En amatør tester NTNUIs ukjente sporter
Semesterstart er tiden for å prøve noe nytt. Bli med en idrettsamatør på å teste NTNUIs mindre kjente grener og kanskje finner du noe som frister.
Speedkubing
Det er nøyaktig det det høres ut som: Rubiks kube løst i lynfart. Med en hjerne som sjelden tar fatt på kodeknekking, var jeg klar til å dumme meg fullstendig ut på «kubetrening». På et grupperom på Gløshaugen var et langbord dandert med utallige små Rubiks kuber.
Kveldens begivenheter består av å konstruere et mosaikkbilde. Kunstverket skal stilles ut på «Finn fram fest» kommende helg. Messen skal vise ulike fritidstilbud for barn og unge som er tilgjengelig i byen.
Dette var uforventet, for koblingen mellom speedkubing og mosaikk hadde jeg ikke sett for meg. Motivet er mer forutsigbart; spillfiguren Mario er et selvsagt ikon. Likevel er ikke gutta oppspilte over jobben de har foran seg. 2500 Rubiks kuber trengs for å sette Mario ut i livet.
Mosaikken er et presist og nøysomt stykke arbeid. Aller helst vil de om lag ti guttene på kubetrening finjustere teknikken før kommende konkurranser. Målet er først og fremst å slå sine egne tider.
Det kreves ikke en gigantisk hjerne, blir jeg fortalt. Alle kan lære seg algoritmene som trengs for å løse kuben. Det er i hovedsak syv algoritmer som må implementeres på rett tidspunkt. Kjempelett, tenker jeg.
Etter en halv time har jeg omsider klart å løse én side av kuben. Så klart vil man bidra til mosaikkbildet av Mario. Stoltheten er kortvarig, til jeg innser at sidemann har produsert et dusin kuber i mellomtiden.
Man trenger kanskje ikke en gigantisk hjerne for å skjønne seg på Rubiks kuben, men jeg er på villspor. Gutta er til liten hjelp. Med én hånd kan de løse kuben raskere enn hva jeg klarer å oppfatte.
De forteller meg at bevegelsene er så innøvd at muskelminnet har tatt over, det trengs lite tankekraft. Det forklares at avhengigheten kan bli stor når man først har tredd inn i sporten. I mellomtiden flyr fingrene av seg selv rundt kuben.
Jeg er heftig sjalu; med mine egne klønete fingre betviler jeg at speedkubing er mitt nye kall. Det eneste jeg kan trøste meg med er at én av 2500 kuber er min fortjeneste i kubegjengen sitt forsøk på moderne kunst.
LES OGSÅ: Trakassering i NTNUI: – Ingen har kontroll på lovverket
Fekting
Det ligger all slags forventing i luften når jeg skal begi meg ut på slagmarken som fekter. Jeg ser for meg intense kamper med neglebiting og gisp fra publikum mens duellen utspiller seg.
Aller først må man varme opp. Transportert tilbake til en gymtime befinner jeg meg løpende i en sirkel med høye kneløft og sidesprang. Kondisjonen får kjørt seg og jeg er svett etter få minutter.
Så får jeg endelig en innføring i fekteteknikk. I en slags krabbeposisjon jobbes det intenst med fotarbeidet. Føttene skal flyttes raskt fram og tilbake i en dans med motstanderen.
Alvoret treffer først når jeg får på meg den hvite drakten, hanskene og hjelmen med sort netting som tildekker ansiktet. Korden, selve sverdet, kobles til en ledning slik at treffene blir registrert. Jeg møter mitt offer midt i rommet, hilser, og så er kampen i gang.
Som en fersk fekter er det noe fryktinngytende å bli tvunget bakover i frykt for å bli stukket av en spiss metallstang. Likevel får jeg raskt blod på tann og tvinger meg framover med prøvende støt. Offensivitet har jeg i meg; det er rekkevidden jeg skylder på.
Selv med noen treff holder det ikke til seier. Tapet tas ikke veldig tungt, spesielt når jeg får høre at jeg gjorde en god jobb. Til å være første gang er jeg selv overrasket over at fekting er såpass lavterskel.
Når jeg skuer over de andre duellene i rommet skjønner jeg riktignok at jeg har mye igjen å lære.
Rumpeldunk
I Dødens dal en onsdag kveld er det satt opp tre ringer festet til stolper på fotballbanen. Det er ingen tvil om hva som skal skje. Den ikoniske sporten rumpeldunk har sine mange fordommer, men man kan ikke dømme noe før man har prøvd det.
Etter oppvarming skal vi øve på finter og forsvar. Vi starter med «klemmen», en metode for å holde angrepsspillerne vekk fra ringene hvor man skårer mål. Koselig, tenker jeg, og gjør meg klar for klemmingen.
Noe mer bekymret blir jeg når motstanderen min fester på plass en tannbeskytter før de stiller seg i posisjon. Det er ikke få ganger jeg ligger og spreller på bakken. Dette er en kontaktsport og et hakk mer brutalt enn hva jeg så for meg. Rumpeldunk er en intrikat sport. Selv om jeg nøysomt blir fortalt reglene, mister jeg fort tråden når det gjelder posisjoner og baller. Noenlunde er det slik jeg forstår spillereglene:
Hver posisjon har hver sin oppgave med hver sin ball. Noen skyter gjennom de tre ringene. Andre skal skyte ned motstandere og sette dem ut av spill. De siste skal fange snoppen, en ball som er festet til en løpende person som gjør seg vanskelig å fange.
Til de som ikke har kjennskap til sporten, ville jeg beskrevet den som en kombinasjon av håndball, stikkball og amerikansk fotball. I tillegg spiller man med en pinne mellom beinene.
Denne halvmeter lange pinnen er et viktig element som skiller sporten fra andre ballsporter. Inspirert av magiverdenen, representerer pinnen en sopelime. Dessverre mangler man de magiske egenskapene til å faktisk fly. Man vegrer seg kanskje for å løpe rundt på banen med en pinne som tviholdes mellom lårene. Likevel kommer mine lagkamerater med et godt poeng: Den fungerer som et virkemiddel for å jevne ut nivået på spillerne.
Det er hverken nivå- eller kjønnsdeling i rumpeldunk. Pinnen, som ikke kan mistes i bakken, gjør det mer kinkig å løpe, kaste og ta imot baller. Forunderlig nok glemmer jeg raskt at den er med meg. Det føles helt naturlig å gripe fast i pinnen mellom beina mine mens jeg flyr av gårde inn i solnedgangen.
En idrettsamatørs vurdering
Det kan virke fryktinngytende å dukke opp alene på treningen til et etablert lag. Etter å ha kjent på følelsen kan jeg rapportere at noe sårbart er det absolutt. Følelsen varer til man innser at det stort sett er lek som står i fokus hos studentidrettslag.
Vel vitende om at det høres korny ut, har jeg ledd masse på disse treningene. Idrett kan være en pause fra en ellers seriøs studiehverdag. Man får i tillegg flyttet på stumpen og treffes på tvers av studier og fakultet.
En trenger ikke være atlet for å slenge seg med. Det finnes en idrett der ute som vil falle i smak. Kanskje overrasker man seg selv ved å utvide idrettshorisonten.
