Nettbrett og stylus eller blanke ark og fargestifter

Det er kanskje et tegn på voksenhet å bebreide den yngre generasjonen for laster en selv er skyld i.

Kristoffer Ramsøy Fredriksen JOURNALIST

Publisert mandag 22. januar 2024 - 10:46 Sist oppdatert mandag 22. januar 2024 - 11:05

Det skal ikke hvile på dagens norske barn at de allerede har gitt opp å lese denne kommentaren. Det er popularisering av nettbrett i skolen og neglisjering av bibliotek som skal ansvarliggjøres for denne utviklingen.

Leseferdighetene i norsk skole er dramatisk fallende. Enhver test, måling eller praksisstudent kan fortelle deg dette. Det er en skremmende affære å oppleve at ungdomsskoleelever sliter med å lese selv et par sider.

Noe ligger i viljen, men det er først og fremst grunnet mangel på øving. Det leses knapt i skolen eller hjemmet lenger. En nettside mange i skolen nå anvender, heter Skolen min. Den er i utgangspunktet en kjemperessurs, men den gjør også de vordende leserne en bjørnetjeneste når den tilbyr å lese opp teksten for dem. En briljant løsning for dyslektikeren, men unødvendig for den nevrotypiske.

Konsekvensene er store, og spesielt i engelsk ser vi at elever sliter. Der vi før var raskt over på engelske filmer, bøker og sosiale medier, er alt nå tilgjengelig på norsk og utfordrer aldri elevene til selvlæring.

Skolen skal være vanskelig, ting kommer til å være kjedelig, og det virker som vi har glemt at alt er trått i starten. Beethoven kunne ikke spille piano første gang han satte seg ned foran ett, men jammen om han ikke ble dreven etter hvert.

Norge har en pågående diskusjon om mobilfri skole, og det er bra. Vi ser allerede fordelene i barnas hverdag ved skoler hvor mobilen er bannlyst. Avdigitaliseringen må også utvides til å gjelde læringsmetodene i klasserommet. Smarttavlen kan med nød og neppe få bestå, men sitt med lærebok, blyant og en utslitt spisser fra fjorårets julekalender; det er slik en lærer best.

Ved å skrive ned informasjon, kombinert med egen lesing, unngår vi at vi lærer barn at de bare trenger å trykke på en knapp for å gå videre til neste oppgave. De velger å hoppe av ved første tegn på motstand, i stedet for å bryte gjennom og vokse på utfordringen.

Nettbrettet har ført med seg en «spillifisering» av skolen, hvor den indre motivasjonen skapes med belønninger og rask stimuli. Dette burde være unødvendig, da ingenting er så bra som ros fra en lærer de respekterer. Problemet med disse spillene er at de er for lettvinte. Vi ender opp med elever som ikke er vant til å sette seg inn i noe på et dypere nivå enn å bygge klosser i Minecraft: Education Edition.

LES OGSÅ: Kjære NTNU. Kjære driftsavdelingen til NTNU. Kjære Gløshaugen.