En kjærlighetserklæring til Sápmi

Lihkku sámi álbmotbeivviin. Læhkoe saemiej åålmegebiejjine. Vuorbbe sámij álmmukbievijn. Gratulerer med samefolkets dag!

Verden føles mer urolig nå enn noensinne før. Det er krig i Europa, en høyrebølge i stadig vekst og ikke minst en verdensleder på andre siden av Atlanteren som har gått fullstendig fra vettet. Det føles ut som at vi går bakover i tid, og denne utviklingen er skummel å se på. 

Derfor er det godt å se at så mye av det samiske får mer oppmerksomhet og beveger seg fremover. Det satses på samiske filmer og serier, NRK-serien Oro Jaska ble til og med nominert til en Emmy.

Lenge følte jeg på en viss skam av å være samisk, følte at det var noe jeg måtte skjule, men med denne utviklingen har skammen blitt mindre og mindre, og Sápmi har fått lov til å ta mer plass.

I fjor skrev jeg en kommentar til samenes nasjonaldag om det å ikke føle seg «samisk nok». I etterkant har jeg snakket med familie og venner om dette, og en venninne fortalte meg noe som satte seg i meg: Uansett om man er halvt, kvart eller usikker på hvor samisk man er, så har man alltid et hjem i Sápmi, så lenge man ønsker det selv.

Å ikke være «samisk nok»

Jeg skjemmes av skammen jeg enda sitter med. Selv om stoltheten over Sápmi vokser, føler jeg fortsatt for å bortforklare at jeg bruker sjalet mitt. Den følelsen klarer jeg ikke å riste av meg. Ikke misforstå meg. Den 6. februar skal jeg bære det med stolthet og ta på alt av mitt samiske sølv, men en liten del av meg sliter enda med å ha hodet høyt hevet. Jeg føler enda på at jeg må gjemme meg, at jeg ikke kan ta plass.

Likevel er jeg takknemlig; takknemlig for at jeg har muligheten til å feire denne dagen, noe mine forfedre ikke fikk. Assimileringspolitikken i både Norge og Sverige har ført til at jeg har mistet så utrolig mye. Jeg kan verken nord- eller sørsamisk, selv om jeg er begge deler. Men jeg ønsker å lære; jeg ønsker å komme hjem.

Det å se så mange også dra hjem til Sápmi varmer hjertet mitt. Jeg er så utrolig stolt over de som tør å ta opp kampen mot den norske stat, som nekter å la oss dø ut. Det er fortsatt en lang vei å gå, men utviklingen gir meg håp i en ellers håpløs verden.

I dag er en viktig påminnelse for oss alle. Elsa Laula Renberg kjempet for at vi skulle få plass, og det skjedde akkurat her i Trondheim 6. februar i 1917. Hun er fra samme sted jeg er fra, og av og til lurer jeg på om hun hadde vært skuffet over at jeg ikke helt klarer å legge fra meg skammen.  

Men nå ønsker jeg å gjøre henne og alle mine forfedre stolte. Legge fra meg skammen, heve hodet høyt. For jeg er samisk, og jeg er stolt. Gratulerer med dagen, la oss aldri tie igjen.

– Om eg ikkje sov på skulen, so teikna eg