er veldig flinke til å lage Instagraminnhold. Samtidig: Hva sitter de igjen med av det de har laget? Kanskje kan de håpe på å lage en kinofilm en dag, men alt som er inne i telefonen i 9:16-format, er jo bare drit. Det var da jeg skjønte det, at jeg sluttet å være på mobilen. Jeg innså at alt dette suger. Det er ingen som lager noe bra. Bare prøv å være på noen andre sin mobil.
– Helt sånn Unabomber
Mørch mener de smarteste hodene har et moralsk ansvar for hva de velger å bruke talentet sitt på. Selv ville han slitt med å motivere seg for å lage verktøy som bare forbedret de store teknologiselskapene littegrann.
– Men er du også litt imponert?
– Over appene? Ja, selvfølgelig. Men det er også det som er så trist – at de smarteste hodene i vår tid blir satt til å maksimere inntektene for enkeltselskaper ved å eksponere så mye reklame som mulig til så mange mennesker som mulig for at vi skal kjøpe masse greier. Nå høres jeg sikkert helt sånn Unabomber ut, men jeg tror det er sant. Det er jo helt utrolig trist.
Han trekker frem utviklingen av kunstig intelligens som et eksempel hvor mange av de skarpeste hodene bare vil løse mattenøtter. Det kan virke som om det er ett fett hvem de løser problemer for, mener han.
– Hvis du ser på utviklingen av KI nå: Hvem er det som styrer utviklingen? Microsoft. Og de vil bruke den til å gi deg reklame for flyturer og badeballer i Bing. Vi har endelig funnet opp kunstig intelligens, og så skal det brukes på å selge oss ting.
Snittlønnen for en vanlig dataingeniør i Microsoft er skyhøy. Dette er naturligvis veldig appellerende, selv om man kanskje ikke bidrar til den mest moralske teknologiutviklingen.
– Jeg vet ikke hva løsningen skulle ha vært. Kanskje at staten utlovte en dusør på ti milliarder til dem som løser et problem – ting vi vil at de skarpeste hjernene våre jobber mot – så kunne selskapene ha basert seg på å vinne disse. Det er for så vidt ikke min idé.
– Du kan leve et helt liv innenfor komfortsonen uten å dø
Mørch reflekterer rundt at dagens samfunn, der alt kan gjøres og oppleves via internett, også skaper en terskel for mange for å begi seg ut i det virkelige livet.
– Vi har etter hvert så mange komfortable huler. Det merket jeg selv da jeg var yngre. Å sitte på pc-en var så jævlig trygt at terskelen for å eksponere seg for livet blir så mye høyere. Det tror jeg gjør at mange, særlig gutter, bare ikke kommer i gang med livet.
Han mener at det fører til at de ikke kommer over den vanskelige fasen som er å være med fremmede, å klare seg i sosiale settinger og å sosialisere med det motsatte kjønn.
– Det er skummelt!
– Ja, men før måtte man kanskje det. Nå er det veldig mange som kan utsette det fordi de har så trygge huler. Jeg vil oppfordre folk til å komme seg litt ut blant folk.
Mørch mener at man må komme seg ut av komfortsonen, som han sier at har blitt ekstremt komfortabel.
LES OGSÅ: Storsalen sa nei til våpen, men ja til olje.
– Du kan egentlig leve et helt liv innenfor komfortsonen uten å dø. Før måtte du møte folk for å få mat, du måtte gå på butikken og prate med folk. Nå trenger du ikke det engang. Du kan bestille mat på døren. Du kan tjene pengene dine på internett. Du kan gjøre alt innenfor komfortsonen.
Mørch sier han aldri var i fare for å bli en av dem som ble igjen på gutterommet. Det var likevel et vendepunkt da han plutselig fikk oppmerksomhet for å være morsom på Twitter.
– Det var det som snudde det for meg. Da fikk jeg anerkjennelse på en måte som var noe annet enn dataspill. Det var anerkjennelse som lå nærmere det virkelige liv. Samtidig har jeg alltid vært veldig ekstrovert, så jeg hadde nok klart meg uansett.
Han tror mange mennesker som ville klart seg fint på 50-tallet, blir sittende mye alene i dag.
– Når du har så mange valgmuligheter som du har i dag, blir du også ansett som en slags taper hvis du jobber på butikk når du er førtifem. Mens egentlig er det helt ålreit – du har en jobb, du bidrar til samfunnet. Det burde være helt akseptert. Men på grunn av at alle har de samme mulighetene med offentlig skole og sånt, så blir det også mye mer press på å gjøre folk fornøyde. Jeg synes egentlig flere burde sikte lavere i livet.
– Mastersyke?
– Ja, ja.
– På internett har alt en tendens til å bli en konkurranse
– En kamerat av meg fortalte nylig at han hadde som mål å gråte mer. Er det slik vi egentlig er, mens det maskuline uttrykket egentlig bare er en internettgreie?
– Jeg tror mange miljøer fortsatt trenger at det blir mer åpenhet for å snakke om følelser blant menn. Norske middelklassemenn nærmer seg kanskje et nivå hvor det går an å snakke om ting.
Mørch mener også at alt på internett har en tendens til å bli en konkurranse.
– Problemer blåses opp på internett. Hvis du anerkjenner at menn har det vanskelig, så betyr det automatisk at kvinner ikke har det like vanskelig. Som om det er et nullsumspill hvor det er en konkurranse om hvem som har det verst, med en viss mengde lidelse som må fordeles. Det er veldig uheldig for debatten, for sånn er det jo ikke i virkeligheten.
Mørch sier at han kanskje håper å kunne være et alternativt forbilde.
– Jeg forsøker å være bevisst p å hva jeg gjør, hvorfor jeg gjør det, og hva som motiverer meg. Og så prøver jeg å ha en ren samvittighet og rene intensjoner for de tingene jeg gjør. Det er fint å ha noen sånne prosjekter.
LES OGSÅ: Café le farvel.
