Gruppesex, åndelighet og bekmørke i syden

En desillusjonert franskmann, en deprimert luxemburger og et lesbisk par fra Tyskland finner sammen på ferieøya Lanzarote. De føler seg fortapt i et Europa oversvømmet av kriminalitet og muslimer, og søker mening og tilhørighet i hedonisme og nyreligiøsitet. Ole Johan Skjelbred står for regi, scenografi og dramatisering av Lanzarote. Stykket er basert på flere bøker av den franske forfatteren Michel Houellebecq, inkludert romanen Lanzarote. Oppsetningen er uhyre morsom og et absurd oppgjør med forfatteren.

Houellebecq er kjent for sine kontroversielle meninger om blant annet islam og seksualitet. Skjelbred bruker humor til å konfrontere Houellebecqs kontroversielle standpunkter. Skuespillerne vet akkurat hvordan de skal formidle komedien i det dystre manuset. Stykket spiller aktivt på selvmotsigelser mellom ord og handling, mellom mening og uttrykk. Lanzarote er satt i solrike syden, men scenen er mørk. Den desillusjonerte franskmannen representerer en konservativ og aldrende machokultur, samtidig som han er kledd opp som en metroseksuell raver fra slutten av 90-tallet. Resultatet er hysterisk, og publikum ristet i ukontrollert latter gjennom store deler av premieren.

Under humoren bobler en lavastrøm av islamofobi, pedofili og eksistensialisme. På vulkanøya Lanzarote lurer det destruktive under overflaten. Noen ganger slår komedien i hjel tematikken, og temaene blir ironisert over snarere enn problematisert. Skjelbred kunne godt brukt skuespillerne mer aktivt i å konfrontere oss som tilskuere, for når Mari Hauge Einbu og Kenneth Homstad tar tak i publikum glitrer stykket og skuespillerne.

Oppsetningen er krydret med flere genistreker som gir skråblikk på Houellebecq. Et par ganger dukker det opp en renholder, spilt av Honoria Refugio. Reholderen går ordløst rundt og rydder opp etter vesteuropeernes rotete forsøk på å skape mening i tilværelsen. Seksualiteten blir også snudd om på. I romanen Lanzarote har hovedpersonen pornografisk sex med det ikke-utelukkende-lesbiske paret, dette er det nærmeste han kommer lykke. I stykket fremstår mange av de samme seksuelle handlingene mer som overgrep, og er en vellykket kontrast til Houellebecq.

Før slutten skifter fokuset over på en nyreligiøs sekt. Homstad forvandles fra desillusjonert franskmann til karismatisk sektleder. Har du ikke lest boka Lanzarote virker denne overgangen kanskje uoversiktlig. Jeg hadde lest boka og gjenkjente overgangen, men synes fortsatt Skjelbred kunne koblet det sterkere til resten av stykket. At sekten ser på pedofili som naturlig fortjener å bli mer enn et komisk poeng, spesielt når vi nærmer oss slutten. Som de andre vanskelige temaene blir pedofilien latterliggjort til den grad at de blir ufarliggjort.

Verdt å se? Ja, definitivt. Har du studentbevis er billetten billigere og morsommere enn to halvlitere på byen. Se det innen 12. Oktober.