En koalisjon av tradisjon, landskap og myk aktivisme
I den nyåpnede utstillingen på Trondheim kunstmuseum (TKM), har den finsk-samiske kunstneren Outi Pieski skapt et ømt kjærlighetsbrev til naturen.
Ved bruk av tekstil, foto, grafikk og maleri får hun betrakteren til å vandre rundt i omgivelser der naturen tar plass i et levende landskap. Utstillingen Eatnamastit har spredt seg utover de lyse lokalene i TKM Bispegata.
V-formede tekstiler henger ned fra taket i det første store værelset. Tradisjonelle, samiske sjal fungerer som et estetisk midtpunkt i utstillingen. I flere av rommene står tilsvarende sammenkomster av tekstiler sentralt.
Den samiske tradisjonen er basert på respekt mellom natur og mennesker. I de ellers minimalistiske rommene er natur, landskap og mennesket ubrytelig vevd sammen.
Maleriene rundt i rommet er rolige, men med en skarp, indre bevegelse. Raske penselstrøk ligner å være dryppet mot lerretet og detaljene får blikket til å vandre konstant. På lerretene er det malt abstrakte former av røtter, røyk, vind, snø og fjell. Verkene er svært personlige for kunstneren, der landskapene gir assosiasjoner til hennes hjemområder.
Kanskje en skulle tro at de 50 forskjellige verkene og de mangfoldige teknikkene brukt, får utstillingen til å virke overveldende, fragmentert eller subtil. Det gjør det også, men ikke i en negativ forstand. Rommene føles sammenhengende, som et samlet landskap man lister seg rundt i.
Moderne kunst kan ha en tendens til å få en slags rotløshet, der man vandrer rundt i utstillingen på en konstant leting etter en forståelse. I Eatnamastit er denne rotløsheten fraværende. Pieski evner å kommunisere med sine egne røtter og tradisjoner. Motivene på maleriene er ikke konkrete representasjoner av faktiske steder, men heller omgivelser som bærer med seg hendelser og egne assosiasjoner. Dette gjør at verket kan virke nært og intimt for enhver.
Det er en finurlig rød tråd som flyter gjennom veggene i både symbolsk og fysisk forstand. I flere av utstillingens elementer er det brukt det tradisjonelle samiske hodeplagget, Ládjogahpir. Et hodeplagg som oser av stolthet, imponerende håndverk, pryd og estetikk.
Med dette spesifikke verket klarer ikke Pieski å invitere oss inn på samme måte som i de tidligere utstillingsrommene. Kvinnehatten går igjen i store deler av utstillingen, og selv om en opplever en viss distanse til verket, kan en likevel evne å se hvorfor det er viet så stor plass til det.
Pieski bruker begrepet radikal mykhet om den samiske håndverkstradisjonen, Duodji. Da samene ble nektet å utøve sine tradisjoner, var det i håndverket de spirituelle symbolene ble gjemt. I Duodji kommer det frem en form for øm aktivisme og en egen måte å gjøre motstand på gjennom generasjoner.
Dette er en forening av landskap, natur, og mennesket i et elegant hav av tekstil, aktivisme og estetikk; en øm utstilling, som kan virke nærværende for enhver. Pieski tar oss med inn i en hyllest til den samiske kultur og vår natur, men også et behersket rop om dens tilstedeværelse.
