Revyanmeldelse
Om dette er ukultur bør det for all del bevares
Omegarevyen viser frem maksimal ukultur på glimrende vis.
På fredag gikk de siste fremvisningene av Omegarevyen med navn «Incultus maximus» av stabelen. For kveldens siste forestilling i Olavshallen satt en fullsatt sal ikledd galla, klar for å underholdes.
Revyen åpnet med spill på ordet «incultus» i klassisk «Kulturuke»-format. Ordet «knulluntiss» satt stemningen for revyen som kom på en måte jeg tror selv Jan Erik Vold hadde vært stolt av.
Første nummer drar oss rett inn i revyens tema: drittsekker og ukultur. «Vi har ikke ansvar for ditt ubehag, du der slutt å klag!» ble sunget til nydelig spill av revybandet, som skal nevnes at ga alt fra start og sluttet aldri med det. Skuespillerne viste at de er vel så gode dansere som sangere, så her var det mye å glede seg til.
Videre tas vi med på en reise gjennom ulike øyeblikk mange av oss kan kjenne seg igjen i, som alle kan regnes som en eller annen form for ukultur. Ting som å aldri kunne skjære en rett brødskive, å ha et engangsligg med en hund, og å undre seg over om kjøttet på grandisen faktisk er menneskekjøtt. Noen av sketsjene kunne hatt en litt mer kraftfull punchline, men kanskje dette er et virkemiddel for det ukulturelle ved revysjangeren?
I en scene kommer Bjørnar Moxnes inn i kjent «Red Panther»-stil, og nasker til seg ost og solbriller. En godt gjennomført, men til dels utdatert spøk, ble fint reddet inn da revyen kastet flere politikere under bussen i samme slengen. Det virker som at alle tar noe som ikke er deres for tiden, enten det er Salmalaks eller masteroppgaver.
Flere innslag spilte på typiske ting ved studentlivet, som uendelige foreningskomiteer, sleipe bedriftspresentasjoner, og evighetsstudenten som ikke studerer engang. Jeg kan ikke unngå å sitte igjen med spørsmålet: «hva søren gjør egentlig en konsulent…?»
Revyen spilte godt på det gjenkjennbare, og gjorde gode poeng på situasjoner som kunne vært spilt til det kjedelige. Selv lo jeg godt av vennen som alltid vil ha gratis kaffe på stripa, da min egen kaffe-venn satt rett ved siden av meg.
Første del avsluttes med en nydelig fremføring av sangen «Drittsekk!», der skuespillerne synger at de skal være «drittsekk til de dør» til melodi av Kaizers Orchestras «Resistansen». En nydelig avslutning som gjorde publikum sultne på mer.
Bandet stjal showet i første del av forestillingen, og etter pausen fikk de spille for seg selv og virkelig vise hva de var gode for. Om ikke skuespillerne også hadde vært fantastisk flinke kunne man nesten sagt at bandet bærte revyen på sine skuldre. Men dette er ikke sant. Skuespillerne spilte fantastisk med hverandre, og det skinte igjennom at deres kjemi som gjeng er upåklagelig
Innslagene i andre del viste oss at en vits ikke nødvendigvis trenger å være lengre enn to strofer av «Sommer og skolefri» og en råkjørende Stephen Hawking for å være morsomme. Innslagene føltes mer dagsaktuelle, og revyen imponerte ved å snike inn et stikk om Simen Velle og Tinderifisering, da denne vitsen såvidt er en uke gammel til revyens premiere.
Når revyen går mot slutten sitter vi igjen med en rekke lærdommer: Ph.D.-en din er alt du er, revyer satt opp på byscenen er tullete, og om du så absolutt skal kaste batterier i havet, gjør det med en venn da vel!
LES OGSÅ: Imponerende rap og icing på Abakusrevyen.
