Revyanmeldelse:
Kompetente skuespillere og tekniske problemer
Iskalde og forkjølede ankommer vi Lager 11 for nok en revy. Erudiorevyen oser av sceniske ferdigheter og kreativ skriving.
Årets revy har fått navnet I verste sendetid og har en rød tråd om et TV-program som fyller nettopp den verste sendetiden. Her er det ikke mangel på temastykker, og til tider kan det nesten bli for mye av det gode, for her er det minst åtte forskjellige karakterer å holde styr på.
Forestillingen florerer av variasjon og kvalitet. Her er det noe for alle. Enkle ordspill i sketsjen «Komplimenter til kokken», sex-vitser i «Fido» og dagsrelevans med hele to sketsjer om campussammenslåing. Spesielt stykkene «Drag-off», om to svært «woke» dragvollinger, og «B-laget», om B-gjengens lureri av Gustav Magnar Witzøe, lander veldig godt hos publikum.
Erudio treffer best når de leker med absurditet: skuespillere forkledd som dyr, tegneseriefigurer og onde vitenskapsmenn traff høyt på latterskalaen. Det var heller ingen frykt å spore i skuespilleren som konsumerte hjertesalat fra gulvet som har blitt stampet på av et helt revyensemble i timevis.
Honningbarna-innslaget «Fuck Ungdomsskolen» var kveldens høydepunkt. UFFAs skrøpelige sjarm ble gjenskapt til en viss perfeksjon på Sluppen. Innslaget hadde alt det tekniske, musikalske og teatralske på plass, og var så «tight» som det kunne bli.
Her er det klart at det har vært regissører på banen som vet hvordan man skal instruere skuespillere. Det finnes mange gode detaljer i det sceniske arbeidet som utføres. Hurtigskiftet til Sylvi Listhaug, Will Turner og en Douchebag-sekk på pinne på skuldra er detaljer som sitter akkurat der de burde, noe som gleder undertegnedes revyhjerte.
Det som hadde løftet forestillingen hadde vært et bedre publikum. Undertegnede klarte ikke helt å få seg til å le når resten av publikumet virket dødt. For vitsene, de var der. Det var bare en skikkelig respons som manglet.
Erudiorevyen bruker absolutt alt de kan av plass. Blackboxen blir nærmest for liten for Erudiorevyen på grunn av antallet skuespillere og dansere, men også for deres enorme tilstedeværelse. Her skal man ikke kimse av skuespillerne: De er alt de burde være og mye mer. Mimikk, artikulasjon og timing er akkurat der det skal være for å levere et heidundrende show.
Dessverre blir revyen så svekket av lys- og lydproblemer at det til tider er vanskelig å ignorere. Om du tar turen til Lager 11 er det lurt med caps. For her er det omtrent like mye lys på publikum som på scenen. Det er også en del som ikke stemmer i både black og lysskift som dessverre tar deg ut av forestillingen.
Om lydproblemene er grunnet lokalet eller revyen, vet vi ikke. Selv med skuespillernes ferdigheter blir nemlig budskapet deres borte når lydmiksen er fem hakk under der den burde vært.
Bandet har knapt fått en monitor å styre med, for her er blåserekken nesten det eneste man hører. Dette gjør at alle utblås mister futt, og at publikums respons på tidligere sketsjer falmer like fort. Skuespillerne gjør det de kan, men likevel blir sjarmen deres kvelt av utfordringer med lys og lyd og et band som ikke ville tatt skade av et par øvinger til.
Alt i alt virker det som om revyen ble skrevet av studenter som elsker revy og musikaler. Med hele to musikalske referanser til henholdsvis Chicago og Book of Mormon, og flere titalls henvisninger til kjente sketsjer, klarte I verste sendetid å levere det beste de hadde på premieredagen, til tross for utfordringene møtt på veien.
