Hva har smarttelefonen egentlig gitt oss?

Smarttelefonens mange bruksområder kan med fordel reduseres til én funksjon: tilgjengelighet. Den gjør digitale tjenester umiddelbart tilgjengelige for oss, og likeså vi for dem. Dette er tidsbesparende for alle parter.

Det er lettere å bruke telefonen til å sjekke hvor man skal enn å lese et kart. Det blir da lett å forsømme memorering av sine egne omgivelser, slik at man ender opp med å trenge mobilen for å finne frem. Den har også gjort det mulig å jobbe hvor enn du reiser. Har denne økte produktiviteten gitt økte lønninger? Nei, men den har gjort mange ansatte mindre til stede i sine egne liv.

Jeg vil vedde på at de fleste andre appspesifikke fordeler vi nyter har liknende ulemper. Men de mest omfangsrike bieffektene er av en mer generell natur. Siden 2012 har man opplevd en økning i mental uhelse blant vestlig ungdom. Man kan se for seg mange forklaringer, men la meg bemerke at det var nettopp det året smarttelefonen for alvor ble tatt i bruk av samfunnet. 

Den har gitt oss tilgang til en annen verden som til alle tider eksisterer ved siden av den fysiske. Nøkkelfrasen her er «til alle tider». Pc-enes tilstedeværelse har alltid vært delvis begrenset. Smarttelefonen er alltid i nærheten. Mange tidligere dagligdagse interaksjoner med andre mennesker har blitt digitalisert. Bestilling, booking, handling, deiting m.m. finnes nå i varianter som er mer praktiske, på bekostning av å være mindre menneskelige.

Folk flest kan rett og slett ikke «bare legge vekk telefonen». Mennesker er vanevesener. Våre handlingsmønstre består av diverse vanekombinasjoner, og det er slik det er meningen at vi skal fungere. Perfekt rasjonelle mennesker utgjør en forsvinnende liten andel av befolkningen.

Umulig å unnslippe skjermens klør

Ikke nok med det: Hvis du ikke vil leve som en eremitt, er du tvunget til å eie en smarttelefon i 2026. Nødvendige tjenester er nå veldig vanskelige å bruke uten. Bare prøv å parkere enkelte steder eller å betale for enkelte ting uten. All teknologi har samme tendens til å fange samfunnet i et nett av nytte. En ny oppfinnelse tilbyr en ny type løsning. Den løsningen blir omsider integrert i samfunnet slik at det å ikke benytte seg av den blir håpløst og egentlig ikke lenger valgfritt.

Tidsbesparelser kan måles direkte; mental helse kan ikke det. Dette er kjernen i forbrukerteknologiens problemer. Den gir økt nytte i kategorier som er kvantifiserbare, nesten alltid på bekostning av noe som er uhåndgripelig. 

Er noe mindre verdifullt fordi det er vanskeligere å måle? Tvert imot. Kjærlighet er det største av alt, og det kan ikke måles. Fordi disse tingene ikke er målbare er de mindre synlige, og derfor lette å ofre for en mer åpenbar gevinst. Teknologi skjenker oss anvendelighet i bytte mot det som er uhåndgripelig og vanskelig å definere, men som er desto mer verdifullt. Et netto tap.