Bokanmeldelse
Ærlig, men tidvis tamt, om å leve med en demenssyk far
Demens, sorg og kjærlighet skildres parallelt gjennom en sønns avskjed med sin far.
Vi møter en sliten og syk far i Birger Emanuelsens Odysseen. Gjennom hans eneste sønn – vår forteller – sine øyne skildres livets gang, dets sorger og dets gleder.
Sønnen har lovet sin far at når demensen tar over kroppen hans, skal de sammen ta turen til familiehytten. Hytten er plassert på en idyllisk skjærgård langs Sørlandskysten, og her søker faren etter en verdig slutt på livet. Romanen handler om sorg og demens, om kjærlighet og samhold, og om naturens krefter kontra menneskets skjøre vesen. Det er en fortelling om å sette pris på det man har, men samtidig forstå at tiden aldri vil strekke helt til.
Livet blir satt i perspektiv i de stille stundene i godstolen på hytten. Ølet går ned på høykant og sammen, under rusens påvirkning, mimrer far og sønn om hvordan livet har vært. Ukene på hytten knytter dem nærmere sammen enn før, samtidig som sykdommen trekker dem lengre fra hverandre. Fortelleren mimrer tilbake til når faren bar ham inn fra bilen som barn, som står i vond kontrast til at sønnen nå bærer sin egen far til sengs.
Odysseen skildrer livet, døden og demens sterkt, og skildringene er til tider så vonde at man har lyst legge boken fra seg. Beskrivelsene er personlige, ekte og ubehagelige å lese. Vi opplever en far som sakte mister sitt språk, sin selvstendighet og, i forfatterens egne ord, sin verdighet. Det er vondt å bevitne et menneskes forfall, selv gjennom ord på papir.
Til tross for dette klarer ikke boken å treffe meg slik jeg skulle ønske, og den dype sorgen jeg fryktet skulle inntreffe nådde meg aldri. Jeg sitter igjen med en følelse av at boken ikke var for ment for meg.
Selv om motivet er sterkt og rørende – en sønns ønske om å glemme alt og drikke seg full med sin far – er det likevel noe som mangler for at den skal appellere helt til meg. For en som ikke kjenner seg igjen i handlingen føles boken lang, og høydepunktene blir for få.
Hardest vil nok denne romanen treffe dem som er rammet av demens på nært hold. De som kjenner på et slikt savn og som kjenner landskapet og roen man finner ved en hytte langs Sørlandskysten. Men for en som ikke var kjent med noe av dette, ble romanen litt tam.
Til tross for at de dypeste følelsene ikke ble satt i aksjon er det ingen tvil om at Odysseen er en god roman. Ordene på sidene er levende og direkte, særlig fordi forfatteren skildrer liv og død på en bemerkelsesverdig ærlig måte. Som leser inviterer boken til selvransakelse og vekker en frykt for hvordan livet en dag kan bli.
