Hybridarevyen
Sure toner, kåthet og absurditet
Verkstedhallen er fylt med kiltkledde studenter. Man vet hva det betyr. Det er duket for at Hybrida skal få vise frem årets revy.
Hybridarevyen er en blanding av sure toner, kåthet og generell absurditet. Ole Brumm tar steroider, skjetsjen «God jul, sensor» kunne bare hett «Sur» og elgen er lei seg fordi ingen runker til ham. Det skal sies, Hybrida er ikke ensformig i uttrykket.
Hybrida stikker både hit og dit gjennom de trettitre sketsjene. I sketsjen «Samordna opptak» får både dragvollinger, Abakus og Hybrida selv gjennomgå. Deres hovedsponsor, Genus, blir i sangen «Jeg ber deg», lovet en sugejobb i bytte mot sommerjobb. Studentavisen ble selv tullet med. Og selv om å sammenligne Under Dusken med Utenriksdepartement er en meget tørr vits, viser Hybrida at de evner å løfte blikket på godt vis.
Når de derimot forsøker å krysse politiske og geografiske grenser, treffer vitsene dårlig. Når det lille barnet i Afrika ligger for døden og en halvnaken lege begynner å jokke på sykehussenga, sitter man igjen med en uggen følelse. Tore Strømøy (les: Tore på Sporet), kongefamilien og Epstein blandes sammen til en skuffende smørje, hvor poenget ikke kommer tydelig nok frem.
Hybridarevyen kan beskrives som et «runkorama». Mange av sketsjene bygger nemlig på onani. Har du jernteppe på eksamen? Ta deg en runk! Vil du gjøre elgen fornøyd? Ta deg en runk! Skjer det lite på linjeforeningens kontor? Du gjettet riktig: Ta deg en runk! Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at manuset er skrevet av fjorten menn?
Hybdrida er dog selvbevisst, og inkluderer en lang sketsj hvor de kritiserer seg selv for å være en «mannerevy». Hybrida gjør det best når de tuller med seg selv. Undertegnede er kanskje en hardbarket dragvolling med store øredobber og dongeribukse under gallakjolen, men synes fortsatt at Hybrida sine internvitser oser av kvalitet.
Flere sketsjer mister dessverre sine momenter til dårlig diksjon. Blant annet i sketsjer som «Vipps-ran», hvor skuespillerne prøver seg på kebabnorsk, «Chess on the beach», hvor Hans Olav Lahlum parodieres og «Talkmore» er det vanskelig å få med seg hva skuespillerne forsøker å formidle. Denne mangelen på taleevne svekker dessverre vitsenes sluttpoeng og gjør at revyen går glipp av publikums latter da vitsene faller flatt.
Noe annet som svekker måten vitsene landet på er timingen til skuespillerne. Det var gjentatte ganger, blant annet i sketsjen «Godt nok», at skuespillerne nærmest pratet i munnen på hverandre eller ikke lot publikum le ferdig før de startet på neste replikk.
Bandet fikk høy applaus og ros av publikum mellom sketsjene. Her fortjener bandsjefen Tiril Metveit Beisland på fløyte litt ekstra skryt. Det er ikke hver dag man ser et band med en fløytist! Ikke bare gjorde dette bandet unikt, de hadde kostymeskifte nesten like ofte som skuespillerne. De endret hatter og briller ved nesten hvert innslag til å passe selve sketsjene, hvilket var en morsom detalj for publikum å plukke opp.
Danserne var også et av revyens høydepunkt, med både burlesk, poledance og Michael Jackson-innslag. Dansegjengen på fire jenter imponerte sterkt med sin teknikk, spesielt på polestanga. Med tanke på deres talent så hadde man trodd at disse jentene skulle få mer tid på scenen, men de hadde kun to nummer.
Sketsjer som «Fullmåne», «DT etter 12» og «Mhmm» kunne blitt beskrevet som «short and sweet», som Sabrina Carpenter en gang sa. Her lander Hybrida sluttpoeng på en måte som gjør publikum sulten på mer.
Temaet til Hybrida kommer ikke så godt frem i første akt. Her virket det som at de i løpet av prosessen glemte at de hadde et tema. Så at andre akt avsluttes med tre knallgode nummer hvor temaet tydeliggjøres, kommer som et sjokk. Hybrida greide til slutt å pakke inn revyen på imponerende vis. Deres versjon av «Sjeiken 2015» er skrevet og formidlet på rent hybridavis og er noe alle kan glede seg til.
