Imponerende strippeshow av følelser

Fortryllende fordervelse og tøying av menneskelig forkrøpling er hovedmomentene i Edward Albee’s Hvem er redd for Virginia Woolf? (1962). Teaterstykket som nettopp ble satt opp på Trøndelag Teater omhandler det middelaldrende paret Martha og George som får besøk av ungfolene Honey og Nick på nachspiel. Etter hvert som stykket går sin gang viser det seg at de to parene har mer til felles enn man skulle tro – de er bygd på uærlighet, og råtner fra innsiden.

Man kan si at stykket er en gransking av hvor langt mennesket kan gå når det gjelder å pine de man er glad i. Finnes det i det hele tatt en grense? I begynnelsen er stemningen relativt lett, men den beveger seg raskt nærmere og nærmere en kaostilstand. Man blir mer uviss på hva karakterene sier er sant, og hva som bare er spill. Samtidig med mørket i karakterene utspiller seg, er humor også en stor del av helheten. Mens handlingen formørkes, blir de spottende replikkene vondere og mer stikkende å høre på.

Stykket i seg selv er veldig gjennomarbeidet, både når det gjelder manus, karakterer og plot. Likevel er det lett å se at skuespillerne hever forestillingen til nye høyder. Ikke bare spiller de fulle (noe vi alle vet er vanskelig), men alle vittige replikker, forbausende ekte lattere, og utagerende kroppsspråk er spisset til det ytterste, uten at det virker tilgjort. Det er også interessant å se hvordan karakterene gradvis endrer relasjonene seg imellom, og som seer blir man grepet med i det forrykende ekteskapsdramaet.

Det eneste problemet for min del er at andre akt ble en smule for anstrengt. I løpet av første akt bygger spenningen seg opp, helt til publikum sitter i halsbrekkende forventning for hvordan stykket kommer til å ende. I pausen satt jeg dermed og hadde store forhåpninger om at noe fantastisk forferdelig skulle utspille seg. Andre akt er derimot i den såkalte «kaostilstanden» fra første minutt, uten like intens driv som i første akt. Alle konflikter blir lagt på bordet, men de ligger der muligens litt for lenge. Replikkene er preget av at karakterene er mer triste enn blodtørstige. Dermed blir det litt for mange sippe-pauser, og de herlig morsomme, drepende replikkene blir i mindretall, som førte til at jeg ikke var fullt like revet med som i første akt.

På tross av at andre akt er litt mer stillestående, er det likevel ingen tvil om at oppsettingen ble framført med glans. Hvilket stykke er i grunnen plettfritt? Hvem er redd for Virgina Woolf? anbefales på det varmeste.