Skliende studenter suser i sklia

I vannskliemiljøet er målet å være «glatt», noe som vil si at man er rask og smidig i sklia. Er man derimot «klebrig», går det treigt og sekundende tikker før man havner nederst i landingssona. 

– Jeg har begynt å bruke begrepa i overført betydning i dagligtalen. Om noe går bra, så er det glatt, forteller Gaute Bergan, som er sportslig ansvarlig for klubben. 

Tidsforskjellen mellom de aller beste utøverne i vannsklie er kun noen hundredels sekunder. Leder for NTNUI vannsklie, Aurora Gagama, forklarer hvordan man kaster seg inn i sklia for å få best mulig fart.

– Fordi huden glir bedre enn badetøy, er det viktig at så lite som mulig av tøyet er i kontakt med sklia. Så er innkastet viktig, og man bør ha fart og en god pendel slik at man lander sømløst i ett med sklia. 

Det er to ulike teknikker som egner seg best for å gjøre seg så rask – altså, så glatt – som mulig. Gagama forteller om teknikken hun foretrekker.

– Jeg bruker en sitteteknikk, hvor jeg sitter oppreist i sklia og lener overkroppen framover over kryssa ankler. Målet er at så lite som mulig av huden kommer i kontakt med sklia, forklarer hun. 

Bergan viser en teknikk som er mer gjenkjennelig for noen med et utrent øye. Han kaller det for trepunktsteknikken. Man ligger på ryggen og skal ha to punkter ved skulderbladene og én av hælene i kontakt med sklia.

– I innkastet, når du slenger deg inn, skal du ikke smelle ned i sklia, men heller bli en naturlig del av den i møtet. Målet er å bli så akvadynamisk som mulig, altså at kroppen gjør minst mulig motstand i bevegelsen gjennom vannet. Hoftene må opp, og kroppen må holdes stram i en bue, forklarer Bergan.

Sure toner, kåthet og absurditet

Å mestre kunsten å skli

Det er verdt å prøve ut begge metodene for å finne sin foretrukne teknikk, fordi hvilken utøver som viser seg å være glattest avhenger verken av kjønn eller fysikk. 

– Det er ingen åpenbare kroppslige fordeler man trenger for å skli raskt. Man er nødt til å finne sin egen stil og teknikk som passer best for sin kropp, sier Gagama. 

Det er lite som skal til før man merker mestring i sklia. Etter å ha fått noen få føringer på teknikk, har man allerede slått sin egen personlige rekord ned sklia.

– Det trengs bare éi økt med vannsklietrening, så er man bedre enn alle vennene sine, sier Bergan og meiner selvsagt de vennene som ikke terper teknikk i sklia ukentlig. 

Det hender jo at man befinner seg på badeland utstyrt med vannsklier. Bergan meiner derfor at det kan være en nyttig egenskap å ha med seg. 

– Av og til havner man på badeland, og da er det gøy å vise hva man duger til i sklia, sier han.

En studentsport utenom det vanlige 

Bergan er en av veteranene i sporten og blei pådriver for vannsklie blant Trondheims studenter for rundt et år siden.

– Vi begynte å dra jevnlig med en liten gjeng for å trene. Det blei fler og fler som var gira på disse uorganiserte treningene, forklarer han.

I løpet av året blei treningene og gruppa gradvis mer organiserte. Det å bli en offisiell idrettsklubb for NTNUI var drømmen fra start. 

– På høsten begynte det å demre for oss at det faktisk var ei mulighet, og i november blei vi offisielt en del av NTNUI. Dette er ei av de første offisielle treningsøktene vi har, sier Bergan. 

Det å trene vannsklie er ikke noe hokuspokus. De ukentlige treningene foregår i den sklia på Pirbadet som har tidtaker. Her roterer studentene på å skli ned, før det bærer opp igjen til toppen av sklia. Det sosialieres i køen mens man venter på neste tur.

– Vannskliesporten er kanskje ikke den mest seriøse idretten, og derfor er det viktig for oss at vi tar det sosiale seriøst, mener Bergan.

For at ei tid skal godkjennes, må den bevitnes. Det blir dermed rask kultur for at en gjeng venter i bunnen av sklia på nestemann, i tilfelle det viser seg at de slår rekorden sin.

– Som referansepunkt vil ei tid under elleve sekunder for menn og tolv sekunder for damer være veldig imponerende, sier Bergan. 

Da får man selvsagt storslått applaus av heiagjengen som venter på seg.

– Vi ønsker at så mange som mulig skal få oppleve gleda av å skli i vannsklie. Det er et engasjerende miljø å være en del av, der trening også kan være leik, sier Bergan. 

Det er åpenbart mye leikenhet og kreativitet i organiseringa av denne noe uvanlige sporten. Det sosiale tas på alvor, og klubben har planer om å lage festlige arrangementer utenom skliing også. 

– Vi vil også lansere «after-skli» som et månedlig konsept etter trening, forteller Bergan.

Som vannsklieamatør er det lett å merke hvor avhengighetsskapende denne sporten kan være, selv etter bare éi trening. At det ikke krever større forkunnskaper enn litt kjernemuskulatur og adrenalinjag, gjør at sporten er noe de fleste kan like. 

Journalisten har i etterkant av intervjuet meldt seg inn i klubben, og blitt en del av styret til NTNUI vannsklie.

Studentene tar seg vann over hodet