Generasjon brød og sirkus

Jeg begynte å ramse opp: klimakrise, krig, katastrofer, KI, dyrtid og jobbtørke. Du orker kanskje ikke enda en krisesak, og jeg forstår deg godt. Selv trakk jeg oppgitt på skuldrene og spurte hva de skulle til helgen.

Vi vet mer enn noen gang om verdens problemer, men det virker som vi i stadig mindre grad orker å engasjere oss – vi ønsker heller å bli underholdt.

Jeg tar meg ofte i å si, litt ironisk, at det er en «spennende» tid å leve i. For fy faen det er mye som skjer nå, eller? I Frankrike er det elev- og studentopprør. Ved Førdefjorden kjemper unge miljøaktivister mot staten. I USA er demokratiet under press. Listen er lang.

Mens en film utspiller seg i bakgrunnen, fikler jeg med mobilen. Videosnuttene foran øynene mine er en strøm av alt, men når jeg tenker tilbake på den siste timen, virker det som en strøm av ingenting.

Romerne hadde brød og sirkus. Vi har Tiktok og Foodora. Forskjellen er kanskje at vi ikke lenger trenger noen til å distrahere oss. Det klarer vi utmerket selv. 

Plutselig dukker det opp en video av et barn som sulter, eller en skogbrann etter tørke. Jeg orker ikke ta stilling til det. «Uff, så fælt», tenker jeg, før jeg skroller videre til noen som lager kaffe med gresskarsmak.

Informasjonssuppen serveres i bufféen døgnet rundt. I en strøm av KI-generert innhold og desinformasjon må vi være kritiske til typen og mengden inntrykk vi tar inn. Vi vet at teknologien er laget for å skape disko i hjernens belønningssystem, og at gevinsten havner i lommene på tekoligarkene. Klikk og skjermtid er det som teller. Ikke nødvendigvis hva vi sitter igjen med.

Vi lever ikke lenger med teknologien, vi lever i den. Når vi konstant fyller hodene med underholdning og andres tanker, når skal vi få tid til å tenke våre egne? Jeg tror mange har full harddisk, og jeg frykter at vi skroller bort samfunnsengasjementet fordi det rett og slett blir for mye å ta stilling til.

Studenter har gjennom historien utfordret makten og stilt ubehagelige spørsmål. Hvem skal gjøre det hvis vi slutter å bry oss? Dagens beslutningstakere former fremtiden vi unge skal leve i. Jeg er ikke overbevist om at våre interesser står øverst på agendaen deres.

Samfunnet jeg vil leve i trenger meninger, motstand og diskusjon. Hvis apatien vinner, overlater vi samfunnsutviklingen til andre.

Vi må være kritisk tenkende, ikke bare konsumenter. Rettighetene vi nyter godt av, ble ikke vunnet av mennesker som trakk på skuldrene og skrollet videre.

I denne utgaven av Under Dusken møter du studenter som nekter å være passive tilskuere, men som organiserer seg i fellesskap og deltar i samfunnsdebatten. Vi trenger mer av det.

Så skru av den blinkende mobilen. Skru på det bankende hjertet og den briljante hjernen. Din stemme betyr noe. Ikke la den drukne i suppen.

Studentene har glemt hvordan man demonstrer