Fra skrolling til stillhet:
Har levd i tre år uten smarttelefon
Mens andre skroller av gårde, har Maria valgt en annen vei.
Økonomistudent Maria Mydske sitter ved kjøkkenbordet i et gammelt trehus på Møllenberg. I hendene fikler hun med en liten, blå Nokia. Hun åpner opp bakdekselet, løfter ut batteriet og klikker det på plass igjen.
I gatene utenfor suser verden forbi. Folk går med blikket limt til smarttelefonen og er i en helt egen, digital verden som de kan putte rett i lommen. Maria holder fast ved det enkle, digitale livet, men det har ikke alltid vært slik.
– Det startet med en hjernerystelse. Da måtte hodet hvile fra mobilen, sier hun.
Likevel kom ikke roen med det samme. Etter en stund uten skjerm merket Maria en voksende bekymring for hvordan verden hadde blitt.
– Det er trist at barn drar til skolen uten å se seg rundt i verden. De er klistret til skjermen.
Hun puster oppgitt ut.
– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til denne utviklingen, så det letteste ble å kvitte meg med min mobil.
Alt er mer synlig nå
Den tjuetre år gamle Maria vokste opp i en familie på fire i Oslo og hadde en helt vanlig barndom. På ungdomsskolen forholdt hun seg til sosiale medier og smarttelefon daglig, som mange andre på sin alder.
Maria rister oppgitt på hodet når hun snakker om hvordan sosiale medier skapte dårlige følelser hos henne på denne tiden.
– Man ser hvem som henger sammen, hvilke grupper man tar del av og hvilke man ikke er med i.
Maria maler et bilde: Se for deg at du sitter hjemme og ser at en gjeng har samlet seg på «snap map». Det er helt naturlig at du ikke er med, men siden du ser det, så føler du deg utenfor.
Maria mener at det er systemet som gjør at man føler seg utestengt, selv om ingen egentlig ønsker det slik.
– Selv om dette skjedde før i tiden også, så blir det så mye tydeligere nå. I dagens samfunn får man alt trykt opp i fjeset gjennom sosiale medier.
Spente seil, ingen skjerm
På videregående pakket Maria sekken, uten mobiltelefonen, og forlot fastlandet for et års utveksling på seilbåt. Turen skulle forandre perspektivet hennes på mobiltelefonen.
– Ingen fikk lov til å ha mobil hele dette året, så det ble normalen for oss.
Da reisefølget kom til land etter å ha seilt «jorden rundt», fikk de tilbake telefonene sine, men Maria kjente ikke på noe savn.
– Jeg opplevde hvor naturlig det var å være uten, og jeg tror at det gjorde at det ble lettere å gi slipp på den senere også.
Etter seilturen valgte Maria å slette Snapchat, og hun lastet aldri ned Tiktok. Det ble starten på en reise frigjort fra sosiale medier.
Det andre vendepunktet kom den høsten hun flyttet til Trondheim.
– Før var jeg konstant overstimulert
Kort tid etter at Maria flyttet til Trondheim fikk hun hjernerystelse. Legens råd var enkelt: Hun måtte legge bort mobilen en periode. Med den mobilfrie seilturen friskt i minne, tok hun for alvor grep.
Samtidig følte Maria på en brennende følelse inni seg.
– Hva er det som skjer med verden?
Hvor enn hun gikk møtte hun ikke lenger nysgjerrige blikk, men en verden der alle hadde nesen ned i smarttelefonen.
– Jeg fikk en panikkfølelse av det, sier Maria og grøsser.
Maria hevder at smarttelefonene er laget for å skape avhengighet.
– Industrien tjener penger på uskyldige barns avhengighet. Det er kapitalismen på sitt verste.
Når hun tenker på den gjennomsnittlige skjermtiden til ungdom i dag, synes hun ikke at det er rart at folk sliter psykisk.
– Man blir konstant overstimulert av å ha en smarttelefon hvor alt er tilgjengelig. Man klarer ikke å løsrive seg heller.
Maria merker at hun ser verden annerledes enn mange andre. Hun stopper opp og lar de hverdagslige, enkle øyeblikkene synke inn.
– Jeg opplevde så mye gjennom smarttelefonen at når himmelen var fin, så klarte jeg ikke engang å kjenne at noe så enkelt kunne være fint. Det klarer jeg nå.
– Fikk abstinenser
Det å bytte ut smarttelefonen bød på flere praktiske utfordringer, men det krevde også en mental tilpasning.
– I de første tre månedene fikk jeg abstinenser.
Hun beskriver dem som klaustrofobiske. Brått hadde hun kun seg selv og ikke en mobil å sjekke hele tiden. Det førte til en dopaminjakt.
– Jeg var så vant til å være stimulert og tilgjengelig hele tiden, og plutselig hadde jeg ingenting. Jeg måtte dra på butikken og kjøpe masse godteri i stedet.
Noen måneder senere vendte hun seg til det og følte seg mer fredfull.
– Jeg følte at jeg var edru og alle andre var fulle.
En halv låt av Beyoncé
Maria understreker at overgangen til Nokia har gitt mer enn det har kostet, selv om det også ga henne noen praktiske utfordringer.
På bussen måtte hun plutselig alltid huske fysiske kort, og på mobilen er det minimalt med lagringsplass.
– Jeg har tatt opp en halv låt av Beyoncé, men jeg må holde telefonen opp mot øret for å høre på den.
Maria har blitt vant til å høre på de naturlige lydene hun møter i hverdagen og merker at hun ikke tåler å fylle ørene med like mye støy som før.
– Hvis jeg er på hyttetur, for eksempel, så spilles det musikk hele tiden, og da blir jeg sliten. Etter hvert er jeg nødt til å spørre om de kan skru det av.
Noen ting virker å være mer tungvindt enn før, men Maria anser ikke det som et problem.
I sekken må hun også huske å ha med bank-ID-kodebrikke, men av og til må moren hjelpe til.
– Kollektivet har et Vipps-oppgjør for fellesutgiftene, og der må mamma være med, forklarer hun og ler.
De første månedene måtte moren også ha autentiseringsappen på hennes telefon og ble ringt hver gang Maria trengte koden. Etter hvert ordnet Orakeltjenesten en egen løsning for henne.
Foreldrene stiller opp når hun trenger litt praktisk hjelp. De husker hvordan telefonbruken hennes var på ungdomsskolen og støtter Marias valg om å kutte den ut.
– Men mamma og pappa synes jo at det var litt ekstremt da, reflekterer hun.
Når Maria veier opp ulempene og fordelene, blir utfallet likevel krystallklart.
– Jeg har fått det bedre i meg selv, i relasjoner og generelt fått økt livskvalitet.
Smarttelefon på yogatur
Maria har likevel ikke kvittet seg helt med smarttelefonen. Den ligger igjen i barndomshjemmet i Oslo, i tilfelle det skulle være mer kritiske behov.
– Jeg tror ikke det funker å bruke Nokia-telefon i hverdagen, samtidig som du vet at du har en smarttelefon hjemme i en skuff.
For Maria handlet det om å kutte den helt ut av livet, hvis ikke er hun redd for at mobilavhengigheten vil komme tilbake.
– Det er som å gå ut og vite at du fortsatt har dop hjemme. Du må bli kvitt dopet.
Noen unntak finnes likevel. Ved et par anledninger har Maria fått klar beskjed fra moren sin om å ta med smarttelefonen.
– Jeg har vært på yogatur i India to ganger, og da hadde jeg med den «gamle» mobilen min.
Det føltes nesten selvmotsigende å ta med smarttelefonen på yogaturen, forteller Maria. Hele poenget var jo å frigjøre seg fra alt stresset som følger med den.
– Den kom likevel godt med et par ganger; jeg må innrømme det. Det er ikke alltid at jeg får ringt til utlandet med Nokia-telefonen min.
Savner kun én ting
Yogamatte, ullsokker og Nokia-telefonen har erstattet timevis med skrolling, sosiale medier og usikkerhet rundt relasjoner.
– Jeg lever mer i tråd med meg selv nå og kunne aldri ha byttet tilbake.
Maria velger å leve i nuet og forteller om en aktiv hverdag med alt fra sauna og surfeturer til reiser og yoga. Hun er derimot ikke like tilgjengelig som før.
– Jeg får jo høre av vennene mine at jeg ikke er den enkleste å holde kontakt med.
Det er kun én ting Maria savner fra sin gamle hverdag.
– Det eneste jeg vil si at er negativt er at jeg ikke har tilgang på elektriske sparkesykler. Dem brukte jeg mye.
Likevel tar Maria gledelig beinene fatt hver gang hun går til yogatimen sin.
Tar nye utfordringer på strak arm
Til høsten har Maria gått uten smarttelefon i tre år. Hun kan fortelle at hun har blitt lommekjent i Trondheim selv uten kartapper.
– Det er en enkel by fordi den er så liten, sier oslojenten.
Når Maria blir ferdig med økonomistudiene til sommeren, er Paris neste stopp. Er hun bekymret? Ikke i det minste. Hun har nemlig en venninne i byen som kan gi henne opplæring.
– Hun har sagt at det bare er å skrive veibeskrivelsen på en lapp eller spørre andre på gaten.
Likevel vil nok moren til Maria bli ringt hvis hun sliter med å finne veien.
– Jeg må nok lære meg å bruke kart, sier hun og ler.
