Revyanmeldelse
Maskineriet er smurt i Omega-revyen
En revy full av interne sketsjer, oljesmurte dobbeltmoraler, og maskiner som går – så lenge oljeboringen pågår.
Gløshaugens hovedbygning står som en kraftig mur på scenen i det vi setter oss til rette for Omegarevyen sin premiere. Forestillingen er utsolgt, og rundt oss florerer det av matematikere, fysikere og andre «nerder» som de ble omtalt senere denne mandagskvelden.
På scenen lekes det med nesespray-avhengighet, dragvollinger, entreprenørskolens selvbilde og militærtjenestens store savn. Sylvi Listhaug er sulten på både endring, omveltning og svenske kjøttboller. Vår kjære Magnus Carlsen dukker opp like taus som myten tilsier. Ironisk nok blir sistnevnte sketsj likevel litt langvarig.
Litt for lange sketsjer er dessverre en gjenganger. Likevel virker det som publikum koser seg under samtlige sketsjer, og til tider er det nok vi som ikke henger helt med.
Som to smålig utilpasse dragvollstudenter innser vi fort at denne revyen ikke er skrevet for oss, og for å forstå alt må man rett og slett være intern. Energien som kommer fra tilskuerne kan knapt måle seg med publikumet i andre revyer. Publikum var rett og slett en del av forestillingen. Dansenumre, som det også virker som publikum har innøvd på forhånd, fikk hele salen til å vrikke på dansefoten.
Gløsingene lo ekstra høyt fordi de sårt kjente seg igjen i egen humor. Publikums reaksjoner ble til tider mer interessante enn de mange langstrakte sketsjene. Med eget merch på scenen og mange interne vitser var det enkelt å se at denne gjengen har stor kjærlighet for både hverandre og egen linjeforening.
Gjennom den snakkesalige og svært høylytte karakteren Peter Ollum (Petroleum), får vi smake en selvironisk parodi på norsk energidebatt. Herren iført mørke klær retter en skarp finger til fornybar energi og vannkraft. Det bores etter olje samtidig som det snakkes om å tenke på miljøet. Revyen harselerer rundt denne dobbeltmoralen. Greit nok at man skal være miljøbevisst, men hvordan skal egentlig maskinene kjøre uten olje?
Til tross for en del sure toner fra skuespillerne redder de seg inn på en svært sjarmerende måte. Det var derimot ikke alltid like lett å forstå om de fjerne toneartene var en del av sketsjen eller om det var uheldig utglidning. Spesielt merkbart og beklagelig ble dette i fellesnumrene.
Bandet gjorde derimot ikke annet enn å briljere. Antall ganger «bandet» ble ropt av publikum mistet vi tellingen på. I de litt langstrakte sketsjene lengtet man etter bandets gode energi og utstråling. Heldigvis kom det alltid til slutt, og publikum brøt ut i full ekstase når bandet skulle motta sin applaus etter revyens siste nummer.
En typisk gløshaugenrevy gjennom en dragvollings øyne var det vi ble vitne til denne kvelden. Dette er et prakteksemplar på hvordan Gløshaugen oppleves utenfra. Selv om ikke alle sketsjene var like enkle å forstå seg på for oss utenforstående, var det lett å se at nettopp det var vi alene om. Omega leverer en revy med god energi fra alfa til omega – både fra de på scenen og de i publikum.
