Ikke vær lykkelig uvitende om rasismen i underholdingsbransjen

Grammy-utdelingen, musikkårets største ogviktigste kveld, ble avholdt for 68. gang den 1. februar. Prisutdelingen har, som mange andre som den, fåttmye kritikk for at det er liten variasjon i hvem som vinner prisene. Men prestisjen består.

Låten «APT.» av ROSÉ og Bruno Mars var nominert til årets låt, en av de mest prestisjetunge prisene. Det endte med tap for ROSÉ og Bruno Mars, og dermed fulgte en hatfest på internett. Rasistiske kommentarer florerte om alt fra hvordan ROSÉ ødela for Bruno Mars’ Grammy-vinnerrekke til hvordan samarbeidet med henne vitner om at karrieren hans er på vei nedover.

Dette er så forferdelig at jeg blir kvalm. Jeg vet at kommentarfeltet ikke hadde vært like nådeløst hvis noen andre hadde tapt en slik pris. Hvorfor virker det som om verden går baklengs når vi egentlig burde ha tatt mange skritt mot likestilling?

Det som er trist er at man ikke trenger å se til internasjonale artister for å oppdage at verden fremdeles ikke aksepterer musikere med andre bakgrunner. Norge har lenge vært et land som er stolt av sine progressive holdninger og kultur, men vi er på ingen måte perfekte ennå.

Tall fra SSB fra 2021 viser at hver fjerde innvandrer opplever diskriminering på grunn av sin etniske bakgrunn. Dette forplanter seg videre inn i musikkbransjen, der musikere med minoritetsbakgrunn er underrepresenterte og systematisk begrenses.

Norsk forening for komponister og tekstforfattere deltok, sammen med artister som Nico & Vinz, Musti og Astrid S, i programmet Hev Stemmen, som handlet om hverdagsrasisme og rasisme i musikkindustrien. Dette er fem år siden, og det er nå på tide med et nytt opprop.

Fellesnevneren for hatet rettet mot artister med minoritetsbakgrunn er at når de gjør det bra i bransjen, vinner priser og får mange lyttere på Spotify, er det bare én ting igjen å angripe, nemlig deres etniske bakgrunn. Jeg ser en utbredt holdning om at artister med minoritetsbakgrunn ikke får lov til å være ledende i toppen like enkelt som hvite artister.

Bli kjent med Soft Ride | 23:59

Det er noe som reflekteres i strømmestatistikken. Mange av dagens sjangere, som jazz, soul og R&B, har sine røtter i afrikansk-amerikansk kultur, men domineres nå av hvite artister som på mange måter har stjålet musikken og gjort sjangerne populære, uten å kreditere til hvor musikken kommer fra på noen måte.

Parallelt blir de afrikansk-amerikanske artistene dyttet inn i båser og kategorier som ikke får mediedekning, ofte kalt «alternativ musikk» eller «internasjonal musikk». Det skaper et ironisk paradoks, der man bruker musikk skapt av minoriteten og elsker den, men samtidig ikke respekterer dens skapere ved å stjele.

Musikk er mektig. Den kan brukes til å formidle budskap og mobilisere styrke og samhold. Dette så man på årets pausekonsert under Super Bowl, der Bad Bunny opptrådte på spansk og viste frem at Latin-Amerika også er amerikansk. Slike opptredener gir meg håp.

Og selvfølgelig var det et hav av kritikere som kalte opptredenen hans «uamerikansk», motbydelig og ulovlig. Disse reaksjonene viser hvor langt enkelte er villige til å gå for å nedvurdere musikk laget av minoriteter. Etter min mening burde Bad Bunnys fremførelse få plass i historiebøkene, ikke minst for måten han sto imot alle reaksjonene som fulgte.

Den samme systematiske rasismen finner vi i filmindustrien. Den kinesisk-malaysiske skuespilleren Michelle Yeoh, nå kjent for sin rolle som Madame Morrible i Wicked, kan skrive under på at hun lenge har måttet slåss mot negative stereotyper.

Lenge har asiatiske kvinner kun fått roller som kampsportutøvere eller små biroller. Med filmen Crazy Rich Asians – som var den første store Hollywood-filmen med en helasiatisk rollebesetning siden The Joy Luck Club, som utkom for 33 år siden – viste de en etterlengtet bredde og at talent ikke tilhører noen bestemt etnisitet.

Etter at Yeoh vant Golden Globe-prisen for beste kvinnelige skuespiller med filmen Everything Everywhere All at Once, påpekte hun at hun ble sett ned på for å tilhøre en minoritet da hun først kom til Hollywood. Hennes tidligere karriere i Hong Kong ble fullstendig oversett.

Jeg mener ikke at vi skal rope «ulv, ulv» – da blir det meningsløst. Det som er viktig er å påpeke rasisme når det skjer, og ikke la det gli under den røde løperen. 

Alt dette er et bevis på at rasismen i underholdningsbransjen ikke er bekjempet ennå. Den sitter bak et hjørne og venter på å angripe, og fortsetter vi å overse den, så kommer hatet til å vinne. Det vi lytter til og det vi ser på storskjermen påvirker oss, så la oss bruke alt vi har av krefter på å holde ulven unna.

Ting å se frem til i musikkåret 2026