– Skriving er jo jævlig egoistisk
Forfatter Birger Emanuelsen deler entusiastisk sine tanker om litteraturen og livet.
Rett fra Værnes kommer romanforfatter Birger Emanuelsen hutrende inn i varmen på Sellanraa. Klokken har nett opp bikket fire, og noen knappe timer senere skal han gjeste en boksamtale i forbindelse med sin nyeste bokutgivelse, Odysseen.
Med en kaffe og en øl stående foran seg gjør han seg klar for en spennende samtale. Emanuelsen forteller om det sterke higet mange opplever etter å være forfatter, og beskriver det selv som en skade mer enn en gave. Likevel har han ingen planer om å legge yrket fra seg.
– Jeg tror at sånn som jeg er skrudd sammen så hadde jeg hatt et veldig miserabelt liv om jeg ikke kunne skrevet.
Han tror likevel at det hadde vært enklere å kunne uttrykke seg på en annen måte enn gjennom pennen, både for seg selv og alle dem rundt ham.
– Skriving er jo jævlig egoistisk. Det er en måte å stenge verden ute for å komme nærmere den.
Studietid og usikkerhet
Skrivereisen hans startet for fullt da studentlivet begynte, og turen gikk til Trondheim. Han kjente et behov for å finne sin plass i byen, og etter mange år med skriving på gutterommet, plukket han opp Under Dusken på campus og søkte seg inn i studentfrivilligheten.
– Man kan føle at det verste man kan gjøre som et menneske er å gi ut noe som andre ikke vil like.
Ifølge Emanuelsen er det fort gjort å tenke at det viktigste i verden er å bli likt og verdsatt for det man gjør. Det kommer man ikke unna, sier han.
– Det er jo egentlig ikke noe rart at man føler det sånn. Det er jo en veldig ydmykende følelse å mislykkes.
Men han mener at det er verre å ikke uttrykke seg i det hele tatt.
– Det største og vanskeligste nederlaget er nok når man ikke deler det man gjør med noen.
Sosial kapital
Det er ikke bare en dans på roser å følge kallet sitt som forfatter. Dessverre har litteraturen ifølge Emanuelsen blitt en måte å skaffe seg sosial kapital på.
– Min inngang til litteraturen var følelsen av det åpne og frie rommet der alt var lov. Det hadde ingenting med sosial kapital å gjøre.
Det er så mange andre veier til anerkjennelse i dag som er mye lurere enn det å skrive. Han utdyper videre at man begir seg ut i et ganske risikabelt sosialt rom når man skriver.
Skillet mellom det fiktive og ikkefiktive har fått en stor rolle, der det fiktive og selvbiografiske i bøker ofte knyttes til forfatteren.
– Det er ikke forfatterens rolle å rapportere virkeligheten, men å skape virkeligheten.
Emanuelsen tror at dette er en forskjell som forfattere glemmer når de skriver autofiksjon, altså tekster med selvbiografiske elementer.
– I stedet for å forvandle erfaringer fra eget liv til litteratur, nøyer de seg med å rapportere fra egne traumer, som om oppriktighet i seg selv var kunst.
De tømmer livet sitt utover leseren og kaller det mot. Og så sitter de i intervjuer og sørger over hvor vondt det var å skrive. Det fiktive og ikke-fiktive har dermed fått større plass i hvor dan forfattere fremstilles, mener Emanuelsen. Likevel står han på sitt.
– For en roman er det helt uinteressant om noe har hendt i virkeligheten. Det eneste som betyr noe, er om det kjennes sant for den som leser.
Et ekko
Emanuelsen opplever at litteraturhistorien først og fremst er en samtale mellom folk og legger til at det er en måte å komme nærmere et menneske du ikke kjenner.
– Det finnes et ekko i litteraturen hvor du kan tre inn i en samtale og være nær noen som har vært her før.
Forfatteren ser på litteratur som en måte å komme nær andre mennesker, men ikke nødvendigvis biografien eller myten rundt dem. Det du kommer nær, er måten de ser verden og tenker på.
– Det finnes noe eget ved hvert menneske, og det er nettopp det du kan se i bøker. Likevel er det en tidkrevende og kranglete måte å se verden på, så det er ikke rart at ikke alle sitter og leser til enhver tid.
sOm denne barrieren brytes, kan bøker likevel invitere til å se verden på andre måter.
– Når du klarer det, opplever du den store velsignelsen det er å lese.
